Vis kilden til Market Garden

{{flett til|Arnhem-operasjonen}}{{infoboks slag}}
'''Operasjon Market Garden''' eller '''Arnhem-operasjonen''' (engelsk: ''Operation Market Garden'') var en [[De allierte (andre verdenskrig)|alliert]] militær operasjon under [[andre verdenskrig]] som ble utkjempet i det tyskokkuperte [[Nederland]] fra 17. til 25. september 1944.<ref>[https://assets.publishing.service.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/30056/ww2_market_garden.pdf «Operation Market Garden Netherlands 17–25 September 1944»] (PDF), ''Gov.uk''.</ref> Hensikten var å skape en 103 km lang framspring inn i tysk territorium med et [[brohode]] over [[Nederrijn]] (en [[sideelv]] av [[Rhinen]]), og således opprette en alliert invasjonsrute inn i [[Tysklands historie (1933-1945)|Nord-Tyskland]] for å kunne erobre det viktige [[Ruhrområdet]], hovedsenteret for tysk råvareproduksjon.<ref> Wilmot (1997), s. 525.</ref> Dette skulle oppnås ved to underliggende operasjoner: beslaglegge ni broer med kombinerte amerikanske og britiske [[luftlandsetting|luftbårne styrker]] («Market») etterfulgt av britiske landstyrker som raskt fulgte over broene («Garden»).

Den luftbårne operasjonen ble utført av den første allierte luftbårne hæren med landoperasjonen av britiske [[XXX korps|XXX-korps]] fra [[Annen armé (Storbritannia)|annen armé]]. De luftbårne soldatene, som utgjorde mer enn 41 000, ble sluppet over steder hvor de kunne ta kontrollen over viktige broer og holde terrenget til landstyrkene ankom. Landstyrkene besto av ti pansrede og motoriserte brigader med et tilsvarende antall soldater. Landstyrkene rykket fram fra sør langs en enkelt vei omgitt av en flomslette på begge sider. Planen forutså at de på 48 timer ville dekke de 103 km fra starten til broen over Rhinen. Omtrent 100 000 tyske soldater var i nærheten for å motsette seg den allierte offensiven.<ref>Neillands, Robin (2006): ''The Battle for the Rhine 1944'', Cassell, kapittel 4, «The Road to Arnhem»</ref> Det var den største luftbårne operasjonen i krigen fram til dette tidspunktet.<ref> MacDonald (1963), s. 132. [[Operasjon Varsity]] i 1945 involverte flere fly, seilfly og tropper på D-dagen enn i Market, men tropper fløy inn på senere dager gjorde Market Garden til den største operasjonen.</ref>

Operasjonen lyktes i å erobre de nederlandske byene [[Eindhoven]] og [[Nijmegen]] sammen med flere andre byer, og noen få oppskytingssteder av [[V-2|V-2-raketter]]. Den mislyktes i sitt viktigste mål; sikring av broen over Rhinen ved [[Arnhem]]. Tyskerne bremset og stanset deretter panserbrigadene som rykket frem fra sør før de nådde Rhinen. Den britiske 1. luftbårne divisjon klarte ikke å sikre broen og ble trukket tilbake fra nordsiden av Rhinen etter å ha fått rundt 8000 døde, savnede og tatt til fange av en opprinnelig styrke på 12 000 mann. Da ordren om retrett kom var det ikke nok båter til å få alle tilbake over elven. Tyskerne samlet deretter de fleste av de etterlatte, men noen av de britiske og polske fallskjermjegerne klarte å unngå å bli tatt til fange av tyskerne og ble skjermet av den nederlandske undergrunnen til de kunne reddes i [[Operasjon Pegasus]] 22. oktober 1944.<ref>Kinloch, Nicholas (2023): ''From the Soviet Gulag to Arnhem: A Polish Paratrooper's Epic Wartime Journey''. Pen and Sword. ISBN 978-1399045919; s. 163–192.</ref> Historikere har vært kritiske til planleggingen og gjennomføringen av Operasjon Market Garden. [[Antony Beevor]] sa at operasjonen «var en dårlig plan fra begynnelsen og helt fra toppen.»<ref>Beevor (2018), s. 36.</ref>

Tyskerne gjorde et motangrep ved Nijmegen, men klarte ikke å ta tilbake noe av hva de allierte hadde erobret. Tyskerne straffet det nederlandske folket ved å kutte av matforsyninger til landet og det resulterte at rundt 20 000 mennesker døde av sult. Arnhem ble til slutt tatt til erobret av de allierte i april 1945, helt mot slutten av krigen.

== Geografi ==
Nederlandske Rijksweg 69 (grunnet kampene omtalt som «Helvetes riksveg»), etter krigen kalt Rijksweg 50, som ledet gjennom den planlagte ruten var to smale veibaner, delvis hevet over et omkringliggende flatt terreng med landskampformen [[polder]] (flomslette). Bakken på hver side av motorveien var hovedsakelig for myk til å støtte taktisk kjøretøybevegelse, og det var i tillegg mange [[dike]]r og dreneringsgrøfter. Det var en tendens til at det vokste trær eller store busker på toppene av dikene, og veier og stier var også kantet med trær. Tidlig på høsten betydde dette at visuell observasjonen ble i stor grad begrenset.<ref name="MacDonald_131"> MacDonald (1963), s. 131.</ref>

Det var seks store vannhindringer mellom hvor XXX-korps hoppet ut i fallskjerm og målet for nordbredden av Nedre Rhinen: Wilhelminakanalen ved Son en Breugel som var 30 meter bred; [[Zuid-Willemsvaart|Zuid-Willems-kanalen]] ved [[Veghel]] 20 m; [[Maas]]elven ved [[Grave (Noord-Brabant)|Grave]] 240 m; Maas-Waal-kanalen 60 m; [[Waal]]elven ved [[Nijmegen]] 260 m; og [[Rhinen]] ved [[Arnhem]] 90 m.<ref name="Ellis_30"> Ellis & Warhurst (2004), s. 30.</ref> Planen var at luftbårne styrker skulle erobre broene over alle disse hindringene nesten samtidig – å mislyktes ved noen av dem ville resultere i forsinkelse eller nederlag. I tilfelle broene ble revet av tyskerne, hadde XXX-korps planer om å gjenoppbygge dem. For dette formål ble det samlet inn en enorm mengde bromateriale, sammen med 2300 kjøretøy for å frakte det og 9000 ingeniører for å montere det.<ref name="Ellis_30"/>

Selv om området generelt er flatt med mindre enn 9 m variasjon i høyden, husket generalløytnant [[Brian Horrocks]], kommandant for XXX-korps, at «Landet var skogkledd og ganske myrlendt, noe som gjorde enhver utflankerende operasjon umulig.»<ref> Horrocks (1960), s. 209.</ref> To viktige bakkeområder, 90 m høye, var noen av de høyeste bakkene i Nederland: ett nordvest for Arnhem og ett i 82. luftbårne divisjon, [[Groesbeek]]ryggen. Beslagleggelsen og forsvar av dette høye terrenget ble ansett som avgjørende for å holde broene langs motorvei.<ref name="MacDonald_131"/>

== Bakgrunn ==
I august 1944, etter det allierte hadde brutt ut fra Normandie og stengingen av [[Falaiselommen]], forfulgte de allierte hærene den tilbaketrukne tyske hæren og forviste den fra nesten hele Frankrike og Belgia.<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 1.</ref> 1. september overtok de alliertes øverste leder general Dwight D. Eisenhower kommandoen over bakkestyrkene, samtidig som han fortsatte som øverstkommanderende. [[Bernard Law Montgomery]] mislikte denne endringen, selv om USA og Storbritannia hadde blitt enige om det før [[invasjonen i Normandie]]. Han hadde vært sjef for bakkestyrker og endringen resulterte i at hans tidligere underordnede, [[Omar Bradley]], ble hans likemann. Montgomery fortsatte å kommandere den 21. armégruppen, hovedsakelig bestående av britiske og kanadiske enheter.<ref> Weigley, Russell F. (1981): ''Eisenhower's Lieutenants''. Bloomington, IN: Indiana University Press. ISBN 978-0-253-13333-5; s. 253.</ref><ref> Beevor (2018), s. 3.</ref>

=== Logistikk ===
I slutten av august hadde de allierte hærene gått tom for [[bensin]] av [[petroleum]]. Flere allierte divisjoner og korps ble tvunget til å stoppe midlertidig framrykningen for å fylle på med forsyninger. Eisenhower fikk oppgaven med å sørge for drivstoff og andre forsyninger til hærene som var under hans kommando. Det var ingen mangel på drivstoff i de provisoriske havnene i Normandie; vanskeligheten lå i å frakte tilstrekkelige mengder fra Normandie til hærene i Belgia og Nord-Frankrike. De fleste ankom fronten i [[jerrykanne]]r på rundt 20 liter etter å ha blitt fraktet hundrevis av kilometer med lastebiler, kjent som ''Red Ball Express'', <ref>[https://www.liberationroute.com/stories/101/the-red-ball-express «The Red Ball Express»], ''Liberation Route Europe''</ref> fra provisoriske havner i Normandie.<ref>Atkinson (2013), s. 220.</ref> En potensiell løsning på logistikkproblemet var å erobre en stor havn som var mer tilgjengelig for de framrykkende allierte hærene.

Den 4. september gjorde Montgomerys tropper nettopp det, og erobret den enorme havnen i [[Antwerpen]] i Belgia praktisk talt intakt, men elvemunningen til [[Schelde]] som førte til den var fortsatt under tysk kontroll og forhindret således for at havnen kunne bli tatt i bruk.<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 5-9.</ref> Verken Eisenhower eller Montgomery prioriterte i utgangspunktet å åpne havnen i Antwerpen, og Antwerpen ble ikke brukt av allierte forsyningsskip før 28. november etter [[slaget ved Schelde]]. Den allierte unnlatelsen i å vinne rask tilgang til havnen i Antwerpen har blitt kalt «en av krigens største taktiske feil».<ref>MacDonald, Charles B. (1969): ''The Mighty Endeavor: American Armed Forces in the European Theater in World War II'', Oxford: Oxford University Press; s. 362.</ref><ref> Atkinson (2013), s. 302–306, 329.</ref> [[Winston Churchill]] erkjente senere at «rydning av Scheldes elvemunning og åpning av havnen i Antwerpen hadde blitt forsinket av hensyn til Arnhem-angrepet. Deretter ble det gitt førsteprioritet.»<ref> Churchill, Winston (1954): ''The Second World War: Triumph and Tragedy''. Bind VI. London: Cassell; s. 174–175.</ref>

=== Strategi ===
Eisenhower foreslo en «bred front-strategi» der de allierte hærene til Montgomery i Belgia og Bradley lenger sør i Frankrike avanserte parallelt på en flere hundre mil bred front inn i Tyskland. Montgomery – og Bradleys aggressive underordnede, [[George S. Patton]] – ønsket begge en konsentrasjon av krefter, et «enkelt angrep» framover og inn i Tyskland, men begge mann så på seg selv som lederen av et slikt angrep. Montgomery sa at den allierte strategien skulle være «ett kraftig fullblods fremstøt over Rhinen og inn i hjertet av Tyskland støttet av alle ressursene til de allierte hærene». En slik politikk ville degradere Bradleys amerikanske hærer til en «rent statisk rolle»<ref> MacDonald (1963), s. 10.</ref> På sin side sa Patton at med 400 000 liter bensin kunne han være i Tyskland om to dager. Krigsplanleggerne vurderte begge menns forslag som taktisk og logistisk umulige.<ref>Axelrod, Alan (2006): ''Patton''. New York: Palgrave Macmillan. ISBN 9781403971395; s. 141.</ref>

