Sykkelbuss

Sykkelbuss er et todelt begrep, det betyr motortransport for syklister med disses sykler og muskeldrevne bussfarkoster.

I Norge er det vanlig med benyttelse av ordinære passasjerbuss fra Oslo inn i Nordmarka, med en tilhengervogn som skal romme syklene. Den siste tilhengervognen fra 2006 kunne romme opptil 44 sykler for passasjerene underveis til Ringkollen.^[1] Men elsykkelbuss med strømassistanse har blitt innført som skolebuss for barnehage i 2019, med plass for opptil seks barn.^[2]

Muskelkraft[rediger | rediger kilde]

De første eksempler på sykkelbuss med pedaldrift observeres i de tettbefolkede storbyene i India, først og fremst i Delhi som skolebuss for barn.^[3] Disse er basert på den eksisterende trehjulssykkelen i India som kalles sykkelrickshaw eller sykkeltaxi, men med innelukket rom for skolebarn som kan ha plass for opptil ti barn. Selve rommet som ofte er knapt annet enn et bur, tjent som beskyttelse under den hektiske trafikken på smågatene.^[4] Disse unike sykkelbussene som et fenomen på ringe kår i indiske lokalsamfunn, er utbredt over store deler av landet.^[5]

Firehjuls vogner med pedaldrift kalles pedalbiler eller firehjulssykler. Pga. vekten er det nødvendig om man er flere om bord på en slik sykkel, ettersom de minste eksempler kunne være over 100 kg i vekten, ikke medregnet passasjerene selv. I motsetning til tandemsykkelen hvor man satt etter hverandre og trå i takt for kjededriften, må syklistene sitte side ved side i en firehjulssykkel. Men ved århundreskiftet til det tjueførste århundret hadde utviklingen av firehjulssykkelen gått så langt, at større pedaldrevne kjøretøyer som dermed kan ta om bord mange syklister som kunne medvirke til drivkraften, var blitt mulig under den internasjonale betegnelsen «Party bike», oppfunnet av Het Fietscafe BV i Nederland i 1997. Som betegnelsen antyder, et «party» eller et selskap opptil åtte syklister eller mer, vil sette seg på deres seter eller stoler i sociable konfigurasjon og ta i bruk pedalene som sørger for felles drivkraft. Disse kalles «pub-on-wheels» ettersom passasjerene kan sitte innad mot sentralen hvor det er mulig å ha et serveringssted med drikke og mat. Disse store sykkelkjøretøyene er mellom 15 og 20 fot eller 4,5 til 6 m lang, og kan ha opptil tjue om bord, hvorav 16 som betjener pedalene.

Som regel er disse «party bikes» ment for privatarrangerte fellestur for rekreasjonsformål som festing - dermed det franske begrepet vélo festif, «sykkel for festing». Men de har også blitt tatt i bruk for sightseeing og turisttransport omkring attraksjoner, under betegnelsen pedibus selv om passasjerene sitte med ansiktene innad i kjøretøyet. Andre firehjulssykler hvor man kan sitte med ansiktet forut, har også blitt utviklet fram som pedal-bus for turkjøring med plass for ni passasjerer utviklet i USA^[6] og sykkelbuss for barn som sett i Nederland med bike buses som har elektrisk motorassistanse, for opptil 11 passasjerer og en voksen sjåfør i 2018, utviklet av Tolkamp Metaalspecials.^[7] Thomas Tolkamp hadde spesialisert seg i «gruppesykling» siden 2004 da han fikk en forespørsel om en ny firehjulssykkel som kan brukes av skolebarn med sikkerhetsutstyr, og dermed utviklet fram bike bus-firehjulssykkelen for skoleklassetur - ved år 2017 var 40 kjøretøyer solgt i Nederland, Belgia, Tyskland, Sveits og Madagaskar.^[8]

Men mindre trehjulssykler med motorassistanse for skolebusstransport har også blitt populært som sett i Nederland hvor DeRedding KDV kan frakte opptil 8 barn i et egne rom mellom de forreste hjulene, styrt av den voksne syklisten som kan ha elektrisk motorassistanse.^[9] Dette fulgt til interesse i Norge ettersom minibuss når det gjelder transport til nære lokaliteter for barnehagetur, kan erstattes med sykkelbusser med elektrisk hjelpemotor. Fosen Folkehøgskole og Fosnaheim naturbarnehage i Indre Fosen anskaffet seg en sykkelbuss i 2019, med plass for seks barn. Bruk av sykkelbuss for barnehage- og skoleklassetur har blitt populært i land etter land.^[2]

Pedibus på London Bridge, 2010 for fornøyelsestur
Bierfiets, rullende kafeteria i Utrecht, Nederland
Firehjulssykkel for seks personer i Adelaide, Australia
Sykkelrickshaw som skolebuss i India, 2010
Skolebuss i New Delhi, India

Motorkraft[rediger | rediger kilde]

De motoriserte sykkelbussene som regel er ordinære busskjøretøyer med spesialbygde tilhengervogner som syklistene kan sette sine sykler på for sikker vegtransport, selv om buss i lokaltrafikk i by eller region kunne ha sykkelstativ bak eller foran for et fåtall sykler. Men det finnes spesialbygde busskjøretøyer ment for transport av sykler og syklister, de meste fremtonende av disse er den historiske bussflåten fra 1963, Dartford Tunnel Cycle Service operert av bussoperatøren London Transport etter åpningen av Dartford Tunnel øst for London mellom Essex i nord og Kent i sør, hvor man kan krysse elven Thames gjennom en tunnel. Sykkeltransport var utbredt i etterkrigstiden, og det var interesse i et tilbud om å ha sykkeltjeneste på tvers av Thames - dermed ble 5 busser bestilt for frakt av syklistene.

