Nikolaj Sukhozanet
| Nikolaj Sukhozanet | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1794 Viasieja[1][2][3] | ||
| Død | 22. juli 1871 Kaluga | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Ivan Sukhozanet | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
| Utmerkelser | 20 oppføringer
Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Andreasordenen 3. klasse av St. Georgordenen 2. klasse av Sankt Vladimirs orden 3. klasse av Sankt Vladimirs orden 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 1. klasse av Sankta Annas orden Den hvite ørns orden 4. klasse av Sankta Annas orden Sankt Georgsordenen Sankt Aleksander Nevskij-ordenen 1. klasse med sverd av Sankt Vladimirs orden 1. klasse med keiserkrone av Sankta Annas orden 3. klasse av Sankta Annas orden Leopoldsordenen (Østerrike) Den røde ørns orden Pour le Mérite Den oldenburgske hus- og fortjenstorden Karl IIIs orden Sankt Stanislaus-ordenen | ||
Nikolaj Onufrijevitsj Sukhozanet (russisk: Никола́й Ону́фриевич Сухозане́т, født 1794, død 22. juli 1871 i Kaluga) var en russisk general og statsmann.
Nikolaj Sukhozanet stammet fra en adelsfamilie i guvernementet Vitebsk. Under Napoleons invasjon av Russland kjempet han tappert i flere slag, og ble med i motangrepet helt vest til Paris, som løytnant i artilleriet.
Etter krigen innehadde han en rekke verv i den første armé og i 1834 ble han generalmajor. Under novemberoppstanden var han leder for artilleristaben i den stående hær. Han utmerket seg i slaget ved Ostrołęka (1831). Fra 1836 til 1849 kommanderte han 4. artilleridivisjon. Fra 1849 til slaget ved elven Tsjernaja under Krimkrigen kommanderte han hærens artilleri, og etterpå bler han leder for 3. korps og året etter sørarméen.
Den 17. april 1856 ble han minister for Russlands landstyrker. Keiser Aleksander II gav ham to hovedoppgaver: reduksjonen av hærens kostnader, og en grundig hærreform. Første oppgave ble løst, men den andre ble helt oppgitt av Sukhozanet.
I tiden som minister var han to ganger fungerende namestnik for kongedømmet Polen – første gang under fyrst Mikhail Gortsjakovs sykdom, og annen gang etter at Karl Lambert var gått av.
Svekket helse førte til hans egen avgang fra hæren 6. oktober 1861 og fra ministerposten den 9. november.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Belarus in persons and events, bis.nlb.by[Hentet fra Wikidata]
- ^ Энцыклапедыя гісторыі Беларусі ў 6 тамах. Том 6 Кніга І, side(r) 451[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q24038862, side(r) 294[Hentet fra Wikidata]