Mens han var enig i at Montgomery angrep inn mot industridistriktet [[Ruhr]] i Tyskland skulle prioriteres, mente Eisenhower fortsatt at det var viktig å «få Patton i bevegelse igjen». Denne strategien ble bestridt av Montgomery, som hevdet at med forverring av forsyningssituasjonen, ville han ikke være i stand til å nå Ruhr, men «en forflytting av våre nåværende ressurser (...) ''ville være'' tilstrekkelig for å få ''ett'' framstøt mot Berlin».<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 17.</ref> Montgomery foreslo opprinnelig ''Operasjon Comet'', en begrenset og raskt luftbåren operasjon som skulle settes i gang 2. september 1944. Comet så for seg å bruke britiske og polske luftbårne styrker for å erobre flere broer på vei til Rhinen.<ref> Bennett (2008), s. 19–21.</ref> Men flere dager med dårlig vær og Montgomerys bekymringer over økende mengde i tysk motstand fikk ham til å utsette operasjonen og deretter avbryte den 10. september.<ref name="Pogue_281">Pogue (1954), s. 281.</ref>

Montgomery erstattet Comet med operasjon Market Garden, en mer ambisiøs plan for å omgå [[Vestvollen]] til det tyske forsvaret ved å hekte seg på rundt den nordlige enden og sikre en kryssing av Rhinen, og dermed få en direkte vei til Ruhr. En annen faktor var eksistensen av steder for oppskytning av [[V-2]] i Nederland som lanserte [[rakett]]angrep mot London. Den 10. september fortalte Dempsey, den britiske andre hærsjefen, til Montgomery at han var i tvil om denne planen. Montgomery svarte at han nettopp hadde mottatt en ordre fra den britiske regjeringen om at V-2-utskytningsstedene rundt [[Haag]] skulle nøytraliseres og at planen derfor måtte fortsette.<ref> Hibbert (2003), s. 29–30.</ref>

Eisenhower skal etter sigende ha fortalt Montgomery hvorfor en «enkelt angrep» mot Berlin ikke var mulig:

<blockquote>
«Det du foreslår er dette – hvis jeg gir deg alle forsyningene du ønsker, kan du dra rett til Berlin – rett som direkte (800 km) til Berlin? Monty, du er gal. Du kan ikke gjøre det... Hvis du prøver en slik lang kolonne i et enkelt framstøt, må du utløse divisjon etter divisjon for å beskytte flankene dine mot angrep.»<ref name="Ryan_85–88"> Ryan, Cornelius (1974): ''A Bridge Too Far'', Popular Library: s. 85–88.</ref>
</blockquote>

Likevel samtykket Eisenhower til Operasjon Market Garden, og ga den «begrenset prioritet» angående forsyninger – men bare som en del av et framskritt på en bred front.<ref>Hibbert (2003), s. 30–31.</ref> Eisenhower lovet at fly og lastebiler skulle levere ytterligere 1000 tonn med forsyninger daglig til Montgomery for operasjonen.<ref> MacDonald (1963), s. 129</ref>

Eisenhower var også under press fra USA om å bruke den første allierte luftbårne hæren så snart som mulig.<ref> Pogue (1954), s. 269.</ref> Etter Normandie hadde de fleste av de luftbårne styrkene blitt trukket tilbake til England, og omdannet til den første allierte luftbårne hæren av to britiske og tre amerikanske luftbårne divisjoner og den polske 1. uavhengige fallskjermbrigaden.<ref>MacDonald (1963), s. 128.</ref> Atten luftbårne operasjoner hadde blitt foreslått, og deretter kansellert, da de raskt bevegelige allierte bakkestyrkene overskredet de tiltenkte sonene for å landssette fra luften.<ref name="Pogue_281"/> Eisenhower mente at bruken av de luftbårne styrkene kunne gi det militære trykket som var nødvendig for de allierte å krysse Rhinen.<ref> MacDonald (1963), s. 119–120.</ref>

=== Planen ===
Handlingsplanen besto av to operasjoner:

* ''Marked'': luftbårne styrker til generalløytnant [[Lewis H. Brereton]]s første allierte luftbårne hær for å beslaglegge broer og annet terreng, under taktisk kommando av 1. luftbårne korps under generalløytnant [[Frederick Browning]], og
* ''Garden'': bakkestyrker fra den andre hæren for å bevege seg nordover ledet av XXX-korps under generalløytnant Brian Horrocks.<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 29.</ref>

==== «Marked» ====
«Market» ville benytte fire av de seks divisjonene til den første allierte luftbårne hæren. Den amerikanske 101. luftbårne divisjon, under generalmajor [[Maxwell D. Taylor]], ville landsette på to steder like nord for XXX-korps for å ta broene nord for [[Eindhoven]] ved Son og Veghel. [[82. luftbårne divisjon]], under brigadegeneral James M. Gavin, ville slippe nordøst for dem for å ta broene ved [[Grave (Noord-Brabant)|Grave]] og [[Nijmegen]] og den britiske 1. luftbårne divisjon, under generalmajor Roy Urquhart, med den polske 1. uavhengige fallskjermbrigade, under generalmajor Stanisław Sosabowski, ville slippe i den ytterste nordenden av ruten, og erobre veibroen ved Arnhem og jernbanebroen ved [[Oosterbeek]]. Den 52. (Lowland) infanteridivisjonen ville bli fløyet til den erobrede Deelen flybase.<ref name="Bennett_29">Bennett (2008), s. 29.</ref>

Den første allierte luftbårne hæren ble opprettet 16. august som et resultat av britiske forespørsler om et koordinert hovedkvarter for luftbårne operasjoner, et konsept godkjent av general Eisenhower 20. juni. Britene hadde sterkt antydet at en britisk offiser – særskilt Browning – ble utnevnt til dens sjef. Browning på sin side bestemte seg for å ta med seg hele staben på operasjonen for å etablere felthovedkvarteret hans ved å bruke de sårt tiltrengte 32 [[militære glidefly]]ene av typen [[Airspeed Horsa]] for administrativt personell, og seks glidefly av typen [[Waco CG-4A]] for personell fra det amerikanske [[sambandspersonell]]et. Ettersom hoveddelen av både tropper og fly var amerikanske, ble Brereton, en offiser fra [[United States Army Air Forces|US Army Air Forces]], utnevnt av Eisenhower 16. juli og utnevnt av Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa ([[Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force|SHAEF]]) den 2. august. Brereton hadde ingen erfaring med luftbårne operasjoner, men hadde omfattende kommandoerfaring på luftvåpennivå i flere oppdrag, sist som sjef for Ninth Air Force, noe som ga ham praktisk kunnskap om operasjonene til transportenheten IX Troop Carrier Command.<ref> Warren (1956), s. 81.</ref>

Market kom til å bli den største luftbårne operasjonen i historien, og levere over 34 600 mann fra de 101., 82. og 1. luftbårne divisjoner og samt den polske brigaden. 14 589 tropper ble landet med glidefly og 20 011 med fallskjerm. Glideflyene brakte også inn 1 736 kjøretøy og 263 artillerikanoner. 3342 tonn ammunisjon og andre forsyninger som ble brakt både med glidefly og sluppet ned i fallskjerm.<ref> Warren (1956), s. 226–227.</ref>

For å frakte inn 36 bataljoner med luftbårent infanteri og deres støttetropper til det europeiske fastlandet, hadde den første allierte luftbårne hæren under sin operasjonelle kontroll de 14 gruppene av IX Troop Carrier Command,<ref> Warren (1956), s. 82 (operativ kontroll av IXTCC til First Airborne Army) og s. 97 (størrelse og sammensetning av troppefraktenheter).</ref><ref>Warren (1956), s. 83. Etter 25. august ble IX TCC fjernet fra Ninth Air Force og plassert direkte under U.S. Strategic Air Forces.</ref> og etter 11. september de 16 skvadronene på 38 Group RAF (en organisasjon av konverterte bombefly som ga støtte til motstandsgrupper) og en transportformasjon, 46 Group.<ref>Warren (1956), s. 112.</ref>

Den kombinerte styrken hadde 1 438 fraktfly av type [[Douglas C-47 Skytrain]] (1 274 amerikanske og 164 britiske) og 321 konverterte britiske bombefly. Den allierte styrken med [[glidefly]] var blitt gjenoppbygd etter Normandie inntil den 16. september utgjorde 2 160 [[CG-4A Waco]], 916 [[Airspeed Horsa]] (812 britiske og 104 amerikanske) og 64 store lasteglidefly av typen [[General Aircraft Hamilcar]]. USA hadde bare 2060 glideflypiloter tilgjengelig, slik at ingen av glideflyene hadde en annenpilot, men fraktet isteden en ekstra passasjer.<ref> Warren (1956), s. 98.</ref>

Ettersom Douglas C-47 fungerte som fraktfly for fallskjermjegerne og for slepe glidefly, kunne denne massive styrken likevel bare levere 60 prosent av bakkestyrkene i ett løft. Denne begrensningen var årsaken til beslutningen om å dele opp frakten av tropper i de påfølgende dagene. Nitti prosent av de amerikanske fraktflyene den første dagen ville slippe fallskjermtropper, med samme andel som tauing av glidefly den andre dagen (RAFs fraktfly ble nesten utelukkende brukt til glideflyoperasjoner).<ref> Warren (1956), s. 227, Tabell III. 655 av de 700 planlagte RAF-flygningen på de to første dagene slepte glidefly, og RAF droppet bare totalt 186 tropper med fallskjerm</ref> Brereton avviste å ha to luftbroer den første dagen, selv om dette hadde blitt oppnådd under [[Operasjon Dragoon]], om enn med litt mer dagslys (45 minutter) og mot ubetydelig motstand.<ref>D'Este (2002), s. 614, 616.</ref>

17. september var på en «mørk måne», det vil si den siste synlige halvmånen til en avtagende måne (se [[måneformørkelse]])<ref>[https://www.merriam-webster.com/dictionary/dark%20of%20the%20moon «dark of the moon»], ''Merriam-Webster Dictionary''</ref><ref>Hocken, Vigdis (udatert): [https://www.timeanddate.no/astronomi/maanen/maanefasene «Månefasene»], ''Timeanddate.no''</ref> og i dagene etter den gikk [[nymåne]]n ned før det ble mørkt. Alliert luftbåren doktrine forbød store operasjoner i fravær av alt lys, og av den grunn måtte operasjonen utføres i dagslys. Risikoen for avskjæring av [[Luftwaffe]] ble vurdert som liten, gitt den knusende overlegenheten til allierte jagerfly, men det var bekymringer for det økende antallet luftvernskyts i Nederland, spesielt rundt Arnhem. Breretons erfaring med taktiske luftoperasjoner bedømte at angripe stillinger med luftvernskyts ville være tilstrekkelig for at flyfrakt av tropper kunne utføres uten uoverkommelige tap. Invasjonen av Sør-Frankrike hadde vist at storskala luftbårne operasjoner i dagslys var gjennomførbare.<ref> Warren (1956), s. 90.</ref> Operasjoner i dagslys, i motsetning til de på [[Sicilia]] og Normandie, ville kunne navigere langt mer nøyaktig og benytte langt mindre tid i påfølgende bølger med fly, og således tredoble antallet tropper som kunne leveres per time. Tiden som kreves for å sette sammen luftbårne enheter på nedslippsområde etter landing vil reduseres med to tredjedeler.<ref> Warren (1956), s. 154.</ref>

Transportfly måtte slepe glidefly og slippe ned fallskjermsoldater, oppgaver som ikke kunne utføres samtidig. Selv om hver divisjonssjef ba om to slipp den første dagen, planla Breretons stab bare ett løft basert på behovet for å forberede seg til det første fallskjermslippet ved å bombardere tyske posisjoner med luftvernskyts i en halv dag og en værmelding om ettermiddagen den 16. september (som snart viste seg feil) at området ville ha klare værforhold i fire dager, og dermed gjorde det mulig med et slipp av fallskjermsoldater.<ref>Warren (1956), s. 100.</ref>

