Murad IV

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Murad IV
Ved matbordet
Landevinninger (skravert fiolett) fra perserne, 1639

Murad IV (osmantyrkisk: مراد الرابع, født 16. juni 1612 i Istanbul, død 9. februar 1640 samme sted) var sultan for Det osmanske rike fra 1623 til 1640, og er mest kjent for å ha gjenopprettet statens myndighet ved brutale metoder.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Murad var sønn av sultan Ahmed I og etterfulgte sin onkel Mustafa I på tronen i en aldre av elleve år. I de første ni år av hans regjeringstid hindret hans alder ham fra å gjøre mer enn å spille mer enn observatørens rolle innen politikken. Moren hans, Kösem Mahpeyker, utøvet i denne periode den største innflytelse som Valide Sultan. Det han lærte i disse årene satte et sterkt nok preg på ham til å forme hans karakter og hans fremtidige politikk.

Sultenens mindreårighet gav rikets anarkistiske elementer større spillerom. Soldater, spahier og janitsjarer, maktbevisste og hensynsløse på grunn av deres immunitet, gjorde opprør når det passet dem, forlangte privilegier og ubekvemme embedsmenns hoder, til og med de tilhørende sultanens egne gunstlinger. I 1631 gjorde spahier i Lilleasia opprør for å protestere mot avsettelsen av storvesiren Hüsrev. Deres folk i Konstantinopel steinet den nye storvesir Hafiz i selve palassets gårdsplass, forfulgte sultanen selv inn i palassets indre, og truet med å avsette ham dersom hann ikke utleverte til den 17 av sine rådgiveres og gunstlingers hoder. Hafiz ble overgitt til dem som frivillig martyr, andre ministre ble avsatt, Mustafa Pasja, janitsjarenes agha, ble reddet av sine egne styrker.

Murad begynte så å bygge opp sin egen myndighet. Hüsrev ble henrettet på hans ordre i Lilleasia; et spahikomplott mot tronen ble avverget ved janitsjar-agha Köse Mehmeds og spahien Rum Mehmeds (Mehmed grekerens) lojalitet. Den 29. mai 1632 knuste Murad opprørerne i hippodromen, der de var blitt omringet av janitsjarer lydhøre for sultanens appell om lojalitet. Slik kunne han som 20-åring komme til utøvelse av autokratisk makt.

Hans strenghet skulle bli legendarisk. De minste overtredelser ble straffet med døden; gamle fortjenster hadde ingen formildende virkning. Det ble forbudt å nyte kaffe, opium, vin og tobakk; på én dag ble 18 personer henrettet for å ha forbudt seg mot disse regler. I løpet av hans regjeringstid ble mange tusener henrettet fordi de på et eller annet vis hadde forstøtt mot sultanens myndighet. Legendene vil at de henrettedes tall oversteg 100.000. Et særlig hat gjaldt rikets kristne undersåtter.

Skjønt han var den mest grusomme av sultanene, var han også den modigste og mest besluttsomme. Han pleide sin egen kroppslige styrke med stadig trening. Jan elsket å dra på jaktturer og levde derfor for det meste i Adrianopel. Hans kommando under krigen mot perserne førte til Bagdads erobring (1638), fulgt av en ærefull fred – Qasr-e Shirin-traktaten av 17. mai 1639.

Han døde av giktfeber før han fylte 30 år.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ferenc Majoros, Bernd Rill: Das Osmanische Reich 1300–1922. Die Geschichte einer Großmacht. Marix, Wiesbaden 2004, ISBN 3-937715-25-8.
  • Josef Matuz: Das osmanische Reich. Grundlinien seiner Geschichte. 4. Auflage. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2006, ISBN 3-534-20020-9.
  • Nicolae Iorga: Geschichte des Osmanischen Reiches. Nach den Quellen dargestellt. 5 Bände, Verlag Perthes, Gotha 1908–1913, Nachdruck Frankfurt/Main 1990.
  • Gabriel Effendi Noradounghian: Recueil d’actes internationaux de l’Empire Ottoman 1300–1789. Tome I. Paris, Neufchâtel 1897. Reprint: Kraus, Nendeln 1978, ISBN 3-262-00527-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]



Forgjenger
Mustafa I
IslamSymbol colored.jpg
Osmansk sultan
16231640
Etterfølger
Ibrahim I