Nye historikere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

De nye historikerne (hebraisk: ההיסטוריונים החדשים) er en gruppe israelske historikere som har satt seg for å omskrive israelsk og sionistisk historie. Fellestrekket blant de nye historikerne er at de utfordrer nøkkelpunkter i Israels tradisjonelle fremstilling av hendelsene før og under Israels uavhengighetskrig, og arabernes vilje til fred. Israel blir tilskrevet hovedansvaret for i Nakba, palestinernes masseflukt under krigen 1947–1948. Blant de viktigste nye historikerne er Ilan Pappe, Benny Morris og Avi Shlaim.

De nye historikernes utgivelser reflekterer en rekke standpunkter. Generelt mener de imidlertid at den sionistiske bevegelsens mål om en jødisk stat bare kunne gjennomføres ved å fordrive palestinske arabere, i motsetning til det rådende synet i Israel om at fordrivelser verken var nødvendig for å etablere staten eller ønsket av de sionistiske lederne. Et særlig viktig punkt er at de fleste palestinske flyktningene fra 1948 ble tvunget på flukt heller enn å reise frivillig, slik tidligere israelske historikere hevder. Det er imidlertid ingen enighet om at de jødiske lederne planla eller organiserte denne fordrivelsen. De påpeker også de arabiske landenes ansvar for palestinernes skjebne. Benny Morris hevder i The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited (1988) at utdrivelsene kom som resultat av militær nødvendighet, siden palestinske geriljastyrker brukte landsbyer som baser. Dermed måtte landsbyene tømmes for å sikre den militære situasjonen. Dette synet er i strid med Avi Shlaim, som i The Ethnic Cleansing of Palestine (2006) hevder at utdrivelsene var planlagt på forhånd, og at den militære situasjonen gav en unnskyldning for å utføre Sionistenes program om Transfer - sikring av staten Israels territorielle utvidelse, etniske balanse, og klargjøre landområder for jødiske kolonister. De er også uenige i hvorvidt utdrivelsene bør defineres som etnisk rensning - Morris bruker uttrykket 'expultions', og har i ettertid uttrykt sympati og støtte til Israels handlinger.[1]

Selv om de faglig sett representerer en enhet er de uenige i forhold til hvordan konflikten kan løses. Mens Shlaim og Pappe støtter mener at hovedansvaret ligger hos Israel og setter spørsmålstegn ved statens karakter, fremstår Morris som en sionist og mener hovedansvaret for konflikten ligger hos palestinerne og deres ledere. En annen ny historiker, Shlomo Ben-Ami satt endog i Ehud Baraks regjering først som sikkerhetsminister, senere som utenriksminister.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «WebCite query result». www.webcitation.org (engelsk). Besøkt 26. september 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]