Etter en uke ble forberedelsene erklært ferdige. Planleggingen og treningen for de luftbårne fallskjermjegere på Sicilia og Normandie hadde tatt måneder. En historiker fra [[United States Air Force|det amerikanske luftvåpenet]] bemerket at «Market» var den eneste store luftbårne operasjonen i krigen der luftvåpenet «ikke hadde noe treningsprogram, ingen repetisjoner, nesten ingen øvelser og et... lavt nivå av taktisk trening.»<ref>Warren (1956), s. 99.</ref>

Gavin var i tvil om planen. I dagboken sin skrev han: «Det ser veldig røft ut. Hvis jeg kommer meg gjennom denne vil jeg være veldig heldig.» Han var også svært kritisk til Browning, og skrev at han «... utvilsomt mangler standpunkt, innflytelse og dømmekraft som kommer fra en skikkelig troppeopplevelse ... staben hans var overfladisk ... Hvorfor famler de britiske enhetene avsted ... blir mer og mer tydelig. ...mangler kunnskapen, de kommer aldri ned i skitten og lærer på den harde måten.»<ref name="Hastings_36">Hastings (2005), s. 36.</ref>

==== «Garden» ====
Garden besto hovedsakelig av XXX-korps og ble opprinnelig ledet av den britiske panserdivisjonen Guards Armored Division, med 43. Wessex og 50. Northumbrian infanteridivisjon i reserve. De var forventet å ankomme sørenden av 101. luftbårne divisjons område på den første dagen, den 82. på den andre dagen og 1. på den fjerde dagen senest. De luftbårne divisjonene ville deretter slutte seg til XXX-korps i utbruddet fra Arnhem-brohode.<ref name="Bennett_29"/>

Fire dager var lang tid for en luftbåren styrke å kjempe uten støtte. Likevel, før Operasjon Market Garden startet, synes det som om den allierte overkommandoen oppfattet at den tyske motstanden hadde brutt sammen. De fleste av den tyske femtende armé i området så ut til å flykte fra kanadierne, og de var kjent for å ikke ha noen ''Panzertruppe'' (stridsvogner). Det ble antatt at XXX-korps ville møte begrenset motstand på sin veg opp Rijksweg 69 og få stridsvogner. I mellomtiden ville de tyske forsvarerne være spredt ut over 100 km for å prøve å begrense lommene med luftbårne styrker, fra [[Annen armé (Storbritannia)|annen armé]] i sør til Arnhem i nord.<ref> Hibbert (2003), s. 56.</ref>

=== Tyske forberedelser ===
Ruten til [[Wehrmacht]] i juli og august fikk de allierte til å tro at den tyske hæren ikke var i stand til å rekonstruere sine tapte enheter. I løpet av disse to månedene hadde Wehrmacht lidd en rekke nederlag med store tap. Mellom 6. juni og 14. august hadde den fått 23 019 drepte i kamphandlinger, 198 616 savnet eller tatt til fange og 67 240 såret.<ref name="Kershaw_14"> Kershaw (2004), s. 14.</ref> Mange av formasjonene Wehrmacht hadde i begynnelsen av Normandie-kampanjen hadde blitt tilintetgjort eller redusert til «skjelettformasjoner» innen slutten av august.<ref name="Kershaw_14"/> Da de tyske hærene trakk seg tilbake mot den tyske grensen, ble de hyppig utsatt av beskytninger og bombeangrep fra allierte flystyrker, og som påførte skader og ødela kjøretøyer.<ref> Kershaw (2004), s. 15.</ref> Forsøk på å stanse den allierte framrykningen virket ofte resultatløse da hastige motangrep og blokkeringsposisjoner ble feid til side og til tider så det ut til å være altfor få tyske enheter til å holde noen av steder.<ref> Kershaw (2004), s. 19.</ref> I begynnelsen av september begynte situasjonen å endre seg. Omtrent 65 000 tropper fra den tyske femtende armé ble trukket ut av området med 225 kanoner og 750 lastebiler av en flotilje av frakteskip, lektere og småbåter. Derfra ble de forflyttet til Nederland.<ref>Bennett (2008), s. 43–44.</ref>

[[Adolf Hitler]] begynte å interessere seg personlig for den tilsynelatende oppløsningen av [[Armégruppe B]], som omfattet de tyske hærene i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland. Den 4. september tilbakekalte han [[Generalfeltmarskalk|''Generalfeldmarschall'']] [[Gerd von Rundstedt]], som hadde vært i pensjonisttilværelse siden Hitler hadde avskjediget ham som øverstbefalende for Wehrmacht West den 2. juli, og gjeninnsatte ham i sin tidligere kommando,<ref> Ryan (1999), s. 36.</ref> og erstattet Generalfeldmarschall [[Walter Model]], som hadde tatt kommandoen bare 18 dager tidligere og vil heretter kun kommandere Armégruppe B.<ref> Ryan (1999), s. 43.</ref> Rundstedt begynte umiddelbart å planlegge et forsvar mot det Wehrmachts etterretningstjeneste bedømte til å være 60 allierte divisjoner med full styrke, selv om Eisenhower faktisk kun hadde 49 divisjoner.<ref> Ryan (1999), s. 58.</ref>

Model dro ut for å stoppe den allierte framrykningen. Den tyske 719. infanteridivisjon, en del av LXXXVIII-korps, ble sendt sørover til [[Albertkanalen]] og Model ba om forsterkninger fra Tyskland. Han sa trengte 25 infanteridivisjoner og seks panserdivisjoner for å holde ut; han så for seg en linje som strakte seg fra [[Antwerpen]] via [[Maastricht]] til [[Metz]] og derfra for å følge linjen til Albertkanalen til [[Maas]] og [[Vestvollen]].<ref>Harclerode (2005), s. 454.</ref> I mellomtiden mottok [[generaloberst]] [[Kurt Student]], sjef for Fallschirmjaeger, de tyske luftbårne styrkene med [[fallskjermsoldat]]er, ordre fra [[Alfred Jodl]], sjef for operasjonsstaben til ''[[Oberkommando der Wehrmacht]]'', den tyske hærens overkommando, om umiddelbart å overflyttes fra Berlin og fortsette til Nederland, hvor han ville samle alle tilgjengelige styrker og opprette en front nær Albertkanalen, som skulle holdes for enhver pris.<ref name="Kershaw_21">Kershaw (2004), s. 21.</ref> Denne fronten skulle holdes av den nye ''1. Fallschirm-Armee'', den tyske fallskjermhær som ble opprettet den 4. april 1944, men som var et [[Eufemisme|eufemistisk]] navn for en papirformasjon. Dens enheter var spredt over hele Tyskland og Nederland og besto enten av enheter som var i ferd med å bli dannet eller rester av overlevende fra tidligere enheter.<ref name="Kershaw_21"/><ref> Ryan (1999), s. 44.</ref>

Ledelse, initiativ og et godt personalsystem begynte å skape en organisert formasjon for å slå tilbake angrep ut av det innledende kaoset.<ref name="Kershaw_22">Kershaw (2004), s. 22.</ref> Den 4. september begynte den 719. infanteridivisjonen å grave seg ned langs Albertkanalen og i tillegg kom styrker under kommando av generalløytnant Kurt Chill.<ref name="Harclerode_456">Harclerode (2005), s. 456.</ref> Selv om Chill bare offisielt kommanderte 85. infanteridivisjon, som hadde fått store tap under tilbaketrekningen fra Normandie, hadde han overtatt kommandoen over restene av 84. og 89. infanteridivisjon underveis. I utgangspunktet hadde Chill blitt beordret til å ta styrkene sine til [[Rhinland]] for å hvile og for å få forsterkninger, men ignorerte ordren og flyttet styrkene sine til Albertkanalen. Han hadde også «mottakssentre» satt opp ved broene som krysset Albertkanalen, hvor små grupper av tilbaketrekkende tropper ble samlet og omgjort til ''[[ad hoc]]''-enheter.<ref name="Kershaw_22"/><ref name="Harclerode_456"/> Innen 7. september hadde den 176. infanteridivisjon, en såkalt ''Kranken''-divisjon sammensatt av eldre menn og menn med ulike medisinske plager, ankommet fra Vestvollen og grupper fra den første fallskjermhæren begynte å dukke opp. På dette stadiet besto hæren av omtrent syv regimenter med fallskjermsoldater sammensatt av rundt 20 000 luftbårne tropper sammen med en samling av luftvernbatterier og en blanding av 25 [[selvdrevet artilleri]] og [[panserjager]]e.<ref> Kershaw (2004), s. 23.</ref> Enheter fra ''[[Kriegsmarine]]'' og ''[[Schutzstaffel|SS]]'' ble også tildelt og underlagt generaloberst Students kommando, og Hitler hadde lovet Walter Model at 200 stridsvogner av typen [[Panzer V]] skulle bli sendes rett fra fabrikkene; han beordret også alle stridsvogner av typen [[Panzer VI|Tiger]], [[Jagdpanther]] (mobile panserjagere) og [[[[8,8 cm FlaK|88 mm-kanoner]] som var tilgjengelige i Tyskland måtte bli overført til Vesten.<ref> Harclerode (2005), s. 455.</ref>

Den 5. september ble Models styrker forsterket av ankomsten av II. SS-Panzerkorps, som besto av 9. og 10. SS Panzer-divisjoner under kommando av generalløytnant [[Wilhelm Bittrich]]. Korpset hadde blitt redusert til omtrent 6 000–7 000 mann, 20–30 % av sin opprinnelige styrke i løpet av kontinuerlig krigshandlinger siden slutten av juni, blant annet i Falaiselommen, hvor tapene av offiserer og underoffiserer hadde vært spesielt høye.<ref name="Kershaw_39">Kershaw (2004), s. 39.</ref> Model beordret de to divisjonene til å hvile og komme seg istand igjen i «trygge» områder bak den nye tyske linjen; disse områdene skulle tilfeldigvis være Eindhoven og Arnhem.<ref>Harclerode (2005), s. 455–456.</ref> Den 10. SS-panserdivisjonen skulle gjenopprettes til full styrke for å kunne opprette en panserreserve og dermed ble 9. SS-panserdivisjon beordret til å overføre alt sitt tunge utstyr til sin søsterdivisjon; det var meningen at den 9. deretter skulle fraktes til Tyskland for etterfylling.<ref name="Kershaw_39"/> På tidspunktet for operasjon Market Garden hadde den 10. SS panserdivisjon en tilnærmet styrke på 3000 mann; et pansret infanteriregiment, en rekognoseringsbataljon, to artilleribataljoner og en ingeniørbataljon, alle delvis motorisert.<ref>Harclerode (2005), s. 459. 9. SS-panserdivisjon ble organisert i rekognoseringsbataljonen og 19 ''Alarmheiten'' (alarmkompanie) trent til å gå mot lyden av skudd, hver på rundt 130 mann.</ref> Imidlertid sa Bittrich etter krigen at han bare hadde fem stridsvogner ved Arnheim.<ref name="mack"> [http://www.battle-of-arnhem.com/myth-the-germans-had-dozens-of-tanks-in-arnhem/ «Myth: 'The Germans had dozens of tanks in Arnhem' – Market Garden»], ''The Battle of Arnhem Archive'' (på nederlandsk og engelsk). 26. mai 2020.</ref> Andre formasjoner synes også å ha styrket det tyske forsvaret. Mellom 16. og 17. september samlet to infanteridivisjoner fra den femtende armé seg i Brabant, underbemannet, men godt utstyrt og i stand til å fungere som reserve.<ref> Kershaw (2004), s. 24.</ref> I nærheten av Eindhoven og Arnhem ble det satt sammen en rekkeformasjoner. Flere SS-enheter, blant annet en treningsbataljon og en reservebataljon av panserskyttere, ble forberedt til å gå inn i kamp. Personell fra Luftwaffe og Kriegsmarine ble gruppert i formasjoner kalt ''Fliegerhorst'' og ''Schiffstammabteilung''. Det var også en rekke treningsbataljoner som ble utrustet, flere depotbataljoner fra panserdivisjonen ''Hermann Göring'' og forskjellige artilleri-, luftvern- og feltpolitienheter spredt over hele Nord-Nederland.<ref> Kershaw (2004), s. 36–37.</ref>

