Noanavn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For at ikke bjørnen skulle misoppfatte det slik at noen ropte på den, ble den på norsk gjerne omtalt som «bamse brakar» eller «go'far».
Huggormen ble helst omtalt som «Jo Kingle» eller «bjug» for at den ikke skulle føle seg påkalt.
«Gråbein» og «varg» brukes i dag synonymt med ulv, men disse var opprinnelig kun omskrivninger (noanavn).
Tresnitt av en sjøorm fra Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus utgitt i Roma 1555.

Noanavn eller noaord er erstatningsord for ord som er farlige ifølge religion eller folketro. Slike navn eller betegnelser er ulike eufemistiske omskrivninger av de korrekte navnene for guddommer, mennesker, dyr, gjenstander eller annet som har blitt tabu. Som regel skyldes omskrivningen nevningsfordommer. Ideen var at en måtte vokte seg for å såre eller påkalle vedkommende ved å nevne den eller det ved sitt rette navn.

Begrepet noa stammer fra et polynesisk (melanesisk) ord som betyr «alminnelig». I motsetning til ordet «tabu», som betegner gjenstander, personer, steder eller handlinger som er hellige, forbudte eller farlige, er «noa» det vanlige og profane som en kan bruke og omgås uten spesielle regler eller å være spesielt forsiktig. Fenomenet er kjent fra hele verden.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

De mest utbredte noanavn er knyttet til dyr og natur og skriver seg fra jeger- eller jaktkulturen. Nevnte man for eksempel ormen, ulven eller bjørnen ved rette navn ville den straks dukke opp. Derimot kunne en nevne de samme dyrene ved sine noanavn, slik at de ikke skulle forstå at de var omtalt:

  • Bjørn = Bamse brakar, go'far, den brune
  • Orm = Jo Kingmann, bjug, krok, bøy
  • Ulv = gråbein, varg, gråtass

Egentlig er også «bjørn» et noanavn avledet av fargen «brun». Det samme gjelder ordet «slange» som en mener kun betyr «den krypende». I nordeuropeisk folketro var det flere steder særlig redsel for å uttale ulvens rette navn mellom jul og trettende dag jul (jamfør det tyske «Wenn man den Wolf nennt, kommt er gerennt»).

Innenfor fiskerkulturen var det også forbud mot å nevne visse dyrearter, gjenstander og prestens navn når de var ute til sjøs.

Andre eksempler er Gamle-Erik istedenfor Djevelen. I barnebøkene om Harry Potter blir den onde Voldemort også gjerne omtalt med «Han-De-Vet» eller «Han-hvis-navn-må-være-unevnt».

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ronald Grambo: Norske trollformler og magiske ritualer. Universitetsforlaget. Oslo 1979, s. 19-20. ISBN 82-00-01954-3.
  • Svale Solheim: Nemningsfordomar ved fiske. Oslo 1939.