Misandri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Misandri betegner hat mot (eller forakt for) menn eller gutter. Ordet kommer av gresk misos (μῖσος, «hat») og anēr (ἀνήρ, «mann»).[1] Det må ikke forveksles med begrepet misogyni, som betegner hat mot (eller forakt for) kvinner og piker. Et beslektet, men likevel ulikt begrep er misantropi, som betegner hat mot mennesker i sin alminnelighet.[1]

Misandri og feminisme[rediger | rediger kilde]

Judith Levine definerer misandri som et «kollektivt kulturelt problem» i stedet for en individuell nevrose. Misandri er ifølge henne en reaksjon mot menns hang til å undertrykke kvinner.[2] Andre forfattere ser en sammenheng mellom misandri og feminisme. Ifølge Alice Echols inneholder Valerie Solanas' traktat SCUM Manifest eksempler på misandri.[3]

I et intervju med The Guardian i august 2001 uttalte Doris Lessing at menn var de «nye hemmelige ofrene» i kjønnskrigen. Hun kritiserte den «tankeløse og selvgode kulturen» som etter hennes mening hadde fått fritt spillerom i feminismen, og som kun handlet om å rakke ned på menn.[4]

Den kanadiske feministen Wendy McElroy mener at enkelte feministiske miljøer har omdefinert feminisme til å handle om blindt hat mot menn, og at ekteskap i disse miljøene sidestilles med voldtekt og prostitusjon.[5]

Misandri og andre typer fordommer[rediger | rediger kilde]

Warren Farrell trekker paralleller mellom misandri og amerikanske soldaters stereotype oppfatninger av vietnamesiske soldater under Vietnamkrigen.[6]

Paul Nathanson og Katherine Young, begge professorer i religionsvitenskap, behandler misandri som en form for systematisk diskriminering, som etter deres mening er tungt institusjonalisert i USA. De betrakter dette som et resultat av feministisk tankegang.[1] Teorier om hvordan fordommer mot menn gjenspeiles i amerikansk lovverk, står sentralt i dette perspektivet.[7] Forfatterne er blitt krast kritisert av feministisk orienterte sosiologer. Michael Kimmel mente for eksempel at forfatterne hadde oversett vesentlige erkjennelser innen kjønnsforskningen.[8]

Forfatterne imøtegikk kritikken med å påpeke at arbeidet ikke var en empirisk studie, og at andre forfattere fikk følge opp med å gjennomføre spørreundersøkelser. Jim R. Macnamara gjorde nettopp dette. Han konkluderte med at selv om arbeidet til Nathanson og Young led av empiriske svakheter, så fantes det ikke grunnlag for å forkaste det. Han kritiserte Kimmel for mangel på akademisk objektivitet.[8]

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Paul Nathanson, Katherine K. Young, Spreading Misandry: The Teaching of Contempt for Men in Popular Culture (Montreal: McGill-Queen's University Press, 2001)
  2. ^ Judith Levine, My Enemy, My Love: Man-hating and Ambivalence in Women's Lives (New York: Doubleday, 1992)
  3. ^ Alice Echols, Daring to Be Bad: Radical Feminism in America, 1967–1975 (Minneapolis: University of Minnesota Press, 1989), 104–105
  4. ^ «Lay off men, Lessing tells feminists: Novelist condemns female culture that revels in humiliating other sex». The Guardian. 14. august 2001. Besøkt 17. oktober 2010. 
  5. ^ Wendy McElroy, Sexual Correctness: The Gender-Feminist Attack on Women (New York: McFarland & Company, 2001)
  6. ^ Warren Farrell, Women Can't Hear What Men Don't Say (New York: Tarcher, 1999)
  7. ^ Paul Nathanson, Katherine K. Young, Legalizing Misandry: From Public Shame to Systemic Discrimination against Men (Montreal: McGill-Queen's University Press, 2005).
  8. ^ a b Jim R. Macnamara, Media and Male Identity: The Making and Remaking of Men (New York: Palgrave Macmillan, 2006)