=== Etterretning ===
==== Tysk etterretning ====
Rundstedt og Model mistenkte at en stor alliert offensiv var nært forestående. De hadde mottatt mange etterretningsrapporter som beskrev en «konstant strøm» av forsterkninger til den høyre flanken til den britiske [[Annen armé (Storbritannia)|annen armé]].<ref> Kershaw (2004), s. 30.</ref> En del av tysk etterretning mente at den britiske annen armé ville sette i gang en offensiv i retning Nijmegen, Arnhem og Wesel med et primært mål om å nå industriområdet langs elven [[Ruhr]]. De var også overbevist om at luftbårne tropper ville bli brukt i denne offensiven, men var usikker på hvor de ville bli utplassert, og mistenkte områder langs Vestvollen nord for Aachen eller muligens til og med nær [[Saar (elv)|Saar]].<ref name="Kershaw_31"> Kershaw (2004), s. 31.</ref> Annen armé aktet å sette sammen enhetene sine ved Maas-Scheldt- og Albert-kanalene. Hærens høyre flanke ville være angrepsstyrken, hovedsakelig sammensatt av pansrede enheter, som ville tvinge en kryssing av Maas og forsøke å bryte gjennom til industriområdet ved Ruhr nær [[Roermond]]. Den venstre flanken ville dekke hærens nordlige flanke ved å bevege seg opp til Waal nær Nijmegen og isolere den tyske 15. armé som lå langs den nederlandske kysten.<ref name="Kershaw_31"/><ref> Harclerode (2005), s. 458.</ref>

==== Alliert etterretning ====
En rekke rapporter om tyske troppebevegelser nådde den allierte overkommandoen, blant annet detaljer om identiteten og plasseringen av tyske panserformasjoner. Britiske myndigheters etterretningsskole i [[Bletchley Park]] som overvåket og dekrypterte tysk radiotrafikk produserte etterretningsrapporter med kodenavnet Ultra. Disse ble sendt til senior allierte sjefer, men de nådde bare hærens hovedkvarternivå og ble ikke videreført til noe lavere.<ref> Harclerode (2005), s. 459.</ref> Ultra-rapporter avslørte bevegelsen til 9. SS og 10. SS panserdivisjoner til Nijmegen og Arnhem, noe som skapte nok bekymring for Eisenhower til å sende sin stabssjef, generalløytnant [[Walter Bedell Smith]], for å ta opp saken med Montgomery 10. september. Montgomery avviste imidlertid Smiths bekymringer og nektet å endre planene for landsetting av 1. luftbårne divisjon ved Arnhem.<ref> Harclerode (2005), s. 460.</ref> Flybilder av Arnhem tatt av en fotorekognosering med Spitfire XI fra RAFs nr. 16 skvadron avslørte tyske stridsvogner i området.<ref> Dibbs & Holmes (2000), s. 119.</ref> Imidlertid har de fleste originalbildene gått tapt, og dette kan ikke lenger bekreftes.

De eneste stridsvognene som er delvis synlige på de gjenværende bildene er sannsynligvis en [[Panzer IV]] og en [[Panzer III]], men det var usannsynlig at begge var fra 9. og 10. SS, som hadde Tiger I- og Panther-stridsvogner.<ref name="Battledetective">[https://battledetective.com/casefiles19.html «Case File # 19: The Lost Aerial Photos of Arnhem»], ''Battledetective.com''. 27. november 2018.</ref> Det var også informasjon fra medlemmer av den nederlandske motstandsbevegelsen om at SS-divisjonene var i området, selv om de ikke spesifiserte om det var stridsvogner.<ref name="Battledetective"/><ref> Middlebrook (1995), s. 64–65</ref> I frykt for at 1. luftbårne divisjon kunne være i alvorlig fare hvis den hadde landgang i Arnhem, tok den øverste etterretningsoffiseren for divisjonen, major [[Brian Urquhart]], et møte med Browning og informerte ham om stridsvognene på stedet i Arnhem. Browning avviste påstandene og beordret avdelingens medisinske offiser om å sykemelde Urquhart under begrunnelsen «nervøs belastning og utmattelse».<ref> Middlebrook (1995), s. 66.</ref> 9. SS og 10. SS panserdivisjoner hadde faktisk svært få stridsvogner med seg. Bittrich, sjef for de to divisjonene, sa senere at han nesten ikke hadde noen stridsvogner igjen under slaget ved Arnhem, da de stort sett hadde blitt ødelagt under slaget ved Falaiselommen. Faktisk var ingen tyske stridsvogner involvert i slaget den første dagen, og de to som var i kamp mot britene 18. september ble ødelagt. Feltmarskalk Walter Model var tilfeldigvis i Oosterbeek, og det var han som beordret alle tilgjengelige pansrede kjøretøy til området. Det var denne raske reaksjonen fra en høytstående offiser som resulterte i et stort antall tysk panservogner ved Arnhem, snarere enn tilstedeværelsen av SS-divisjonene.<ref name="Battledetective"/>

== Slaget ==
=== Dag 1: Søndag 17. september 1944 ===
==== Tidlig suksess ====
Operasjon Market Garden åpnet med alliert suksess hele veien. I den første landingen ankom nesten alle fallskjermtroppene der de skulle uten uhell. I 82. flybåren divisjon landet 89% av troppene på eller innenfor 1000 meter fra deres landingssoner og 84% av seilflyene landet på eller innenfor 1000 meter fra deres landingssoner. Dette i kontrast til tidligere operasjoner der utslipp av fallskermsoldater hadde ført til at enheter ble spredt utover et område på opptil 19 kilometer. Tapene mot fiendtlige fly og luftvernskyts var små. Tysk luftvernskyts og flak ble beskrevet i rapporter som «heftig, men unøyaktig».<ref>Friedrich, Karsten (2012): [https://books.google.no/books?id=0qkBAwAAQBAJ&q=german+flak+%22heavy+but+inaccurate%22&pg=PT219&redir_esc=y#v=snippet&q=german%20flak%20%22heavy%20but%20inaccurate%22&f=false ''The Cruel Slaughter of Adolf Hitler II'']. Lulu.com. ISBN 978-1-4467-9584-2.</ref> Ved slutten av den første dagen var alle overganger over elvene 100 prosent i allierte hender, eller tyske tropper forhindret fra å bruke overgangene, bortsett fra den store jernbanebroen ''Spoorbrug Nijmegen'' over Waal.

I sør møtte 101. regiment liten motstand og erobret fire av fem broer som ble tildelt dem. Etter en kort forsinkelse forårsaket av fire 88 mm-kanoner og en posisjon med maskingevær, ble broen ved Son sprengt av tyskerne ved ankomst. Senere samme dag ble flere små angrep fra den tyske 59. infanteridivisjon slått tilbake. Små enheter fra 101. regiment forflyttet seg sør for Son, mot Eindhoven. Senere samme dag kom de i kontakt med tyske styrker. Elementer fra britiske 44. stridsvognregiment som rykket fram i sektoren til VIII-korpset ga assistanse til 101. regiment.<ref> [https://web.archive.org/web/20091027024229/http://uk.geocities.com/williamfdungey/odds/44rtr.html «A brief history of the 44th Royal Tank Regiment 1939–1945»], ''Geocities.com''. Arkivert fra [http://uk.geocities.com/williamfdungey/odds/44rtr.html originalen] 27. oktober 2009.</ref>

Nord for dem ankom 82. flybåren divisjon med en liten gruppe som ble sluppet ned i nærheten av [[Grave (Noord-Brabant)|Grave]] og sikret broen. De lyktes også med å erobre en av de livsviktige broene over Maas-Waal-kanalen, slusebroen ved [[Heumen]]. 82. flybåren divisjon konsentrerte sin innsats for å erobre høydene ved [[Groesbeek]] i stedet for å angripe deres hovedmål, som var den nevnte Nijmegenbroen. Erobringen av Groesbeekhøydene var å sette opp en blokkeringsposisjon på høydedraget for å forhindre et tysk angrep ut av den nærliggende skogsområdet Klever Reichswald og for å forhindre at høydene ble benyttet av tyske artilleriobservatører. Browning, sjefen for den første luftbårne hæren, var enig i påstandene til Gavin, sjefen for den 82., om at Groesbeekhøydene var prioritet. Gavin ønsket å okkupere Grave og Maas-Waal kanalbroer før Nijmegenbroen. Han ville prøve å erobre Nijmegenbroen bare når disse var sikre, og dermed frigjøre tropper for Nijmegen.

Før operasjonen 15. september ga Gavin verbalt ordre til oberstløytnant Linquist fra det amerikanske 508. fallskjerminfanteriregiment om å sende en bataljon til Nijmegenbroen etter landsetting. Han hadde bestemt at det var nok tropper for de andre målene. Linquist sa senere at han forsto at han burde sende en bataljon etter at regimentet hans hadde fullført sine tidligere tildelte mål. Linquists bataljon nærmet seg broen denne kvelden og forsinket beslagleggelsen av broen. Bataljonen ble stoppet av en SS-enhet som hadde kjørt sørover fra Arnhem. En del av SS-enheten vendte tilbake til Arnhem, men fant den nordlige enden av Arnhembroen okkupert av britiske 1. luftbårne divisjon. I et forsøk på å krysse broen ble det meste av SS-enheten drept, også kommandanten.<ref> Margry (2002b), s. 488.</ref>

508. regiment fikk i oppgave å erobre den 600 meter lange motorveibroen i Nijmegen hvis mulig, men på grunn av feilkommunikasjon begynte de ikke før sent på dagen. General Gavins ordre til oberst Lindquist av 508. regiment var å «forflytte uten forsinkelse» inn på Nijmegenbroen. Lindquists 508. regiment begynte å hoppe ut i fallskjerm klokken 13:28 med 1 922 mann. Hoppet var perfekt med regimentet 90 % samlet ved 15:00. Sjefen for 3. bataljon skrev senere at... «vi kunne ikke ha landet bedre under noen omstendigheter». 508. regiment var fortsatt sittende rundt da Gavin spurte dem klokken 18:00 om de hadde kommet til broen ennå.<ref> Margry (2002b), s. 161−164.</ref>

De møtte den samme ulempen som britene i Arnhem ved å bli sluppet ned mange mil fra målet. Hvis de bare hadde angrepet tidligere, ville de kun ha møtt et dusin tyske brovakter. Da 508. regiment angrep, ankom tropper fra den 10. SS rekognoseringsbataljonen. Angrepet mislyktes, og etterlot Nijmegenbroen i tyske hender.

Å erobre denne broen var særdeles viktig. I motsetning til broene i sør som strakte seg over mindre elver og kanaler og hvor det kunne bygges midlertidige broer med ingeniørenheter, krysset broene Nijmegen og Arnhem to armer av Rhinen hvor det ikke med enkelhet kunne bygges bro. Hvis en av Nijmegen- eller Arnhem-broene ikke ble erobret og beholdt, ville framrykningen av XXX-korps bli blokkert og Operasjon Market Garden ville være mislykket.

==== Britisk landsetting ====
* [[Slaget om Arnhem]]

Den første luftbårne divisjonen landet klokken 13.30 uten alvorlige hendelser, men problemer knyttet til den dårlige planen begynte like etter. Bare halvparten av divisjonen kom med i første omgang og bare halvparten av disse (1. fallskjermbrigade) kunne rykke frem på broen. De gjenværende troppene måtte forsvare fallsonene over natten for ankomst av den andre heisen dagen etter. Dermed måtte divisjonens primære mål takles av mindre enn en halv brigade. Mens fallskjermjegerne marsjerte østover til Arnhem, skulle Rekognoseringsskvadronen rase til broen i jeepene sine og holde den til resten av brigaden ankom. Enheten dro sent til broen, og etter å ha reist bare et lite stykke ble fortroppen stanset av en sterk tysk forsvarsposisjon; skvadronen kunne ikke komme videre.

