Musette de cour

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gaspard de Gueidan en joueur de musette («Gaspard de Gueidan spiller musette»), maleri av Hyacinthe Rigaud, 1738, Musée Granet, Aix-en-Provence
Avbildning av musetter i Diderot og d'Alemberts Encyclopédie, ca. 1770

Musette de cour (også barokkmusette) er en liten sekkepipetype som var på moten på 1600- og 1700-tallet, framfor alt i franske hoff- og adelskretser.

Historie[rediger | rediger kilde]

De første musettene kom på slutten av 1500-tallet. Michael Praetorius avbildet en tidlig, enkel variant i De Organographia, bind 2 av Syntagma musicum (1619).

I barokken ble instrumentet svært populært, særlig i forbindelse med hyrdedyrkingen, en moteretning som innebar at medlemmer av de høyere sosiale lag la sin elsk på alt de regnet som et typisk landlig levesett. Også bondebefolkningens musikkinstrumenter, som sekkepiper, dreielirer og enhåndsfløyter vant innpass, men for å tilfredsstille tidens og de høyere stenders forfinede smak, ble småfolkets enkle sekkepiper videreutviklet både teknisk og utseendemessig. Spesielt medlemmer av instrumentbyggefamilien Hotteterre bidro til den tekniske utviklingen av musetten.

Mot slutten av 1700-tallet gikk hyrdedyrkingen av moten, og dermed mistet musetten og andre folkelige instrumenter hurtig sin betydning, men mange lokale sekkepipevarianter var blitt påvirket av utviklingen, eksempelvis ulike smallpipe-varianter på De britiske øyer og den franske cornemuse du Centre.

Betegnelsen musette de cour ble ikke brukt i tidens verk, man brukte bare musette, noe også den høytklingende pikkolooboen ble kalt. Tillegget de cour (fransk for «noe som tilhører hoffet») knytter denne sekkepipetypen til et aristokratisk stilideal.

Oppbygning og bruk[rediger | rediger kilde]

Med et omfang på nesten to oktaver, to sylindriske spillepiper med dobbeltrørblad og en rankettbordun med opp til fem dobbeltrørblad og ventiler for inn- og utsjalting og stemming av bordunen er instrumentet konstruert for en kunstferdig musikk. Begge spillepipene er utstyrt med klaffer, den andre pipa klinger bare dersom en av klaffene er trykt inn, og dermed er tostemmig spill mulig i et visst omfang. Videre er musetten utstyrt med en sydd lærsekk kledd med fløyelstoff, samt en blåsebelg for lufttilførselen.

Musette de cour har et relativt lavt volum og kan spilles innendørs, i likhet med eksempelvis uilleann pipes.

Repertoar[rediger | rediger kilde]

Musetten ble brukt både av adelige amatører og av profesjonelle hoffmusikere, derfor finnes blant det bevarte repertoaret alt fra enkle transkripsjoner av populære sanger til svært krevende komposisjoner av tidens mest kjente komponister, eksempelvis Joseph Bodin de Boismortier, Nicolas Chédeville, Philibert de Lavigne, Jacques-Martin Hotteterre og Jean-Philippe Rameau.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anthony Baines: Bagpipes (Occasional Papers on Technology; bind. 9). Oxford University Press, Oxford 1960, s. 125 ff.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]