Oslo Vineyard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Oslo Vineyard (Oslo Vineyard kristne fellesskap) er en selvstendig frikirkelig menighet tilknyttet den internasjonale Vineyardbevegelsen. Bevegelsens navn er inspirert av bibelske bilder, dels fra profeten Jesajas omtale av Herrens vingård (Jesaja 27,2-3), og dels fra en lignelse i Johannes-evangeliet der Jesus omtaler seg som vintreet og hans etterfølgere som grenene. Oslo Vineyard ble grunnlagt i 1992 av Kjell Aasmundrud. I 1993 ble menigheten i Oslo formelt en del av den verdensomspennende Vineyardbevegelsen.

Menigheten besto fra starten av en mindre gruppe på 20-30 personer, men vokste raskt utover på 1990-tallet, og teller i dag[når?] cirka 230 medlemmer. Oslo Vineyard ble fra 2003 til 2018 ledet av hovedpastor Ole Petter Erlandsen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

I 1982 forsøkte en amerikansk Vineyard-pastor, Steve Sjøgren, i samarbeid med norske kontakter å etablere en Vineyard-menighet i Oslo, uten at prosjektet ble realisert. Norge hadde imidlertid i perioden 1982-1992 besøk av flere amerikanske Vineyard-pastorer fra USA som deltok på tverrkirkelige fornyelseskonferanser, og på noen av OASE-bevegelsens sommerstevner. Den amerikanske forkynneren John Wimber, som ledet Vineyard-bevegelsen fra midten av 1980-tallet og fram til sin død i 1997, besøkte aldri Norge. Men hans forkynnelse var kjent gjennom utgivelsen av flere av Wimbers bøker i norsk oversettelse fra og med 1985.

Kontakt med alternative religiøse grupper[rediger | rediger kilde]

Omkring 1997/98 fikk menighetens daværende pastor, Kjell Aasmundrud, kontakt med mennesker innenfor alternative miljøer, særlig tilknyttet en gruppe som kalte seg Lysbærerne. Denne kontakten viste seg å splitte menigheten, og endte med at Aasmundrud høsten 1998 gikk av som pastorer. Forut for dette hadde nordiske og internasjonale Vineyard-ledere, i første rekke Hans Sundberg som daværende leder av Vineyard Norden, forsøkt å utøve tilsyn og veiledning i konflikten, uten at dette førte fram. Saken fikk et mediemessig etterspill gjennom en serie artikler i avisen Vårt Land våren 1999.[1] Dette i tillegg til noen år på flyttefot rundt i Oslo førte til tilbakegang i antall medlemmer. Etter en periode med endring i ledelse, struktur og profil fikk menigheten den struktur og medlemsmasse den har i dag.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bill Jackson, 1999, The Quest for the Radical Middle – A history of the Vineyad, Vineyard International Publishing, ISBN 0620243198

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ PFU Arkivert 9. mai 2013 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]