Dette fikk alvorlige konsekvenser. Fem timer etter den første landingen, følte tyskerne at britene var bundet til Arnhem, rekognoseringsbataljonen til 9. SS-panserdivisjon kunne krysse Arnhem-broen og kjøre til Nijmegen og broen over Waal-grenen av Rhinen. Ingen britisk luftbåren enhet var ved broen.

Arnhem-veteranen Tom Hicks fra 1st fallskjermskvadron til [[Royal Engineers|stridsingeniørene]] beskrev problemene fallskjermtroppene sto overfor: «De (tyskerne) hadde våpen som var utenfor rekkevidde av våre. Vi hadde ikke noe [[artilleri]] med oss, så de kunne bare ligge der og plukke deg ned. Hvis vi ønsket å få et våpen ut av spill, måtte vi sende en patrulje ut, gjør det mann til mann.»<ref>Intervju med ''BBC TV News''. 21. september 2014.</ref>

To av de tre bataljonene i 1. fallskjermbrigade ble bremset av små tyske enheter fra en treningsbataljon som raskt hadde etablert en tynn blokkeringslinje som dekket de åpenbare rutene inn til Arnhem. Oberstløytnant [[John Dutton Frost|John Frosts]] 2. fallskjermbataljon, som rykket østover langs den sørligste veien inn i Arnhem nær Rhinen, fant sin rute som var stort sett ikke forsvart. De ankom brua om kvelden og satte opp forsvarsposisjoner i nordenden. De fikk selskap av en annen britisk styrke, ledet av major Tony Hibbert, og som var brigadens eneste andre enhet som nådde broen.<ref name="RollCall"> [https://web.archive.org/web/20141019094205/http://www.paradata.org.uk/people/tony-hibbert-1 «Roll Call: Major Tony Hibbert, MBE MC»], ''ParaData, Airborne Assault''. Arkivert fra [http://www.paradata.org.uk/people/tony-hibbert-1 originalen] 19. oktober 2014</ref><ref name="RollCall2"> [https://www.pegasusarchive.org/arnhem/tony_hibbert.htm Major James Anthony Hibbert], ''The Pegasus Archive – The Battle of Arnhem Archive''</ref><ref name="experiences"> [https://web.archive.org/web/20141022034811/http://www.paradata.org.uk/article/857/related/13389 «Personal account of Major Tony Hibbert's experiences of the Battle of Arnhem»], ''ParaData, Airborne Assault''. Arkivert fra [http://www.paradata.org.uk/article/857/related/13389 orignalen] 22. oktober 2014</ref>

To forsøk på å erobre den buede stålbroen mislyktes. Av de andre bataljonene hadde 3. fallskjermbataljon dekket bare halve avstanden til broen da de stanset for natten, baksiden av kolonnen deres var under angrep og trengte tid til å ta dem igjen. 1. fallskjermbataljonen var på samme måte fragmentert, men skjøvet videre rundt flanken av den tyske linjen gjennom hele natten. Hyppige trefninger resulterte i at de gjorde litt mer framgang. 3. bataljonen under kaptein James Cleminson ved at de i et bakhold mot en tysk stabsbil kunne drepte sjefen for Arnhems garnison, generalmajor Friedrich Kussin, samt hans medhjelper og hans sjåfør.<ref>[http://www.battle-of-arnhem.com/the-death-of-generalmajor-friedrich-kussin/ «The death of Generalmajor Friedrich Kussin - Market Garden»], ''Battle-of-arnhem.com''</ref>

==== Kommunikasjonssvikt ====

Noe tap av kommunikasjon mellom broen og divisjonshovedkvarteret i en av fallsonene var forventet, ettersom 13 km skilte dem og hovedradioen var Type 22-settet,<ref>[https://pa0pzd.com/army-navy/british-wireless-sets-and-receivers/wireless-set-no-22-2/ «Operation Market Garden Arnhem and the radio equipment»]; [https://www.radiomuseum.org/r/mil_gb_wireless_set_no22.html «Set No.22»], ''Radiomuseum''</ref> med en effektiv rekkevidde på kun 5 km.<ref name="Hibbert_99–100">Hibbert (2003), s. 99–100.</ref> De britiske radioene fungerte ikke på noen rekkevidde; noen hadde problemer med å motta signaler fra bare noen hundre meter og andre fikk ingenting i det hele tatt. Det ble funnet ut etter landing at radioene var satt til forskjellige frekvenser, hvorav to falt sammen med tyske og britiske radiostasjoner for allmennkringkasting.<ref name="Hibbert_99–100"/> Andre teorier har blitt fremmet for å forklare den sterkt reduserte rekkevidden til 1. fallskjermbataljons radiosett. Dermed var kommunikasjonen mellom første luftbårne enheter dårlig mens det tyske forsvaret ble koordinert og forsterket. John Greenacres studie påpekte at feil i radiokommunikasjonen hadde blitt erfart tidligere og ble advart om det før operasjonen. Men sørget for ved å ta med ekstra felttelefonledning<ref> Greenacre (2004), s. 283–308.</ref>

Den eneste måten å tilkalle luftstøtte på var gjennom to spesielle amerikanske enheter som ble sluppet ned sammen med 1. luftbårne divisjon. Disse enhetene var utstyrt med «Veeps»: jeeper med [[veldig høy frekvens]] [[SCR-193]]-radio. Det ble oppdaget at det var umulig å kommunisere med fly på den høyeste av to frekvenser for dette, og de kunne heller ikke stilles inn til den lavere frekvensen.<ref> Hibbert (2003), s. 100.</ref> Til tross for forsøk på å justere dem på nytt, ble det ene settet snart ødelagt av beskytning fra bombekastere og det andre ble forlatt dagen etter. Det fjernet den eneste måten å kommunisere med jagerbomberne til [[Royal Air Force]]. Pilotene fikk ordre om ikke å angripe på eget initiativ, ettersom det fra luften ikke var noen enkel måte å skille venn fra fiende. I kombinasjonen med dårlig vær førte dette til manglende luftstøtte. Etter krigen ble det avdekket at sambandspersonellet i [[Royal Corps of Signals]] enten var uvitende eller ikke klarte å informere om kommunikasjonsproblemene som var blitt identifisert i november 1943 på grunn av [[solflekk]]er. Urquhart beordret at de 4 meter lange antennene skulle brukes, men som var ubrukelige på grunn av fysikken til radiofrekvensenes utbredelse. Feil frekvenser var en del av det samme problemet på grunn av signalpersonell som ikke hadde  nok kunnskap om radiokommunikasjonen.<ref> Austin (2001), s. 291–294.</ref>

==== XXX korps’ framrykking ====
Om morgenen den 17. september fikk Horrocks bekreftelse på at operasjonen skulle finne sted denne dagen.<ref name="Randel_32"> Randel (1945), s. 32.</ref> Klokken 12.30 fikk Horrocks vite at den første bølgen av de luftbårne styrkene hadde forlatt sine baser i Storbritannia og satte tidspunktet for bakkeangrepet til å starte kl. 14.35.<ref name="Randel_32"/> Klokken 14.15<ref>Ryan (1999), s. 182.</ref> åpnet 300 kanoner fra korpsartilleriet ild og avfyrte en rullende [[sperreild]] foran XXX korps’ startlinje<ref name="Randel_32"/><ref name="Gill&Groves_70"> Gill & Groves (2006), s. 70.</ref> som var 1,6 km bred og 8 km i dybden.<ref name="Ryan_183"> Ryan (1999), s. 183.</ref> Sperreild ble støttet av syv skvadroner av RAF [[Hawker Typhoons]] som skjøt raketter mot alle kjente tyske posisjoner langs veien til [[Valkenswaard]].<ref name="Randel_32"/><ref name="Gill&Groves_70"/> Framrykningen ble ledet av stridsvogner og infanteri fra Irish Gardes<ref name="Randel_32"/> og startet i tide da løytnant Keith Heathcote, som kommanderte den ledende tanken, beordret sjåføren sin å rykke fram.<ref name="Ryan_183"/> De ledende enhetene til [[Irish Guards]] hadde brutt ut av XXX korps brohode på Maas-Schelde-kanalen og krysset inn i Nederland ved 15:00-tiden.<ref name="Randel_32"/><ref name="Ryan_183"/> Etter å ha krysset grensen ble Irish Guards overfalt av infanteri og panservernkanoner gravd inn på begge sider av hovedveien.<ref name="Randel_32"/><ref name="Ryan_183"/> Deler av artillerisperringen ble raffinert og nye bølger av Hawker Typhoons ble kalt inn.<ref name="Randel_32"/> Irish Guards rykket fram for å rydde de tyske stillingene, bestående av to tyske fallskjermbataljoner og to bataljoner fra 9. SS-panserdivisjon.<ref name="Randel_32"/> Avhør av tyske soldater som var tatt til fange, at noen av dem villig,<ref name="Ryan_183"/> andre etter å ha blitt truet, pekte ut de gjenværende tyske stillingene.<ref name="Gill&Groves_70"/><ref name="Ryan_185–186"/> Kampene stilnet snart og framrykningen ble gjenopptatt. Ved siste lys var byen Valkenswaard nådd og okkupert av Irish Guards.<ref name="Randel_32"/><ref name="Gill&Groves_71"> Gill & Groves (2006), s. 71.</ref><ref name="Ryan_187"> Ryan (1999), s. 187.</ref>

Horrocks hadde forventet at Irish Guards ville ha vært i stand til å rykke fram de 21 kilometerne til Eindhoven innen to-tre timer; imidlertid hadde de bare tilbakelagt rundt 11 km. Operasjonen begynte allerede å falle etter planen.<ref name="Ryan_187"/> I Valkenswaard ble ingeniører blitt forflyttet opp for å bygge en 58 m bro (klasse 40 Bailey) over en smal elv, som ble fullført innen 12 timer.<ref name="Gill&Groves_71"/>

==== Tyske reaksjoner ====
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S73823, Arnheim, Radfahrschwadron im Anmarsch.jpg|thumb|SS-tropper på sykler.]]

På tysk side var det snart klart hva som skjedde. Model bodde på Tafelberg Hotel i [[Oosterbeek]], en landsby vest for Arnhem, da britene begynte å lande på landsbygda vest for Oosterbeek. Han utledet raskt det sannsynlige fokuset for angrepet, og etter å ha evakuert sitt hovedkvarter, organiserte han et forsvar. Bittrich sendte et rekognoseringskompani fra 9. SS-panserdivisjon til Nijmegen for å forsterke forsvaret av broen. Ved midnatt hadde Model fått et klart bilde av situasjonen og organisert forsvaret av Arnhem. Forvirringen vanligvis forårsaket av luftbårne operasjoner var fraværende i Arnhem, og fordelen med et overraskelseangrep gikk tapt. Under operasjonen fant tyskerne (angivelig) en kopi av Market Garden-planen fra liket av en amerikansk offiser, som slett ikke skulle ha båret den inn i kamp.<ref> D'Este (2002), s. 616.</ref>

=== Dag 2: Mandag 18. september ===
Allierte meteorologer forutså riktig at England ville være dekket av tåke om morgenen 18. september. Andre flyvning (''Second Lift'') ble utsatt i tre timer og tykke lave skyer begynte å utvikle seg over den sørlige delen av kampsonen, spredte seg i løpet av dagen over området, og hemmet forsyning og luftstøtte (Syv av de neste åtte dagene hadde dårlig vær og all luftoperasjonene ble kansellert 22. og 24. september).<ref>Simons, Paul (18.september 2014): [https://www.thetimes.com/article/weather-eye-operation-market-garden-mfxclhdqzvf «Weather eye: Operation Market Garden»], ''The Times''</ref><ref>[https://history.army.mil/books/70-7_19.htm «Operation Market Garden»], ''U.S. Army Center of Military History''</ref>

==== 1. luftbåren sone ====

1. og 3. fallskjermbataljoner presset mot Arnhembroen i de tidlige timene og hadde gjort god framgang, men de ble ofte stanset i trefninger så snart det ble lyst. Med sine lange og uhåndterlige kolonner som måtte stoppe for å slå tilbake angrep samtidig som troppene foran fortsatte uvitende, forsinket tyskerne deler av de to bataljonene, fragmenterte dem og utraderte opp restene.

