Miramichi-brannen 1825

Miramichi-brannen 1825 var blant de største og voldsomste av alle kjente skogbranner. Særlig områdene rundt elven Miramichi i New Brunswick, Canada ble rammet. Brannen krysset også grensen til Maine i USA. I løpet av 7. oktober og den påfølgende natt ødela den minst 10 000 km² og krevde minst 160 menneskeliv, men disse tallene er temmelig usikre, og tapet av menneskeliv kan ha vært langt høyere. Brannen skyldtes antagelig at en del gamle branner etter bråtebrenning i forbindelse med hogst og nyrydding blusset opp på grunn av sterk vind og forente seg i én eller flere ildstormer.

En varm og lang tørkesommer

Før europeerne kom, fantes i Sør-Canada og i det nordlige USA veldige områder med tykk skog, dominert av sværvokst weymouthfuru. Denne egnet seg bl.a. til skipsmaster, flaggstenger og materialer. Særlig på 1800-tallet foregikk en omfattende hogst, i første omgang nær østkysten. De meteorologiske observasjonene i 1825 var ytterst sparsomme, men som andre store skogbranner i den tempererte delen av Nord-Amerika kom Miramichi-brannen etter en tørkesommer. Mesteparten av New Brunswick fikk etter sigende ingen nedbør etter slutten av juli. Sommeren var varm også, og ennå i begynnelsen av oktober ble det dag etter dag målt temperaturer på opp mot 30 grader. Luften var tung og trykkende, desto mer fordi den noen steder også var fylt av røyk fra branner som hadde rast i dagevis.

Forløpet

Det som ellers er kjent om Miramichi-brannen er basert på spredte og lokale øyenvitneskildringer. Brannen ble dannet under lignende forhold som Peshtigo-brannen og kan ha minnet om denne. Hvorvidt det egentlig var én brann eller flere atskilte branner, er ikke kjent.

7. oktober dreide vinden sørvestlig – den farligste vindretningen ved skogbranner i denne delen av Nord-Amerika (på dagen 46 år senere, ett døgn før Peshtigo ble utslettet, skjedde nøyaktig det samme i Midtvesten). De gamle brannene blusset opp. All den tørrvisne vegetasjonen gav dem næring, desto mer pga. alt hogstavfallet, og hogstfeltene var også mer utsatt for vinden enn den tykke skogen hadde vært. Og den tiltagende vinden gav brannene en voldsom fart. De vokste til ildstormer, drevet fremover av en vind de iallfall delvis hadde skapt selv. Noen steder kom vinden opp i orkanstyrke, og det dannet seg ildvirvler og antagelig ekte tornadoer. Store trær ble revet opp og kastet gjennom luften. Vinden var like uberegnelig som den var voldsom. Men i hovedsak var den sørvestlig, og antagelig meget tørr.

 Telegraf, branntårn og andre muligheter for varsling fantes ikke i 1825. Denne delen av Canada hadde ennå ingen jernbaner, så evakueringen kunne ikke skje raskere enn en hest kunne galoppere. Noen steder klarte en i god tid å se, høre eller lukte hva som var i anmarsj.

65 år senere beskrev Louis Bubier det han hadde opplevd i Newcastle, da han var i tolvårsalderen: Før solnedgang steg noen veldige, svarte skyer langsomt opp i vest. Da det mørknet, hadde disse skyene spredt seg over mesteparten av himmelen. Noen antok skyene var vanlige bygeskyer med velkomment regn, og at en lysning i horisonten var nordlys. Og en fjern buldring ble antatt å være torden. Lyden bar godt i den stille kvelden. Da den vokste seg sterkere, forstod folk hva det var. Så – på et øyeblikk – ble det lyst som midt på dagen, og en tornado av ild rammet byen. På tre minutter stod hele Newcastle i full fyr. Folk og dyr fikk panikk og løp mot elven. Men noen trodde det var dommedag – en tanke som falt lett for overtroiske mennesker når de stod ansikt til ansikt med en brann de aldri før hadde sett maken til eller hørt om. Disse menneskene gav opp, satte seg rett ned – og omkom. Andre ble tatt av ilden før de nådde elven, og atter andre druknet. Louis Bubier selv og resten av familien kom seg ned i en dyp brønn og klarte seg bra.

Omfanget og antall omkomne

Bare i Newcastle krevde brannen ca. 160 menneskeliv. Hertil omkom et ukjent antall av de ca. 3000 tømmerhoggerne i området.

Omfanget av brannen er ikke kjent, men er et sted oppgitt til nærmere 16 000 km².