Mikael Rohoza
| Mikael Rohoza | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 1540 Minsk[1] | ||
| Død | 1599[1] Navahrudak[1] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Polen Polen-Litauen | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Mikael Rahoza (polsk: Michał Rahoza, ukrainsk: Михайло Рогоза, Mykhajlo Rohoza, russisk: Михаил Рогоза, Mikhail Rogoza, født 1540 i Volhynia i kongedømmet Polen; død mellom juni og august 1599 i Nowogródek i kongedømmet Polen-Litauen) var en ortodoks og med Roma forent metropolitanepark av Kiev (1589–1599).
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Rahoza ble født i en belarusisk adelsfamilie i Volhynia et sted i området rundt Minsk.[2] I Wilna (Vilnius) fikk han sannsynligvis utdannelse av jesuittene ved deres kollegium der, og så ble han skriver hos vojvoden der, fyrst Bogotsj Koretskij.[2]
Munk, abbed[rediger | rediger kilde]
Senere ble han munk i Himmelfartsklosteret i Minsk. I 1579 ble han arkimandritt (abbed) i klosteret. Fra 1582 ledet han Trefoldighetsklosteret i Slutsk.
Metropolitt[rediger | rediger kilde]
I 1589 ble han av Sigismund III kalt til metropolitt av Kiev, Halytsj og hele Rus'. Patriark Jeremias II av Konstantinopel, som var i Wilna da, ordinerte ham i august samme år. Kongen hadde fått råd fra en rekke magnater som vojvoden av Navahrudak Teodor Skumin-Tyszkiewicz og vojvoden av Kiev Konstanty Ostrogski[2] om at abbed Mikael var den beste kandidat. Bakgrunnen til at Konstantinopel-patriarken var i Polen-Litauen var den prosess som førte til avsettelsen av Onesifor Devotsjka, sannsynligvis fordi han var «digamist» og tolererte dette (to ekteskap, det vil si gjengifte) for prester,[3] dette ble forstått som en form av bigami, og uansett var det slik at kirken ikke tillot prester å gifte seg - skjønt gifte menn kunne bli prester (ikke munkeprester).
Mikael bestrebet seg for omfattende reformer av kirken, ved en rekke synoder som for eksempel den han innkalte til i 1590, og ble da møtt av en del hard motstand, også fra deler av kleresiet. Motstanden kom særlig fra de stauropegiale, og var en av grunnene til at han så hen mot Roma.[4]
Unionen i Brest: Fra 1594 virket han aktivt for bestrebelsene for en union av den rutenske ortodokse kirke i kongeriket Polen-Litauen med den katolske kirke i Roma. En forutsetning var at kirken skulle videreføre sin bysantinske liturgi og sin egen kirkerett. Dette ble fastholdt i et dokument av 2. desember 1594 og igjen i to bønneskrift undertegnet i Brest 12. juni 1595, som han hadde vært med på å utarbeide og sendt og approbert av henholdsvis kong Sigismund III og pave Klemens III, og endelig i 8. oktober 1596 virkeliggjort på en synode, fortsatt i Brest.
Metropolitt Mikael forble til sin død sommeren (sannsynligvis i august) 1599 overhode av den nye gresk-katolske kirke. Han hadde en tid utviklet tvil om det enhetsprosjekt han satte i gang, men ikke så meget at han brøt av.
Han ble etterfulgt av biskopen av Volodymyr, Hypatius Pociej, som var en iherdig tilhenger av Brest-unionen. Men ikke alle ukrainere støttet ha, og tyve år senere, i 1620, gjenopprettet patriarken av Jerusalem Kiev-metropoliet under sin egen juridiksjon: Den første metropolitten for denne ortodokse kirke var Job Boretskij, og slik ble hierarkiet i det følgende duplisert.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Sejm-Wielki.pl profil-ID psb.25445.1[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Holovata, N. Mykhailo Rohoza. Encyclopedia of History of Ukraine
- ^ Magocsi, Paul (1996). A history of Ukraine. Toronto Buffalo: University of Toronto Press. s. 164. ISBN 978-0-8020-7820-9.
- ^ T. Kempa: Metropolita Michał Rahoza a unia brzeska, i «Klio», t. 2: 2002, s. 56–62
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Rahoza, Mykhajlo. I: Encyclopedia of Ukraine. Bd. 4. University of Toronto Press, Toronto Buffalo 1993. ISBN 978-0-8020-3009-2, s. 308