Nils Johan Lavik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nils Johan Lavik
Født10. oktober 1931
Død31. oktober 2011 (80 år)
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Skribent
Nasjonalitet Norge

Nils Johan Lavik (født 10. oktober 1931 i Hosanger ved Bergen, død 31. oktober 2011) var norsk professor i psykiatri.[1][2]

Etter cand.med. i 1958 ble han spesialist i psykiatri i 1965 og dr.med. i 1976 ved Universitetet i Oslo. Avhandlingen var en sammenligning av ungdommer på landet og i byen. Fra 1978 til 2000 var han professor samme sted, de siste ti år som leder for Psykososialt senter for flyktninger ved Universitetet i Oslo. Han mottok Lisl and Leo Eitinger Prize i 2009.

Nils Johan Lavik var sønn av Trygve Lavik (1898–1974) og Aagot Ingertha Christoffersen (1894–1982).[3]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Se nasjonalbibliotekets digitaliserte bøker av Nils Johan Lavik
  • Nils Johan Lavik (1970). Liv og død. Nomi. 
  • Nils Johan Lavik (1983). En sunn sjel i et sykt samfunn? Mental helse og samfunnsutvikling. 
  • Nils Johan Lavik (1988). Livsstil og samfunnsøkonomi. Norges institutt for samfunnsforskning. 
  • Nils Johan Lavik (1990). Makt og galskap – en psykiaters i konfrontasjon med nazismen. Pax forlag. 
  • Nils Johan Lavik (1998). Rasismens intellektuelle røtter. 
  • Nils Johan Lavik og Nora Sveaass (2005). Politisk psykologi. 
  • Nils Johan Lavik (2008). En haugianer på teaterscenen. Tanum. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ P. Høglend, E. Kringlen og O. W. Steenfeldt-Foss, Nils Johan Lavik i Tidsskriftet den 13. desember 2011.
  2. ^ Fredrik Mellbye, Nils Johan Lavik i Store norske leksikon.
  3. ^ Morens dødsår er nevnt i Prestefrue i Varteig fra Varteig historielag.