Tidlig på dagen konkluderte 9. SS Rekognoseringsbataljon (sendt sørover dagen før) at de ikke var nødvendig i Nijmegen og vendte tilbake til Arnhem. Selv om de var klar over de britiske troppene ved broen, forsøkte de å krysse den med makt og ble slått tilbake med store tap, blant dem deres kommandant, SS-Hauptsturmführer Viktor Gräbner.<ref>Fellgiebel, Walther-Peer (2000): ''Die Träger des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939–1945 — Die Inhaber der höchsten Auszeichnung des Zweiten Weltkrieges aller Wehrmachtteile'', Friedberg: Podzun-Pallas. ISBN 978-3-7909-0284-6; s. 200.</ref>

Ved slutten av dagen hadde 1. og 3. fallskjermbataljoner gått inn i Arnhem og var innenfor 2 km fra broen med omtrent 200 mann, en sjettedel av deres opprinnelige styrke. De fleste offiserene og underoffiserene var blitt drept, såret eller tatt til fange. Andre flyvning ble forsinket av tåke og hoppet ned i fallskjerm ned på en landingssone under kraftig angrep, men landet med full styrke (den 4. fallskjermbrigaden bestående av 10., 11. og 156. bataljoner av fallskjermregimentet, kommandert av brigadegeneral John Winthrop Hackett) og C- og D-kompanier fra 2. South Staffordshire Regiment.

==== 82. luftbåren sone ====
[[Grave (Noord-Brabant)|Grave]] viste seg å være godt forsvart og tyske styrker fortsatte å presse på den 82. flybåren divisjon utplassert på Groesbeekhøydene øst for Nijmegen. Det 505. fallskjerminfanteriregimentet forsvarte seg mot tyske angrep i Horst, Grafwegen og Riethorst. Tidlig på dagen førte tyske motangrep en av de allierte landingssonene der andre flyvning skulle ankomme klokken 13:00. Det 508. fallskjerminfanteriregimentet angrep kl. 13.10 og ryddet landingssonen innen kl. 14.00, og erobret 16 tyske luftvernkanoner og tok 149 fanger.<ref> Zaloga (2014), s. 51.</ref> Forsinket på grunn av været i Storbritannia, ankom andre flyvning ikke før klokken 15:30. Denne flyvning brakte inn fallskjermelementer fra 319., 320. og 456. artilleribataljon, og medisinske støtteelementer. Tjue minutter senere slapp 135 amerikanske [[Consolidated B-24 Liberator|B-24-bombefly]] forsyninger fra lav høyde.

==== 101. luftbåren sone ====

Overfor tapet av broen ved Son, forsøkte 101. uten hell å erobre en lignende bro noen kilometer unna ved Best, men fant ankomsten blokkert. Andre enheter fortsatte å bevege seg mot sør og nådde til slutt den nordlige enden av Eindhoven. Klokken 06.00 gjenopptok Irish Guards framrykningen mens de møtte hard motstand fra tysk infanteri og stridsvogner.<ref name="Gill&Groves_71"> Gill & Groves (2006), s. 71.</ref> Midt på dagen ble den 101. luftbårne møtt av de ledende rekognoseringsenhetene fra XXX korps. Klokken 16.00 varslet radiokontakt hovedstyrken om at Son-broen var ødelagt og ba om å få bygget en militær bro («Bailey-bro»). Ved kvelden hadde Irish Guards panserdivisjon etablert seg i Eindhoven-området. Imidlertid satt den lange transporten fast i byens fullsatte gater, og de ble utsatt for tysk luftbombardement i løpet av natten. XXX korps ingeniører, støttet av tyske krigsfanger, konstruerte en klasse 40 Bailey-bro innen 10 timer over Wilhelminakanalen.<ref>Randel (1945), s. 33.</ref> I løpet av dagen hadde det britiske VIII- og XII-korpset, som støttet hovedangrepet, bygget brohoder over Maas-Escaut-kanalen samtidig som de møtte hard tysk motstand; den 50. (Northumbrian) infanteridivisjonen ble overført fra XXX korps til VIII korps for å avlaste XXX korps fra å måtte sikre bakken til nå. I løpet av dagen ble det satt i gang tyske angrep mot XXX korps og mot de nyvunne brohodene over Maas–Escaut-kanalen, men uten å lykkes.<ref>Gill & Groves (2006), s. 72.</ref>

=== Dag 3: Tirsdag 19. september ===
==== Arnhem ====
Klokken 03.00 møttes offiserene for 2. bataljon og 1. og 11. fallskjermbataljon for å planlegge angrepet. Kl. 04.30, før daggry,<ref>Harvey, A.D. (2001): ''Arnhem''. London: Cassell & Co. ISBN 0304356999; s. 106.</ref> begynte 1. fallskjermbrigade sitt angrep mot Arnhem-broen,<ref>[https://www.liberationroute.com/pois/692/de-verkeersbrug-bij-arnhem «The road bridge at Arnhem»], ''Liberation Route Europe''</ref> med 1. bataljon som ledet, støttet av restene fra 3. bataljon, med 2. South Staffordshires på 1. bataljons venstre flanke og 11. bataljon som fulgte etter. Så snart det ble lyst ble 1. bataljon oppdaget og stanset av beskytning fra den fremste tyske forsvarslinjen. Fanget i åpen mark og under kraftig ild fra tre sider gikk 1. bataljon i oppløsning og det som var igjen av 3. bataljon falt tilbake. 2. South Staffordshires ble på samme måte avskåret og, bortsett fra rundt 150 mann, ble de overvunnet ved middagstid.<ref>Harclerode, Peter (1994): ''Arnhem: A Tragedy of Errors''. London: Caxton Editions. ISBN 1840671467; s. 90–91.</ref> Den 11. bataljonen, (som hadde holdt seg unna store deler av kampene) ble deretter overveldet i utsatte posisjoner mens de forsøkte å erobre høy bakke mot nord. Uten håp om å slå gjennom, trakk de 500 gjenværende mennene fra disse fire bataljonene seg vestover i retning hovedstyrken, 5 km unna i Oosterbeek.<ref>Harclerode, Peter (1994): ''Arnhem: A Tragedy of Errors''. London: Caxton Editions. ISBN 1840671467; s. 95.</ref>

2. bataljon og tilknyttede enheter (omtrent 600 mann) hadde fortsatt kontroll over den nordlige innfartsrampen til Arnhembroen. De hadde blitt ustanselig bombardert av fiendtlige stridsvogner og artilleri fra to kampgrupper ledet av SS-Sturmbannführer Brinkmann og en kommandert av major Hans-Peter Knaust. Tyskerne innså at de ikke ville bli angrepet av infanteriangrep som de som hadde blitt slått blodig tilbake dagen før, så i stedet ble de beskutt de britiske bombekastere fra kort avstand, foruten artilleri og stridsvogner. De systematisk ødela hvert hus for å fordrive forsvarerne. Selv om britene var i kamp mot enorme odds, klamret de seg til sine posisjoner og mye av omkretsen ble holdt.<ref>Harclerode, Peter (1994): ''Arnhem: A Tragedy of Errors''. London: Caxton Editions. ISBN 1840671467; s. 95–96.</ref>

==== Oosterbeek ====
[[Fil:British paratroopers in Oosterbeek.jpg|thumb|Britiske fallskjermjegere i Oosterbeek.]]

Nord for [[Oosterbeek]] gjorde 4. fallskjermbrigade et forsøk med 1. luftbårne divisjon på å bryte gjennom de tyske linjene, men kommunikasjonsvansker mellom britiske fallskjermjegere og general Frederick Browning og amerikanerne, og fiendtlig motstand, gjorde at angrepet mislyktes med tungt. tap. 1. luftbårne divisjon, spredt vidt og bredt og hardt presset av fienden på alle kanter, hadde mistet sin offensive evne.<ref>McManus, John C. (2013): ''September Hope: The American Side of a Bridge Too Far''. New York: New American Library. ISBN 978-0451237064; s. 169.</ref> Ute av stand til å gi hjelp, forsøkte oberstløytnant [[John Dutton Frost|John Frosts]], som kommanderte den eneste bataljonen som hadde kommet seg til Arnhembroen, og de gjenværende soldatene å trekke seg tilbake i en forsvarslomme ved Oosterbeek og holde et brohode på nordbredden av Rhinen etter overveldende tysk motstand.<ref>Harvey, A. D. (2001): ''Arnhem''. London: Cassell & Co. ISBN 0304356999; s. 7.</ref>

Klokken 16.00 ble den britiske 4. fallskjermbrigadens tilbaketrekning støttet av ankomsten av 35 glidefly som fraktet en del av den 1. polske uavhengige fallskjermbrigaden og dens antitankbatteri. På grunn av mangel på transportfly ble brigaden delt i flere deler før den ble sluppet ned i kampsonen. En liten del av brigaden med dens sjef general [[Stanisław Sosabowski|Sosabowski]] ble sluppet ned i fallskjerm i nærheten av av landsbyen Driel, rundt fire kilometer sørvest for Arnhem på sørbredden av Rhinen den 19. september, men resten av brigaden ble forsinket grunnet tett tåke og ankom først den 21. september til den fjerne byen Grave, og falt direkte på det ventende artilleriet til tyskerne som hadde slått leir i området. Alle de polske soldatene ble drept, unntatt en liten andel.<ref> [https://www.communications-unlimited.nl/driel-commemoration-of-the-1st-polish-independent-parachute-brigade-of-general-sosabowski/ "Driel Commemoration of the 1st Polish Independent Parachute Brigade of General Sosabowski], ''Communications-Unlimited'' 15. september 2019</ref><ref>Hoyer, Brodie K. (2008): [https://web.archive.org/web/20170206224824/http://www.wood.army.mil/engrmag/PDFs%20for%20Apr-Jun%2008/Hoyer.pdf "Operation Market Garden: The Battle for Arnhem] (PDF). ''Engineer'' '''61''', s. 61−66. Arkivert fra [http://www.wood.army.mil/engrmag/PDFs%20for%20Apr-Jun%2008/Hoyer.pdf originalen] (PDF) 6. februar 2017.</ref><ref> [https://web.archive.org/web/20180729025227/http://www.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a548878.pdf  «Report on Operation ’Market’, Arnhem, 26. september 1944: Parts 1-3»] (PDF) (Report). Great Britain, Army First Airborne Division. Arkivert (PDF) fra [http://apps.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a548878.pdf originalen] 29. juli 2018.</ref>

==== Nijmegen ====

Klokken 08.20 tok det 504. fallskjerminfanteriregimentet kontakt med [[Grenadier Guards]] av XXX korps som rykket nordover ved Grave. Dette gjorde det mulig for regimentet å gå videre til andre oppdrag og plassere 3. bataljon i divisjonsreserve. XXX korps var 13 km fra Arnhem med seks timer foran ved at de tatt igjen de tidligere forsinkelsene.<ref> Neillands, Robin (2006): ''The Battle for the Rhine 1944 : Arnhem and the Ardennes - The Campaign in Europe'', Cassell, ISBN 978-1407221274</ref> Kontrollen over alle troppene falt nå til XXX korps hvis hovedmål var å erobre Nijmegenbroen med to kompanier fra Guards Armored Division assistert av amrikanske 2. bataljon, 505. fallskjerminfanteriregimentet. Angrepet kom innenfor 400 meter fra broen før det ble stoppet; trefningen fortsatte utover natten. Det ble laget en plan for å angripe den sørlige enden av broen igjen med støtte fra 3. bataljon, 504. fallskjerminfanteriregiment, som skulle krysse elven [[Waal]] i båter 2 km nedstrøms for broen og deretter angripe nordenden. Båtene ble rekvirert sent på ettermiddagen, men de kom ikke i tide som ønsket.

