Odoric de Pordenone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Odoric de Pordenone

Odoric de Pordenone (Odorich von Portenau, Odorico de Portu Naonis, eller Odorico da Pordenone, egentlig Odoric Mattiussi eller Mattiuzzi, født mellom 1265 og 1286 i Villanova ved Pordenone i Italia; død 14. januar 1331 i Udine) var en fransiskanermunk som ble berømt for sin reise fra Pordenone til Beijing.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Odoric de Pordenones avreise
Moderne kinesisk fatolsk fremstilling av den salige Odorik - 鄂多立克

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Odorico ble født i Portenau (idag: Pordenone), en by som nå er i det italienske Friuli. Den gang var det underlagt de østerrikske Babenbergerne, som et av deres mange såkalte Streubesitz. På grunn av denne tilhørighet regnes han gjerne - i nevnte land - som «Østerrikes første verdensreisende».[1]

Odorich var forøvrig av bøhmisk avstamning.[2]

Fransiskaner[rediger | rediger kilde]

Først førte Odorico en form for eneboerliv, så trådte han rundt 1300 inn i fransiskanerordenen i Udine.

Asiareise[rediger | rediger kilde]

Mellom 1314 og 1318 brøt han opp til sin 12 år lange asiareise. Den førte ham via Tyrkia, India, Sumatra, Java og Borneo og helt til Beijing, der han ble leder av en fransiskanermisjon. Under tiden basert i Kina foretok han en rekke rundtreiser, og avstikkere til andre områder. Under en av hans sjøreiser ble hans skip rammet av en tyfon, men de klarte å komme seg til sikker havn i Bolinao i det som nå er PangasinanFilippinene. Så fortelles det at han skal ha feiret messe der, ca 1324. Skulle det stemme, ville det være 197 år før den alment aksepterte katolske messefeiring på de filippinske øyer, i 1521 av Ferdinand Magellans skipsprest. Men historikeren William Henry Scott mener at sen slik messe ikke fant sted (og at han kanskje heller ikke nådde Filippinene).[3]

Han oppholdt seg i Beijing på tre år før han gikk han tilbake til Europa via Tibet og Khorasan. Vinteren 1330/1331 dikterte han for en medbror i fransiskanerordenen det som ble meget leste skildringer av Yuan-dynastiets Kina og landene han besøkte på hans reise.

Vinteren 1331 ville han begi seg til paven i Avignon, for å få pavens velsignelse for nok en kinaferd. Men før han fikk lagt avsted, døde han.

I 1755 ble han saligkåret av Den katolske kirke.

Om hans reiseskildring[rediger | rediger kilde]

  • Itinerarium Fratris Odorici de Foro Julii, Ordinis Fratrum Minorum, de mirabilibus Orientalium Tartarum, Ms. 1330, Redaksjon av beretningen: Guillelmus de Solagna, 1330, Heinrich v. Glatz, 1331
    • 1. gedruckte Ausgabe: Odoricus de Rebus incognitis, 1513
    • Külb: Die Reisen der Missionare I, 3, 1860, 103-165
    • H. Yule, Cathay and the Way Thither, 1866, I, 1-162; 2a 1913, t. II, 97-277 (eng.), 278-336 (lat.), 337-367 (ital.)
  • Relatio Fratri Odorico, hg. von A. van den Wyngaert, Sinica Franciscana I, Firenze 1929, 413-495 (Opptrykk av den gamle håndskrift A = Assisi)
  • Relazione dell viaggio in Oriente e in Cina (1314?-1330), 1982
    • Die Reise des seligen Odorico von Portenau nach Indien und China (1314/18-1330), übers., eingel. u. erl. Folker Reichert, 1987.

Mer litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vladimír Liščák: «Odorich von Portenau, ein Franziskanermissionar im mongolischen China», i Grüne Schriftenreihe 2010, nr. 106, s. 21-30
  • L. Monaco m.fl. (utg.): Odorichus, De rebus incognitis. Odorico de Pordenone nella prima edizione a stampa del 1513, Pordenone 1986
  • G. Strasmann: Konrad Steckels deutsche Übertragung der 'Reise nach China' des Odorico de Pordenone, 1968
  • F. Wood: Did Marco Polo Go to China?, 1998.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pand, Michael, Odorico von Portenau - Der erste österreichische Weltreisende, Medienbegleitheft zum Video, Veröffentlichung des Österreichischen Bundesministerium für Unterricht, Kunst und Kultur (BMUKK), 2001, S. 2. (pdf-Datei; 35 kB)
  2. ^ Catholic Encyclopedia, 1913
  3. ^ Scott, William Henry (1984). Prehispanic source materials for the study of Philippine history. New Day Publishers. s. 81–82. ISBN 978-971-10-0226-8.