Operasjon Aspen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Operasjon Aspen var et initiativ av det svenske Utenriksdepartementet knyttet til Vietnamkrigen, for å få istand forhandlinger mellom FNL og USA. En alvorlig anstøtssten for initiativet var spørsmålet om en stopp i amerikansk bombing av FNL-mål og hva FNL måtte godta for dette. Det svenske initiativet ledet aldri til fredsforhandlinger.

Kontakter med FNL[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1965 ble det holdt et møte i det svenske Utenriksdepartementet mellom utenriksminister Torsten Nilsson, kabinettsekretær Leif Belfrage, sjefen for UDs politiske avdeling Dick Hichens-Bergström samt kansellisekretær Jean-Christophe Öberg. Öberg hadde tjenestegjort ved de svenske ambassadene i Saigon og Bangkok og kunne fortelle at det fra ulike hold hadde kommet forslag om at Sverige skulle ta initiativ for å få igang forhandlinger mellom partene i krigen; FNL og USA.

Etter forslag fra Öberg bestemte utenriksministeren at man skulle ta kontakt med FNL og forhøre seg om FNL var klar for, uten forhandlinger, å innstille krigshandlingene. Oppdraget å kontakte FNL gikk til den svenske ambassadøren i Alger, Bengt Rabaeus som den 7. september 1965 kontaktet FNLs representant Huynh van Tam. Vel en måned senere fikk Rabaeus svar; tiden var ikke inne for kontakter med USA da landet forlangte vilkårsløs kapitulasjon og øket sin krigsinnsats. FNL var dog interessert i å fortsette kontakten med Sverige.

Kontakt med FNL fortsatte på ulike steder i verden. Spesielt viktig var kontakten med Nord-Vietnams ambassade i Warszawa der Belfrage og Hichens-Bergström regelmessig traff Nord-Vietnams ambassadør. Sovjetunionen var kjent med det svenske initiativet, men i Moskva hadde man ingen spesielle forventninger til at det skulle lykkes. Høsten 1966 traff Sveriges ambassadør i Peking, Lennart Petri, den nordvietnamesiske ambassadøren i Warszawa og forklarte at Sverige var klar for å medvirke til en avtale så kampene kunne opphøre.

Kontakter med USA[rediger | rediger kilde]

Den 11. november 1966 besøkte den svenske utenriksminister Torsten Nilsson Washington D.C. og hadde møte med USAs visepresident Hubert Humphrey. Overfor visepresidenten la Nilsson frem de krav som Nord-Vietnams ambassadør i Warszawa hadde stilt for at FNL skulle delta i forhandlinger. Amerikansk bombestopp, ingen militære aksjoner i den demilitariserte sonen samt erkjenne FNL som en «berettiget forhandlingspart». Nilsson kunne også legge frem de krav som Nord-Vietnams Nguyen Duy Trinh hadde for å skape et forhandlingsklima; amerikansk bombestopp over Nord-Vietnam og anerkjennelse av FNL som den fremste av flere grupper som representerte befolkningen i Sør-Vietnam.

Samme dag fikk utenriksminister Nilsson møte USAs utenriksminister Dean Rusk. Rusk ville vite hvilke innrømmelser FNL kunne gjøre om USA gikk med på bombestopp. Rusk sa at USA kunne vurdere å gå med på å anerkjenne Nord-Vietnam, fredelig gjenforening og at Sør-Vietnams indre anliggende skulle løses av vietnameserne. USA var derimot ikke villig til å gå med på en vilkårsløs amerikansk tilbaketrekning.

To uker etter utdypet USA hvilke innrømmelser man forventet at Nord-Vietnam skulle gå med på for bombestopp; minsket infiltrasjon i Sør-Vietnam fra nord og gjennom Laos, minsket militær aktivitet i Sør-Vietnam og en stopp i kidnappingen av statstjenestemenn i Sør-Vietnam.

Gjennom 1967 fortsatte de svenske kontaktene med FNL for å avklare spørsmålet om hvilke innrømmelser FNL skulle gå med på til gjengjeld for en amerikansk bombestopp. Den 23. november 1967 etterlyste Dean Rusk svar på hvordan FNL skulle utnytte et bombestopp. Ville FNL for eksempel beskyte amerikanske posisjoner med artilleri i forvissning om at de ikke selv ble bombet av fly?

Öberg traff nordvietnamesiske diplomater i Warszawa før juli 1967. Fra nordvietnamesisk side krevde man ikke at bombestoppet skulle vare evig. Hva gjaldt den konkrete militære utformingen var det avhengig av hvilke offensive operasjoner de amerikanske styrkene utførte.

Initiativet mislykkes[rediger | rediger kilde]

Det nordvietnamesiske svaret ble sendt videre til Rusk, men når det ankom, den 2. februar 1968, hadde FNL startet Tết-offensiven og en bombestans var ikke lenger i USAs interesse. Den 21. februar 1968 deltok utdanningsminister Olof Palme i en demonstrasjon mot Vietnamkrigen sammen med Nord-Vietnams ambassadør i Moskva. USA reagerte på dette ved to uker senere kalle sin ambassadør i Stockholm tilbake.

Våren 1967 hadde avisen Dagens Nyheter fått vite at det fantes et svensk initiativ for å få en slutt på Vietnamkrigen. Sjefen for svensk UDs politiske avdeling, Dick Hichens-Bergström, avtalte da med avisen at den ikke skulle skrive om saken. Til gjengjeld skulle Dagens Nyheter straks få beskjed om noen anen avis kontaktet UD i samme ærend. Våren 1968 fikk svensk UD vite at Aftonbladet var på vei til å skrive om saken, UD kontaktet da Dagens Nyheter som i en artikkel den 23. mars avslørte det svenske fredsinitiativet. Etter at det hele var offentliggjort var det ikke lenger mulig for Sverige å spille en meglerrolle for partene.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ulf Bjereld, Kritiker eller medlare? Sveriges utrikespolitiska roller 1945-1990 (1992) Stockholm: Nerenius & Santérus förlag ISBN 91-88384-08-X.