1. og 5. bataljon fra britiske [[Coldstream Guards]] var knyttet til divisjonen. Et forøk på komme med forsyninger fra luften fra 35 amerikanske [[Douglas C-47 Skytrain|C-47]] (av 60 sendte) var mislykket; forsyningene ble sluppet fra stor høyde og kunne ikke gjenvinnes. Dårlig vær over engelske baser forhindret det planlagte store glideflyoppdraget med å frakte infanteriregiment fra å ta av, noe som avsluttet ethvert håp om de planlagte forsterkningene for 82. flybåren divisjon.

==== Wijchen ====
Klokken 09.50 dro det 504. fallskjerminfanteriregimentet fram til [[Wijchen]] for å angripe Edithbroen (Edithbrug) fra sørenden. Broen ble sikret. Etter dette voldsomme engasjementet presset de videre til trafikkbroen sør for Wijchen. Nok et heftig engasjement fulgte og denne broen ble sikret.

==== Eindhoven–Veghel ====
I sør ble enheter av 101. sendt for å ta landsbyen Best dagen før, tvunget til å gi etter for tyske motangrep i løpet av morgenen. Britiske stridsvogner som ankom i løpet av dagen bidro til å presse tyskerne tilbake sent på ettermiddagen. Senere ankom en liten tysk styrke med stridsvogner til Son og begynte å skyte på den konstruerte Baileybroen. Også disse ble slått tilbake av panservernkanoner som nylig hadde landet og broen ble sikret. Natten mellom 19. og 20. september lettet 78 tyske bombefly for å angripe Eindhoven. De allierte hadde ingen luftvernkanoner i byen, noe som gjorde det mulig for tyskerne å slippe «en klar gylden klynge av fallskjermbluss» og bombe Eindhoven uten tap.<ref> Atkinson (2013), s. 130, 278.</ref> Bykjernen ble knust og vanntrykket sviktet; over 200 hus brant ned og 9000 bygninger ble skadet, med over 1000 sivile ofre, hvorav 227 som ble drept.<ref name="Atkinson_278"> Atkinson (2013), s. 278.</ref><ref name="Ambrose130"> Ambrose (2001), s. 130.</ref> En ammunisjonskonvoi med lastebiler som fraktet [[bensin]] ble også rammet.<ref> Balke (1990)</ref> General [[Matthew Ridgway]], som var i Eindhoven under angrepet, skrev: «Store branner brant overalt, ammunisjonsbiler eksploderte, bensinbiler sto i brann, og bruddstykker fra ødelagte hus tilstoppet gatene.»<ref name="Atkinson_278"/> Elementer fra 101., basert i og rundt i byen, var vitne til angrepet og slapp unna tap.<ref name="Ambrose130"/>  506. fallskjerminfanteriregimentet stormet inn i den brennende byen og reddet sivile i løpet av natten. Dette var «det eneste store, langtrekkende luftangrepet av tyske bombefly høsten 1944.»<ref> Atkinson (2013), s. 277–278.</ref>

=== Dag 4: Onsdag 20. september ===
==== Arnhembroen ====
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S73820, Arnheim, britische Gefangene.jpg|thumb|Britiske [[krigsfange]]r i Arnhem]]

John Frosts styrke ved broen fortsatte å holde den og etablerte kommunikasjon via det offentlige telefonsystemet med 1. divisjon rundt kl. 12.00 og fikk vite at divisjonen ikke hadde noe håp om å avløse dem og at XXX korps ble stoppet sør foran Nijmegenbroen. På ettermiddagen hadde de britiske posisjonene rundt nordenden av Arnhembroen blitt betydelig svekket. Under konstant beskytning fikk de svært mange skader, for det meste sårede.

En akutt mangel på ammunisjon, spesielt [[Panservernvåpen|anti-tank ammunisjon]], gjorde det mulig for fiendens artilleri å rasere de britiske stillinger. Mat, vann og medisinske forsyninger var knappe, og da mange bygninger sto i brann og var i så alvorlig fare for kollaps, ble det arrangert en to-timers våpenhvile for å evakuere de sårede (blant dem oberstløytnant Frost) inn i tysk fangenskap. Frederick Gough tok over som kommandør da Frost dro. Mens han ledet en gjenværende gruppe som trakk seg tilbake fra broen, mot Oosterbeek, for å slå seg sammen med resten av 1. divisjon, ble major Hibbert tatt til fange.<ref name="TonyHibbert"> [https://web.archive.org/web/20141019094205/http://www.paradata.org.uk/people/tony-hibbert-1 «Roll Call: Major Tony Hibbert, MBE MC»], ParaData, Airborne Assault (Registered Charity). Arkivert fra [http://www.paradata.org.uk/people/tony-hibbert-1 originalen] 19. oktober 2014.</ref><ref name="Pegasus"> [http://www.pegasusarchive.org/arnhem/tony_hibbert.htm «Major James Anthony Hibbert»], ''The Pegasus Archive – The Battle of Arnhem Archive''</ref>
<ref name="Personalaccount"> [https://web.archive.org/web/20141022034811/http://www.paradata.org.uk/article/857/related/13389 «Personal account of Major Tony Hibbert's experiences of the Battle of Arnhem»], ParaData, Airborne Assault (Registered Charity). Arkivert fra [http://www.paradata.org.uk/article/857/related/13389 orignalen] 22. oktober 2014</ref>

Tyskerne nedkjempet små lommer av motstand gjennom dagen, fikk kontroll over de nordlige ankomsten til broen og tillot forsterkninger å krysse den og forsterke enheter lenger sør nær Nijmegen. De gjenværende britiske troppene fortsatte å kjempe videre, noen med bare kampkniver, men tidlig torsdag morgen var nesten alle tatt til fange. Den siste radiomeldingen som ble sendt fra broen – «Ikke mer ammunisjon, Gud bevare kongen» – ble bare hørt av tyske radioavlyttingsoperatører.

Mens det ble anslått at 1. luftbårne divisjon, 10 000 sterke, bare ville trenge å holde Arnhembroen i to dager, hadde 740 holdt den dobbelt så lenge mot langt tyngre motstand enn forventet. Mens 81 britiske soldater døde under forsvaret av Arnhembroen, kan tyske tap ikke angis med noen nøyaktighet, selv om de var høye; 11 enheter kjent for å ha deltatt i kampene rapporterte 50% tap etter slaget. Til minne om kampene der, har broen blitt omdøpt til «John Frost-broen», nederlandsk ''John Frostbrug''.<ref>[https://structurae.net/en/structures/john-frostbrug «John Frostbrug»], ''Structurae''</ref>

==== Oosterbeek ====
* Se hovedartikkel, ''[[Slaget om Arnhem]]''
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-590-2333-03, Arnheim - Osterbeek, deutsche Soldaten.jpg|thumb|Tyskerne rykker frem mot Oosterbeek]]

Lenger vest samlet restene av 1. luftbårne divisjon seg ved Oosterbeek for deres siste forsvarskamp; de som allerede var der, ble ikke alvorlig utfordret av fienden den dagen. Øst for landsbyen ble 1., 3. og 11. fallskjermbataljon og 2. South Staffordshire organisert i en defensiv posisjon. I desperate kamper senere på dagen slo de tilbake et fiendtlig angrep som truet med å avskjære divisjonen fra Rhinen og besegle brohodets skjebne.

I skogen vest for Oosterbeek kjempet den 4. fallskjermbrigaden seg mot divisjonens omkrets, men ble angrepet av tyske tropper støttet av artilleri, bombekastere og stridsvogner (noen med [[flammekaster]]e). Brigaden hadde mange tap og 10. bataljon nådde Oosterbeek tidlig på ettermiddagen med bare 60 mann.

I baktroppen kjempet den 156. fallskjermbataljonen mot mange fiendtlige angrep før de gikk til motangrep; tyskerne forsto ikke at de var kjempende soldater som faktisk var på full retrett. Bataljonen, ned til 150 mann, satte i gang et bajonettangrep for å erobre et dalsøkk i skogen hvor de ble fanget inne av fiendtlige angrep i de neste åtte timene. Mot slutten av dagen brøt 75 mann med påsatte bajonetter gjennom de tyske linjene og trakk seg tilbake til den allierte lommen ved Oosterbeek.

==== Nijmegen ====
[[Fil:British XXX Corps cross the road bridge at Nijmegen.jpg|thumb|Britiske stridsvogner fra XXX korps krysser veibroen ved Nijmegen.]]
[[Fil:Goatley collapsible boat.jpg|thumb|Utfoldbar båt av lerret.]]

82. flybåren divisjon ble ikke sluppet ned på begge sider av Nijmegenbroen: alle troppene havnet på sørsiden av [[Waal]]elven. Derfor hadde amerikanerne ingen muligheter til å erobre broen, annet enn ved krysse elven fra sør. De eneste tilgjengelige båtene var foldbare båter av lerret (normalt bare brukt av ingeniører) fra lagrene til britiske XXX korps. Disse båtene, som den gang ble beskrevet som «Bailey-båter», ankom ikke før på ettermiddagen, og med kort tid igjen ble det beordret en angrep over elven mens det fortsatt var dagslys.

Omtrent klokken 15:00 begynte amerikanske 504. infanteriregiment angrepet over elven, da medlemmer av dens 3. bataljon – kommandert av major Julian Cook – ble rodd over Waal, av medlemmer av kompani «C», 307. ingeniørbataljon (C/307.) i 26 båter.<ref>Burriss, T. Moffatt (2000): ''Strike and Hold: A Memoir of the 82nd Airborne in World War II'', Potomac Books, ISBN 978-1574882582; [https://books.google.no/books?redir_esc=y&hl=no&id=RaP-Ueap1uEC&q=26+boats#v=snippet&q=26%20boats&f=false s. 131.]</ref> Mangel på padler krevde at noen soldater ro fartøyene framover med riflekolben. Til tross for kraftig brann på tysk side, overlevde omtrent halvparten av båtene den første kryssingen og 11 overlevde de to første kryssene. Før dagen var omme, hadde noen fra C/307. krysset Waal fem ganger, mens de ferget over to hele bataljoner fra 504.<ref>Turnbill, Peter (2005): ''The 307th Airborne Engineer Battalion in WW II'', AuthorHouse UK DS, ISBN 978-1420871449.</ref> Det kostbare angrepet, som senere fikk senere kallenavnet «Little Omaha» i referanse til [[Omaha Beach]], førte til 200 fallskjermjegere drept, mens tyske tap oversteg 267.<ref>Atkinson (2013), s. 280–281.</ref> Fallskjermjegerne fortsatte deretter gjennom landsbyen Lent, mot den nordlige enden av broen. Da de tyske styrkene trakk seg tilbake fra nordenden, begynte stridsvogner fra Irish Guards å krysse broen fra sør, støttet av elementer fra 505. infanteriregiment, klokken 19:30. Stridsvognene til Irish Guards koblet seg sammen med den 504. infanteriregiment 1 km nord for broen, i Lent.

