Nesnalobben

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Et par velbrukte lobber i barnestørrelse.

En nesnalobb er en vintersko laget av ullfilt, der sålen er en blanding av plast og gummi. Tidligere var forskjellige varianter av denne skoen noe som de fleste med sauehold rundt i Norge laget selv.

Det var Nesna fabrikker som startet med produksjon av Nesnalobben i Nesna kommune på Helgeland i Nordland i 1955. Opprinnelig foregikk en liten del av produksjonen i fabrikkens lokaler. Fabrikken hadde knyttet til seg en rekke enkeltpersoner som gjorde det meste av produksjonen i sine hjem. Det var særlig mye kvinner som var tilknyttet fabrikken som produsenter. Fabrikken skapte hjemmearbeidsplasser til folk i Nesna og omkringliggende kommuner.

Nye Nesna fabrikker overtok fabrikken og produksjon av Nesnalobben da Nesna fabrikker gikk konkurs i 1988. Fabrikken lå i Nesna helt frem til den i årene 2003-2007 ble av økonomiske årsaker ble flyttet til byen Tartu i Estland.[1]

Opphav[rediger | rediger kilde]

Nesnalobben har opphav fra bygdene på Helgeland. Det var lang tradisjon på ullsko i forskjellige varianter, de fleste steder som vinterfottøy. Saueull ble brukt for å lage skoene. Det var dyrt å investere i sko lagd av profesjonelle skomakere, dermed var alt man kunne lage selv med egne ressurser bra for å styrke livsgrunnlaget. Bummer, lobber eller ullsko var noe de fleste i bygdene med sauehold rundt i landet laget. Ullskoene i Nord-Norge ble mest produsert for eget bruk og var en del av husholdsøkonomien. De ble i liten grad produsert for salg da det var en omstendelig og tidskrevende arbeidsprosess.

Nesnalobben i Norge[rediger | rediger kilde]

Forspill[rediger | rediger kilde]

Det var stor skomangel og overskudd på ull under 2. verdenskrig, og derfor ble hjemmelagde ullsko meget populære i denne perioden. Labber, bummer og ullsko ble laget av tovet saueull, også kalt filt. Den ble klipt til etter mal, og deretter sydd i rutemønter, kalt «stegget», slik at filten ble sterkere. Skoene ble deretter montert på en lest og sydd sammen. Det førte til en form som lignet på kommager eller hudsko. Skoene ble foret innvendig, og det ble sydd på pyntebånd langs kantene utvendig. Deretter ble det videreutviklet egne modeller slik at skoene fikk et personlig preg.

Det det var under et besøk i hjembygda Bardal i 1945 at Åsbjørg Paulsen lærte å lage slike bummer. Det var ei dame fra Korgen (Anna Christine Jacobsen født 8.nov 1881) som var læremester. Da Paulsen kom hjem til Nesna igjen, begynte hun å lage slike ullsko. Hun utviklet en egen modell hvor blant annet hælsømmen fikk en bøy så den ikke skulle irritere leggen.

Etter hvert havnet labbene til Paulsen hos noen slektninger av henne i Trondheim. Det var her Britt Løfwander, som jobbet som omreisende selger, oppdaget disse. Hun prøvde da å skaffe seg slike lobber men det viste seg å være vanskeligere enn hun trodde.

Sitat «Jeg trenger fem par lobber til mine barn, men fikk høre at det nærmest var praktisk umulig å skaffe dem i en fei på grunn av den omstendelige fremstillingsmåten». Sitat
– Britt Løfwander i Aktuelt 20. januar 1981

Ny fabrikk planlegges[rediger | rediger kilde]

Fru Løfwander mente det måtte være et større marked for de nordnorske lobbene. Hun så for seg en mer storstilt produksjon med 7000 par produsert hver måned. Løfwander kontaktet daværende ordfører i Nesna kommune, Einar Enga, som syntes ideen var god. Da startet prosessen med å overbevise departementfolk og lokal politikere. Det ble dannet et andelslag 15. oktober 1952 der formålet var: «industriell produksjon av “nesnalobben”, samt annen produksjon eller virksomhet som måtte høve for laget».

Nesna Kommune tegnet aksjer for 15000 kroner, i tillegg kjøpte privatpersoner andeler for 15300 kroner. Det ble hold konstituerende generalforsamling 30. januar 1953 og Nesna Fabrikker A/S var dannet. For å starte produksjonen trengtes finansiering til investeringer, blant annet til innkjøp av maskiner. Den nødvendige startkapitalen var langt større enn egenkapitalen de hadde. På grunn av den lave egenkapitalen i forhold til ønsket lånesum hadde de problemer med å få banklån.

I 1951 hadde stortinget vedtatt et storstilt Utbyggingsprogram for Nord-Norge. Allerede i 1952 hadde pådriverne bak Nesna Fabrikker søkt Utbyggingsfondet om lån.

Nesna fabrikker starter[rediger | rediger kilde]

Nesnalobben ble satt i fabrikkproduksjon i 1955. Den var helt fra starten desentralisert. Hovedoppgaven i fabrikken var å klippe ullfilten opp etter mål. Fabrikken hadde ikke syersker stasjonert i lokalet, og måtte derfor sende lobbene til syersker som satt i sine hjem på bygdene på Helgeland. Mønstre og tunger ble sydd på lobbene hjemme til arbeiderne. Der ble de sydd sammen for så å bli sendt tilbake til fabrikken for montering av såle og lisser, og plastsålen ble lagt på med pensel. De ble deretter sendt ut til kundene.

