Miniatyrbuss
Miniatyrbuss er enten et motorløst modellkjøretøy som leketøy eller et motorisert modellkjøretøy som kan kjøres av en sjåfør og være stor nok for passasjerer. De motoriserte modellbusskjøretøyene var populære i Storbritannia i etterkrigstiden som en fornøyelseslek for barn på ferie i de engelske badebyene.
Den motoriserte miniatyrbussen[rediger | rediger kilde]
På 1940- og 1950-tallet ble en lang rekke miniatyrbusser bygd og solgt til fornøyelsesparker og lekeparker i Storbritannia, først og fremst av Ernest Johnstone, som eide en lekepark på Madeira Drive i Brighton, som bygde den første «Midget» i 1935. I løpet av de neste 24 år ble 63 miniatyrbusser bygd av Johnstone, som blant annet fikk assistanse av karosseribyggeren Harrington Coachworks. Minst 12 av bussene hans ble modifisert av karosseribyggeren i 1958-49 slik at de skulle bli troverdige miniatyrvarianter av de originale turbussene som de var basert på. Disse ble veldig ettertraktet, spesielt de med «fiskehalen», en vertikal halefinne mot enden av det kurvede taket. En slik miniatyrbuss bygd av Harrington Coachworks var 2,46 meter lang og 0,76 meter bred.
Samtlige av Johnstones miniatyrbusser var modellert etter eksisterende bussmodeller, og hadde plass for to eller fire barn i tillegg til sjåføren, og en bensinmotor på 70 til 125 cc. De største, som hadde plass for seks barn, var også de siste, da 6 Leyland Tiger-miniatyrbusser var ferdigbygd i 1958. Mange av disse utsøkte miniatyrbussene har blitt bevart for ettertiden - flesteparten var Leyland PSUC og AEC Regal Harrington. En liste fra 1984 viste at minst tjue «Johnstone Midgets» hadde blitt bevart.[1] Johnstone var ikke alene, flere andre hadde også bygd miniatyrbusser for liknende formål, selv om det også var eksempler beregnet for bruk av voksne.
Den meste berømte miniatyrbussen i Storbritannia var B339, som var på 1:3 skala mot originalbussen, med et busschassis bygd av Swift i 1956. Modellnavnet «B» skyldes modellen som den var basert på, LGOC B-type bybuss fra London som dobbeltdekker med åpen sjåførplass, som tillot en voksen mann «inni» bussen. LGOC B-type var datidens ikoniske buss i etterkrigstiden, og et yndet objekt i fornøyelsesparkene. B339 var eid av Seaton & District Electric Tramway Co. Flere av miniatyrbussene ble bygd på bilchassis som Morris Minor, andre var originalbygd. Listen over miniatyrbusser som var bygd privat eller på kontrakt fram til det tjueførste århundret, er ukomplett, men det finnes større eksempler opptil 1:2 skala selv om 1:3 og 1:4 var vanlig.[2]
Større miniatyrbusser som kunne frakte voksne passasjerer var populært som en eiendommelig variant av turisttoget, og det finnes eksempler som kunne ta motorløse lettvekts vogner på slep. Sandy Fraser var mest kjent for sine Lion Omnibuses miniatyrbusser i 1980-1987. Da ble 40 kjøretøyer i 1:2 skala og fem åttedelers skala bygd og levert, med både forbrenningsmotor og elektromotor. To miniatyrbusser av type AEC Matador 4x4 kunne frakte hundre passasjerer ved å ha to tilhengervogner på slep.[3]
Pedaldrevne miniatyrbusser[rediger | rediger kilde]
Pedaldrevne passasjerkjøretøyer i nyere tid betegnes som sykkelbuss, og deles inn i en rekke typer. Men tidligere ble disse miniatyrbussene som regel basert på eksisterende bussmodeller hvor motoren var erstattet med pedaldrift. Det finnes ikke presise tall om disse pedaldrevne bussene beregnet på barnefrakt for fornøyelsesopplevelser, men Harrington Coachworks bygde disse som Type C i kontrast til Type A/B med motordrift. Noen av minatyrbussene kan være bygd som PR-fremstøt eller som private prosjekter.
Et slikt eksempel er Straßen-Zepp Möhrenkopp fra 1932, bygd av fire arbeidsledige som syklet rundt i dette kjøretøyet, som var utformet som en buss med en falsk propell for å etterape motorvogntoget Schienenzeppelin (Skinnezeppelin) som var datidens sensasjon på jernbaneskinnene.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Miniature vehicles, s. 22-23
- ^ Miniature vehicles, s. 24
- ^ Miniature vehicles, s. 26
- ^ Tretmobil-Tour 1932 Sohn eines Helden der Landstraße meldet sich (tysk)
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Red Ward; Miniature Vehicles - A Model Auto Review Monograph 90 Zeteo Publishing 2913 ISBN 978-1-900482-89-9