Nora (1923)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et dukkehjem
orig. Nora
Generell informasjon
SjangerDrama
Utgivelsesår1923
Prod.landTyskland
Lengde105 min (1923)
85 min (2001)
SpråkStum
(Tyske mellomtitler)
Bak kamera
RegiBerthold Viertel
ManusforfatterGeorg Frösche]
Berthold Viertel
Basert påHenrik Ibsens skuespill Et dukkehjem
SjeffotografFrederik Fuglsang
Foran kamera
MedvirkendeOlga Tsjekhova
Carl Ebert
Fritz Kortner
Prod.selskapPAGU
(på oppdrag av UFA)
Premiere2. februar 1923
(Berliner Uraufführungstheater,
Kurfürstendamm, Berlin, Tyskland)
Eksterne lenker

Et dukkehjem (tysk: Nora) er et tysk stumfilmdrama fra 1923. Det var debutfilmen til regissør Berthold Viertel. Manuset ble skrevet av Georg Fröschel og Viertel, etter Henrik Ibsens skuespill Et dukkehjem fra 1879. Filmen Nora ble produsert i 1922 og gikk igjennom filmsensuren 5. januar 1923.

Handling[rediger | rediger kilde]

Unge Nora Helmer er lykkelig gift med sakfører Torvald og har tre barn med ham. Når Torvald en dag blir alvorlig syk og gjelda truer med å bli et virkelig problem for den unge familien, fatter Nora en vidtrekkende og tragisk beslutning. Hun forfalsker i tidsnød en veksel. Den skulle egentlig ha blitt underskrevet av hennes far, men han ligger for døden.

Sakfører Krogstadt, som vet om vekselforfalskningen, begynner å sette Nora under press. I frykt for at han kunne fortelle Torvald om hennes moralske avvik, beretter Nora selv om feilsteget for ham. Han har i mellomtiden blitt frisk. Torvald, et dydsmønster, tilgir henne ikke denne misgjerningen, selv om Nora begikk den for å hjelpe ham da han var syk. Gjennom innflytelsen til Noras venninne, Christine Linde, som Krogstadt i lang tid har vært forelsket i, avslutter han utpresningsforsøket. Til slutt innser også Torvald at han hadde reagert for sterkt overfor sin hustru og vil satse på en ny start med henne. Nora avslår og vil fra nå av føre et liv hvor hun selv bestemmer.

I rollene[rediger | rediger kilde]

  • Olga Tsjekhova – Nora
  • Carl Ebert – Torvald Helmer, Noras mann
  • Fritz Kortner – Krogstadt, sakfører
  • Anton Edthofer – dr. Rank
  • Helga Thomas – Krogstadts datter
  • Paul Günther – Krogstadts sønn
  • Lucie Höflich – Christine Linde
  • Ilka Grüning – Marianne, Noras gamle amme

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Wiens Neue Freie Presse skrev følgende i sin utgave den 22. januar 1924:

Manuskript: Berthold Viertel og Georg Fröschel. Disse to navnene borger for at de litteraturinteresserte ikke blir stilt overfor smertefulle amputasjoner [kutt] eller proteser [tilføyelser], slik fremragende diktverk ofte blir utsatt for på film. De som bearbeidet manuset må takkes for at forblir trofaste mot den Nora som har blitt et begrep hos oss (bortsett fra mindre avvik) (...) Olga Tsjekhova innehar tittelrollen. Hun makter det som flere, også gode tolkere av Nora, ikke har lyktes med på scenen: Å framstille overgangen fra Nora slik hun er i begynnelsen til avslutningens Nora (...). Regien, som Berthold Viertel var ansvarlig for, var fortreffelig, også fotograferingen.[1]

Paimann's Filmlisten sammenfattet det slik:

Emnets anklager framkaller sterke reaksjoner, til tross for at regien ikke alltid er like heldig med konfliktframstillingen. Enkelte roller gestaltes ikke like godt. Det samme kan sies om design og foto. Helheten fortjener honnør - manglene til tross - men på grunn av det dystre miljøet og den for publikum ikke helt tilfredsstillende slutten, synes stykket best egnet for en mer moden besøkskrets.[2]

I sin bok Vom Werden deutscher Filmkunst. 1. Teil: Der stumme Film skriver Oskar Kalbus følgende:

[Filmskapernes] ambisjon var fritt og filmatisk å framstille Ibsens Nora i den opprinnelige formen som alle har blitt opprørt av. Den vanskelige oppgaven med å filmatisere denne abstrakte problematikken ble betrodd en teaterregissør som for første gang iscenesatte en film: Berthold Viertel (1923). I Viertels hender er Olga Tsjekhova blitt en stor filmkunstner.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nora. I: Neue Freie Presse, 22. januar 1924, s. 17
  2. ^ Nora[død lenke] i Paimann's Filmlisten
  3. ^ Kalbus, Oskar: Vom Werden deutscher Filmkunst. 1. Teil: Der stumme Film, Berlin 1935, s. 72

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]