Senere ble også monteringen flyttet til Nesna Fabrikker. Kun et fåtall personer var ansatt på selve fabrikken. Der ble delene til lobben skåret til av importert filt. Tøyet som nesnalobben ble laget av var sellull. Disse kom i store ruller levert til kaiet på Nesna. Rullene kunne veie opptil 120 kg og de ble dratt opp på handvogner til lokalet som lå ca.100 meter fra kaiet. På fabrikken jobbet det mest menn, mens kvinnene drev med hjemmeproduksjon.

Noen ektepar gikk etterhvert sammen om arbeidet hjemme. Ulempen med denne typen arbeid var støvet fra filten, limlukt og ensformige bevegelser. Kanskje særlig for kvinner var lobbarbeidet eneste arbeidstilbud. Slik kunne familiene bli boende på småbrukene sine, fiske litt, ha noen dyr og likevel skaffe nødvendig kapital.

Nesna fabrikker - gode år[rediger | rediger kilde]

De første årene gikk fabrikken med underskudd, men ved inngangen til 1960-tallet gikk det bedre. På midten av 1970-tallet var nesnalobben blitt god butikk. Årsomsetningen var på ca. 50 000 par. I 1976 satt 200 mennesker hjemme på småbrukene sine i 12 kommuner på Helgeland og sydde for Nesna Fabrikker. Kun 18 personer var ansatt på selve fabrikken. I en rangering av industribedrifter etter overskudd i prosent av omsetningen lå Nesna Fabrikker på en femteplass i 1979. Nesnalobben fikk god PR da den norske OL-troppen i Lake Placid i 1980 hadde nesnalobber på føttene.

1980 ble et toppår for Nesna Fabrikker da det ble solgt over 103 000 par lobber og de i tillegg fikk utmerkelsen «Årets bedrift i norsk næringsliv».[2] Omsetningen steg ytterlig i kjølvannet av prisen og i 1981 ble det solgt 125 000 par lobber. I 1981 hadde Nesna Fabrikker et overskudd på 2 millioner kroner men etter dette begynte det å gå nedover.

Nesna fabrikker - vanskelige år og konkurs[rediger | rediger kilde]

Norge ble på 1980-tallet preget av økonomisk turbulens. Det samme kan sies om situasjonen for Nesna Fabrikker. Her ebbet gullalderen ut i 1982 med sviktende etterspørsel og permitteringer. Krisen kan sees i sammenheng med en allmenn innstrammingsperiode i norsk økonomi.

Nesnalobben møtte konkurranse og i 1981-1982 ble det opprettet to nye fabrikker i Norge som produserte lobber, men de ble aldri noe virkelige konkurrenter da de fort gikk konkurs på grunn av manglende etterspørsel. Den største konkurrenten kom fra Korea der de produserte den såkalte «Snow-jogen». Disse ble store på markedet da de var mye billigere enn lobben og i tillegg hadde et mer moderne design.

Høsten 1982 og vinteren 1983 var svært mild, noe som gjorde at salget minket drastisk og i 1983 ble det kun solgt 9000 par. I julen 1983 ble de siste to arbeiderne ved fabrikken permittert. Det ble gjort iherdige forsøk på å opprettholde produksjon ved å utvikle nye produkter. Både en innetøffel og en «After-ski»-modell ble laget i 1984.

Enda en ny mild vinter gjorde det enda verre for salget og i 1985 lå 30 000 par lobber på lager. Fabrikken var på randen av konkurs. I 1988 var konkursen en realitet og det ble foretatt tvangsauksjon. På hylla lå det 23 000 par usolgte lobber.

Nye Nesna fabrikker[rediger | rediger kilde]

Ikke lenge etter konkursen ble det tatt initiativ til ny oppstart. Denne gangen i regi av Nye Nesna Fabrikker. Produksjonen ble modernisert og eierskapet endret, men lobbproduksjonen fortsatte.

Frem mot årtusenskiftet solgte lobben jevnt, men med varierende omsetning, blant annet avhengig av hvor kald vinteren var. I 2003 var etterspørselen ekstra stor. Lobben var blitt trendy og før jul gikk lageret tomt.

Nesnalobben utvandrer til Estland[rediger | rediger kilde]

I 2003 flyttet ledelsen ved Nesna Nye Fabrikker deler av virksomheten til Estland. Høsten 2004 ble produksjonen på Nesna lagt ned for godt. Kontrollen av skotøyet, ordremottak, pakking, salg og sending foregikk fortsatt på Nesna. Våren 2007 var lobbens tid på Nesna forbi. Nye Nesna Fabrikker solgte maskinene og restlageret til fabrikken i Estland.

I dag er bedriften flyttet til nye lokaler i Estland, nærmere bestemt Soleest OU i Tartu, cirka 2 timer med bil sør for Tallinn. Det blir fremdeles brukt de samme maskinene og de produserer produktene på samme måte som det ble gjort på Nesna før utflaggingen. Bedriften i Estland består av 250 ansatte. Daglig leder og direktør i Estland er Laida Kikka.

Nesnalobben forekommer nå i fire varianter: Den originale modellen, Polaren, Gerharden og After-skien, alle i både grå, sort og rød utgave.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Årbok for Helgeland 1998-1999: «Fra gammel bygdenæring til profesjonell industri» (Historien om Nesnalobben) Ann Kristin Klausen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]