Karosseribyggeren Strachans Coachbuilders fikk byggekontrakten hvor de skal reise karosseri på fem busschassiser av type Ford Thames. De fem bussene var dobbeltdekkerbuss, med toppdekket for passasjerene som kan sette seg på 32 sitteplasser og underdekket for syklistene som settes på en vertikal sykkelstativ fra begge side eller i et rommelig lasterom akterut. Bussen hadde kapasitet for 23 sykler og ekstra trekkekjøretøyer som trehjulinger. Men underdekket måtte heves over hjulstellet, dermed måtte passasjerene bruke høye plattformer på de to stoppestedene for å komme inn i bussen. Dimensjonene er oppgitt til 30 ft / 9,14 m i lengde, 7 ft 10 in / 2,38 m i bredde og 14 ft 3 in / 4,34 m i høyde. Bussene måtte ha spesialhjul og utstyr for å ikke bli for topptungt under kjøring. Sykkelbussene settes i trafikk etter tunnelåpningen, men det vist seg å være for lav passasjerbelegg ettersom interessen for å krysse Thames var minimalt. De ble retirert i 1965 og erstattet med Land Rover-bilkjøretøyer med sykkelstativtilhengere.^[10]^[11]

Konseptet med sykkeltransport gjennom tunneler var ikke isolert til bare Dartford-tunnelen. I Cuba hvor mye av pendeltrafikken i Havanna gikk over til sykkelbruk, var det ikke mulig å komme over stredet i Havannabukten fra Havanna Vieja (Gamlebyen) til bydistriktene La Habana del Este og Regla ettersom all trafikk går gjennom en underjordisk tunnel. Dermed ble flere utrangerte buss hentet fram og renovert så syklistene kan raskt komme inn og ut, under betegnelsen Ciclobús. Disse bussene ble helt tømt for all interiør for å gi syklistene stor bevegelsesfrihet med sine sykler.^[12]

Ideen om å tømme bussene til fordel for syklene, hadde spredt seg til andre byer og land som Barcelona i Spania. Der i den katalonske storbyen var eldre buss renovert som ciclobús og benyttet i 2004-2006, først og fremst ment for å leie ut sykler fremfor transport.^[13] I Frankrike ble buss benyttet for å leie ut og hente inn sykler som Vélo'v i Lyon siden 2005 og Vélhop i Strasbourg siden 2010. Noen av sykkelturarrangørselskapene hadde tatt i bruk utrangerte buss hvor man kan sette syklistene og syklene i det samme busserommet, som de tsjekkiske Cyklobus. Der på det tsjekkiske landskapet er sykkelbuss vanlig for både sykkelferiereisende og lokalfolk, selv om de fleste som regel har tilhengervogner.

Men flere lokaltrafikkselskaper har etter hvert valgt å gjøre mer enn å bare ha sykkelstativ på sine busser, i La Rochelle blir lavgulvbusser ombygd ved å redusere sitteplassene til fordel for syklene som kan settes i både vertikale og horisontale stativ, under fellesbetegnelsen Bus Vélo, både singelbuss og leddbuss.^[14] Man kan ta egne sykkel eller leiesykkel om bord på sykkelbussen for lengre ferd gjennom regionen.

Norsk veteranbuss fra HSB Bilag i Bergen.

Som et fjellrikt land med krevende topografiske forhold er Norge et av landene som vanskeliggjør sykling over lengre avstand, dette har dermed fulgt til innføring av sykkelbusstjeneste ettersom arrangerte sykkeltur for grupper skulle skje på fordelaktige sykkelruter langt vekk fra egne hjemsted som å dra opp til Nordmarka. Der hadde et nett av gode skogsbilveger oppstått, som muliggjør sykling gjennom området og dermed blitt et populært syklingssted for syklistene i Oslo. Sykling gjennom skogområder og naturskjønne omgivelser for både mosjon og opplevelse har blitt vanlig i Norge og etter hvert flere andre land med Tsjekkia som det beste eksemplet der sykkelbusstjenesten er utbredt.

En buss med sykkelstativtilhenger, som til sammen kalles sykkeltog, bringer syklistene til Damtjern hvorfra man kan sykle gjennom Nordmarka tilbake til Lommedalen eller Sørkedalen. Sykkelbusstjenesten startet i regi av Skiforeningen i 1993, da ruten fra Frognerparken til Damtjern ble åpnet og hadde vært vært en suksess i det første året.^[15]^[16] Skiforeningens sykkelbuss i Nordmarka er fremdeles i virksomhet som et tilbud for syklistene i 2021.^[17]

Bruk av sykkelstativ montert på busser er et gammelt fenomen fra mellomkrigstiden i Skandinavia, spesielt foran motordekslet på forenden av bussen hvor man kan sette fra seg sykkelen på et stativ der den ble hengende fremfor festet på et underlag som i nyere tid. Sykkelstativ med fast underlag foran på bussen er hyppig sett i de nordamerikanske byene i USA og Canada. Slike sykkelstativer kalles «bikerack» i Nord-Amerika, og finnes i en rekke ulike konfigurasjoner over hele verden, noen av disse kan trekkes opp mot bussfronten når det er tømt.