N-kontakt
En N-kontakt er en koaksialkontakt som ofte brukes for profesjonelle applikasjoner og på måleutstyr for radiomålinger. Den er vesentlig større enn SMA-kontakten og brukes når det kreves bedre mekanisk robusthet og/eller mulighet til å tåle høyere signaleffekt. På spektrumanalysatorer og nettverksanalysatorer finner man ofte en N-kontakt for å koble til målekablene. Den er også vanlig på antenner.
Dette var en av de første kontaktene som var i stand til å bære signaler på mikrobølge-frekvenser. Den ble oppfunnet i 1940-årene ved Bell labs av ingeniøren Paul Neill - derav bokstaven N i navnet [1].
Kontakten ble først konstruert for å kunne bære frekvenser opp til 1 GHz. Moderne N-kontakter klarer allikevel stort sett fint opp mot 11 GHz, mens enkelte presisjonskontakter klarer opp mot 18 GHz.
Det finnes to hovedvarianter av N-kontakten der den ene har en karakteristisk impedans på 50 ohm, mens den andre har en karakteristisk impedans på 75 ohm. 50 ohm-varianten er definitivt den vanligste. Hvis man kobler disse to variantene sammen med hverandre, kan man skade kontaktene. Uheldigvis er de ofte dårlig merket.
Effekt[rediger | rediger kilde]
Kontakten tåler mer effekt ved lavere frekvenser. Typisk tåleevne er 5000 W ved 20 MHz og 500 W ved 2 GHz. Maksimal anbefalt spenning er 1000 V RMS ved lave frekvenser. Det er allikevel ikke uvanlig å operere kontaktene på maksimalt en femtedel av disse verdiene i applikasjoner hvor man har behov for at det fungerer over lenger tid.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Paul Neill (1882-1968) - Find A Grave Memorial». www.findagrave.com (engelsk). Besøkt 20. desember 2020.