Operasjon Barbara
Operasjon Barbara var en britisk ubåtaksjon i november 1943, mot tyske mål på havnen i Bergen.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Under den andre verdenskrigen utviklet britene en enmanns-ubåt, Welman midget submarine, som var tenkt benyttet i kombinerte operasjoner (Combined operations), men i 1943 vurderte general Robert Laycock den som uegnet for deres formål[1]. Ubåten ble da omdisponert til bruk i marinen, herunder kommando-operasjoner mot Norge, og ble overført til baser på Orknøyene og Shetland. For opplæring i bruk av ubåten etablerte den britiske marinen en spesiell gruppe, og to nordmenn fra Kompani Linge, Bjørn Pedersen og Carsten Anker Johnsen, ble utvalgt til å delta.
Høsten 1943 bestemte admiral Sir Lionel Wells, øverstkommanderende over Orknøyene og Shetland, at seks Welman ubåter skulle benyttes i en SOE-aksjon (Special Operations Executive) mot mål på Bergen havn, m.a. flytedokken i Laksevåg.
Innledning[rediger | rediger kilde]
17. november 1943 forlot tre MTBer Shetland med ubåtene ombord. To av dem fikk imidlertid motortrøbbel og hele styrken måtte returnere. Deretter ble det bestemt å forsøke operasjonen med bare to MTBer og fire ubåter. Disse var bemannet av to menn fra Kompani Linge og to menn fra Royal Navy. Et nytt forsøk ble iverksatt 20. november og motortorpedobåtene MTB635 og MTB625 forlot da Lunna Voe, Shetland, og om bord var de fire Welman-ubåtene W45 (pilot: Lt. Carsten Anker Johnsen), W46 (pilot: Lt Bjørn Pedersen) , W47 (pilot: Lt. B. Marris) og W48 (pilot: Lt. J. Holmes). Ubåtene ble sjøsatt ved Sollsvika på nordenden av Sotra og derfra skulle de navigere fram til Hjeltholmen og videre inn i innerste del av Bergen havn. Hvis alt gikk bra, skulle ubåtene returnere nordover i byfjorden og senkes der.
Mislykket aksjon[rediger | rediger kilde]
Alle kom frem til Hjeltholmen, rett nord for Litlesotra, båtene ble trimmet ned og dekket med kamuflasjenett, og karene brøt seg inn i en hytte i nærheten, der de overnattet. Da det begynte å skumre dagen etter gjorde de alt klart, og ved midnatt gikk Bjørn Pedersen (1920) i sin ubåt, som førstemann. De andre skulle følge etter med ca ti minutters mellomrom.
Inne på Puddefjorden var det bekmørkt og på grunn av ubåtens manglende periskop måtte Bjørn Pedersen gå opp til overflaten for å orientere seg; han åpnet luken og reiste seg opp for å ta peiling. Da kom han plutselig inn i lysstrålen fra en morse-lampe om bord på en tysk minesveiper som lå og signaliserte til en destroyer. Et øyeblikk senere ble det åpnet ild fra minesveiperen og ubåten ble truffet. Heldigvis ble ubåtens sprengladning ikke truffet, men den tok inn vann og Bjørn skjønte straks at flukt var umulig. Han kvittet seg med kartmappe og papirer vedr. aksjonen, åpnet bunnventilen og forlot ubåten. En gummibåt fra minesveiperen ble samtidig satt på sjøen og Bjørn Pedersen, som lå og svømte i det kalde vannet, ble plukket opp og tatt til fange av tyskerne.
De tre andre i gruppen hørte skytingen og forstod at operasjonen var mislykket. De dykket umiddelbart og returnerte tilbake, ut i fjorden. Johnsen senket sin ubåt i Hjeltefjorden, ved Vindnes, og svømte i land på Sotra. Briten Basil Marris senket sin båt i nærheten av Brattholmen (ved Snekkevik) og svømte i land. Den andre briten, Jim Holmes, kom seg også land og tok seg tilbake til Sotra etter noen dager. Alle tre ble etter hvert hjulpet med mat og husrom av folk på Landro[2].
Etter en tid ble alle sendt med motorbåt til Hernar, der det var etablert en illegal gruppe. I de følgende ukene ble det gjort flere forsøk på å organisere transport ut av landet, men de måtte tilbringe to og en halv måned i Norge, før det lyktes. Ikke før 6. februar 1944 ble de plukket opp av en MTB og kunne returnere til England.
I tysk fangenskap[rediger | rediger kilde]
Da han ble fanget, var Bjørn Pedersen utstyrt med britisk uniform og papirer som viste at han var sub-løytnant (fenrik) i den britiske marinen (Royal Navy). Han virkelige grad var da sersjant i Kompani Linge. Overfor tyskerne holdt han hele tiden fast på at han var britisk offiser; hadde de blitt klar over at han var norsk motstandsmann, ville han ha blitt regnet som sabotør og drept. Etter flere forhør i Norge ble han sendt til Århus Danmark og derifra til Bremen. Helt i slutten av november 1943 ble han sendt til krigsfangeleiren Marlag und Milag Nord[3], der han satt som fange nr 1181 resten av krigen, i omtrent ett og et halvt år.
Welman-ubåten tatt ut av bruk[rediger | rediger kilde]
Welman-ubåten ble etter aksjonen i Bergen vurdert som uegnet til krigsoperasjoner og ble tatt ut av bruk. Det viktigste problemet med båten var mangelen av periskop. For å orientere seg, måtte piloten manøvrere slik at «tårnet» stakk opp over sjøflaten og selv da var sikten svært begrenset og som vi har hørt, fikk dette katastrofale konsekvenser for Bjørn Pedersen. Det ble trolig produsert ca 100 slike ubåter, og kun noen få eksemplarer finnes i dag på forskjellige marine-muséer.
Bjørns Pedersens ubåt W46, som i slutten av november 1943 ble senket på havnen i Bergen, ble senere hentet opp av tyskerne og finnes i dag på Marinemuseet i Horten.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ http://generals.dk/general/Laycock/Sir_Robert_Edward/Great_Britain.html
- ^ [1] Arkivert 17. april 2016 hos Wayback Machine. Då Barbara-agentane kom til Landro.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. september 2015. Besøkt 13. august 2015.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bygdesoga for Fjell, s.627-628, Fjell 1969. (Skrevet av lensmann Leif Eikeland)
- Chris Mann: British Policy and Strategy towards Norway, 1941-45 - Palgrave Macmillan (2012)