En oppfatning om at det påfølgende framskrittet til XXX korps var urimelig sakte har forblitt kontroversielt. Frost og Hibberts styrker kontrollerte Arnhembroen, 11 km unna i omtrent ytterligere to og en halv time (til ca. 22.00 den natten), og en viss britisk motstand i det området fortsatte til de tidlige timene av påfølgende morgen. Imidlertid var det allerede mørkt da Nijmegenbroen ble erobret,<ref name="MargryB"> Margry (2002b).</ref> den generelle situasjonen var kaotisk, og graden av tysk motstand mot nord var ukjent for de allierte, og faktisk også for tyske offiserer på bakken. For eksempel, sjefen for den 10. SS-panserdivisjonen, Heinz Harmel, da han ble intervjuet flere tiår senere av Robert Kershaw (en tidligere offiser i den britiske hæren),<ref>Kershaw, Robert J. (1994): [http://www.bookdepository.co.uk/It-Never-Snows-September-Robert-J-Kershaw/9780711021679 ''It Never Snows in September'']. Ian Allan. ISBN 978-0711021679.</ref> uttalte: «De fire panserne (Carringtons Grenadier-tanktroppen) som krysset broen gjorde en feil da de oppholdt seg i landsbyen Lent. Hvis de hadde fortsatt sin framrykning (...) hadde det vært over for oss.»<ref name="arrse">[https://web.archive.org/web/20131111163309/https://www.arrse.co.uk/military-history-militaria/93721-17th-september-1944-operation-market-garden-4.html#post3976794 «17th September 1944 (Operation Market Garden)»], ''Army Rumour Service, ARRSE''. Arkivert fra [http://www.arrse.co.uk/military-history-militaria/93721-17th-september-1944-operation-market-garden-4.html#post3976794 originalen] 11. november 2013</ref> Harmels artillerikart, bevart fra slagets tid, antydet at tyske tropper mellom Nijmegen og Arnhem var ekstremt tynne: det var en håndfull sikkerhetsstrekker med rifler ved Betuwe-midtpunktet, i Elst .<ref name="arrse"/> Faktisk var imidlertid Harmel åpenbart uvitende om at tre Tiger-stridsvogner, en tung kanon og to kompanier med infanteri allerede hadde vært på vei sørover fra Arnhem mot Lent, da Irish Guards stridsvogner krysset Nijmegenbroen.<ref name="Saunders_9"> Saunders (2001), kapittel 9</ref>

Sersjant Peter Robinson, Irish Guards stridsvogndivisjon, hvis stridsvogn ledet framrykningen over Nijmegenbroen, uttalte:<ref name="MargryB"/>

<blockquote>
«Vi nådde ytterst på broen og umiddelbart var det en [tysk] veisperring. Så troppens sersjant dekket meg gjennom og så kom jeg til den andre siden og dekket resten av troppen gjennom. Vi var fortsatt beskjeftiget; det var en kanon foran kirken tre eller fire hundre meter foran oss. Vi slo den ut. Vi kom oss nedover veien til jernbanebroen; vi kjørte rundt der veldig stødig. Vi var beskjeftiget hele tiden.»
</blockquote>

Til å begynne med krysset fire stridsvogner broen med stor sannsynlighet for at noen av de tyske sprengladningene ville utløses. Britiske ingeniører hadde kuttet noen ladninger sør for broen. Da stridsvognene beveget seg over broen, ble de skutt på av håndholdt [[panservernvåpen]] av typen ''[[Panzerfaust]]'', og samtidig ble det kastet granater på dem av tyske soldater skjult i brobjelkene – 180 tyske kropper ble berget opp fra bærebjelkene bortsett fra noen uforutsette fall ned i elven nedenfor. Da de var kommet over broen var det kun noen få fra 82. flybåren divisjon som møtte de første stridsvognene. En stridsvogn var ødelagt og en annen hardt skadet, men likevel i bevegelse, og ble kjørt til landsbyen Lent på nordsiden av broen av den eneste overlevende fra angrepet – en sersjant Knight – som hadde overlevd ved å late som han var død. Resten av mannskapene ble drept, skadet eller tatt til fange. En stridsvogn klarte å ødela en tysk ''Sturmgeschütz'' bevegelig kanon som lå på lur.

Irish Guards stridsvogner møtte hoveddelen av troppene til 82. divisjon nord for broen i landsbyen Lent, 1 km nord for broen og i mørke, etter å ha ryddet ut SS-troppene fra landsbyen og satt kirken i brann. Det var mørkt da (kl. 19.30) stridsvognene til Irish Guards ble koblet sammen med 504. infanteriregiment, nord for Nijmegenbroen.<ref name="MargryB"/> Dessuten, på veien ut av Lent, på nordsiden av jernbanebroen, møtte den ledende stridsvognen to skjulte tyske antitankkanoner i mørket. Selv om kanonene ble lokalisert og ødelagt, var tyske tropper med panservernvåpenet ''Panzerfaust'' på veien og de fire tilgjengelige stridsvognene fra Irish Guards hadde lite ammunisjon. Bare én av de fire tilgjengelige stridsvognene var en Sherman Firefly, som monterte en kanon som var i stand til å ødelegge en tysk Tiger-stridsvogn. Tre Tiger-stridsvogner var på vei sørover til Lent, uten at Irish Guards stridsvognmannskap visste det. Ute av stand til å lokalisere panservernvåpenene, måtte stridsvognene stoppe opp.<ref name="MargryB"/>

I tillegg truet tyske styrker fortsatt med å gjenerobre nordenden av broen. Mange av stridsvognene til Irish Guards hjalp fortsatt 82. divisjon og infanteriet til XXX korps i Nijmegen. Irish Guards som var over broen kunne ikke forlate den nordlige enden av broen i frykt for den kunne bli gjenerobret. I Lent var bare fem stridsvogner tilgjengelig, deriblant den skadede stridsvognen, som nå angivelig hadde et sammensatt felles britisk-amerikansk mannskap. [[Peter Carington]]s stridsvogn var stasjonær, alene, ved nordenden av broen i 45 minutter, og ventet på infanteri som kjempet mot tyske snikskyttere i bærebjelkene mens de beveget seg over broen. I mellomtiden ble Carington angrepet av tyskere med en ''Panzerfaust''. Etter å ha ryddet broen for snikskyttere, krysset Irish Guards broen og dannet en forsvarslinje. Linjen ble forsterket med tropper fra 82. divisjon.<ref name="MargryB"/><ref>Saunders (2001).</ref>

Mot øst gjorde tyske angrep på Groesbeekhøyden betydelig framgang. Et motangrep på området [[Mook en Middelaar|Mook]] fra elementer fra 505. infanteriregiment og 1. bataljon, Coldstream Guards fra XXX korps tvang tyskerne tilbake til forsvarslinjen innen kl. 20.00. Den 508. infanteriregiment mistet terreng ved Im Thal og Legewald, da den ble angrepet av tysk infanteri og stridsvogner. Mot sør fortsatte kamper mellom 101. luftbårne styrker og forskjellige tyske enheter. Etter hvert klarte flere stridsvogner og selvgående kanoner å kutte veiene, men trakk seg tilbake i mangelen på ammunisjon.

=== Dag 5: Torsdag 21. september ===
==== Oosterbeek ====
[[Fil:Dutch school being searched for German snipers.jpg|thumb|En nederlandsk skole skadet av brann fra bombekaster, blir gjennomsøkt etter tyske snikskyttere av sersjant J. Whawell og sersjant J. Turrell fra Glider Pilot Regiment. 20. september 1944.]]

Omtrent 3 584 overlevende fra 1. luftbårne divisjon etablerte seg i bygningene og skogene rundt Oosterbeek med den hensikt å holde et brohode på nordsiden av Rhinen til XXX korps kunne ankomme. Gjennom dagen ble deres posisjon kraftig angrepet på alle kanter. I sørøst slo Lonsdale Force (restene av 1., 3. og 11. fallskjermbataljoner og 2. South Staffordshires) tilbake et stort angrep hjulpet av beskytningen fra divisjonens lette artilleri. I nord ble infanteriet 7. King's Own Scottish Borderers nesten overkjørt i løpet av ettermiddagen, men et motangrep med bajonetter gjenopprettet situasjonen og den sterkt utarmede bataljonen rykket lenger sør for å okkupere en smalere front.

Dagens alvorligste angrep ble gjort ved daggry mot «B»-kompaniet, 1. bataljon, Border Regiment, som kontrollerte et viktig område med høyt terreng i den sørvestlige spissen av omkretsen med utsikt over Heveadorps fergeovergang ved Driel, som var divisjonens eneste direkte mulighet til å motta forsterkninger fra sør. Kompaniet ble angrepet av fiendens infanteri og stridsvogner, deriblant erobrete franske stridsvogner utstyrt med [[flammekaster]]e, og høydene gikk tapt. Forsøk på motangrep mislyktes og restene av soldatene ble omplassert. Divisjonen ble etterlatt i en prekær posisjon, og kontrollerte bare 700 meter av elvebredden. Divisjonen holdt stand til lignende angrep andre steder på deres front.

Et forsyningsforsøk fra luften med RAF [[Short Stirling]] fra 38 Group ble forstyrret av [[Luftwaffe]]s eneste jagerflyavlytting under operasjonen. Tysk jagerfly av typen [[Focke-Wulf Fw 190]] angrep de britiske bombeflyene i lav høyde og skjøt ned 15 av dem. Luftvernartilleri bidro til ytterligere 8 tap. De tyske jagerflyene var i stand til å trenge gjennom skjermen av allierte jagerfly sendt for å dekke slippet av forsyninger da amerikanske jagerfly fra 56. Fighter Group ankom for sent i deres patruljesektor. De amerikanske flyene klarte likevel å skyte ned 15 av de 22 tyske jagerflyene.<ref> Warren (1956), s. 137–138.</ref>

==== Restene av de polske soldatene går inn i slaget ====

Etter to dager med forsinkelser på grunn av været, gikk resten av den polske 1. uavhengige fallskjermbrigaden under generalmajor Stanislaw Sosabowski inn i slaget om ettermiddagen 21. september. To av brigadens tre bataljoner havnet under kraftig tysk beskytning, mens 1. luftbårne divisjons posisjon var på en ny landingssone sør for Rhinen nær landsbyen Driel. Den tredje bataljonen hoppet ut 12–15 mil unna nær Grave. Totalt sett førte den dårlige koordineringen til de britiske offiserene og vedvarende angrep fra fly fra Luftwaffe til at forsyningene deres ble sluppet ned 15 km unna på motsatt side av Rhinen.

De polske soldatene hadde en plan om benytte Heveadorp-fergen for å forsterke divisjonen, men oppdaget at den motsatte bredden var dominert av fienden samtidig som at fergen manglet. Den ble senere funnet nedstrøms forbi veibrua, helt ubrukelig. Ute av stand til å hjelpe britene, trakk polakkene seg tilbake til Driel for natten og organiserte forsvar der, med Rhinen bak seg og tyske enheter økte i styrke rundt seg. Brigaden hadde mistet 25% av sin kampstyrke, det vil si 590 ofre. Flere forsøk på å krysse Rhinen på improvisert utstyr var bare delvis vellykket på grunn av kraftig tysk beskytning og manglende evne fra 1. luftbårne divisjon til å sikre landingsområdet på Rhinens nordlige bredd. 1. luftbårne divisjon tok radiokontakt i løpet av dagen for å aktivisere kanoner fra 64. regiment til XXX korps’ artilleri, som hadde rykket fram med bakkestyrkene for å gi divisjonen for støtte. I motsetning til mange andre, fungerte denne radioforbindelsen gjennom hele slaget, og regimentet ga verdifull artilleribeskytning til divisjonen.

==== Nijmegen ====
[[Fil:Market-Garden - Nijmegen and the bridge.jpg|thumb|Nijmegen etter slaget. 28. september 1944.]]

Til tross for erobringen av Nijmegenbroen og ryddingen av byen kvelden før, nådde fem av stridsvognene fra Irish Guards stridsvogndivisjon som var over elven ikke fram på grunn av mørket, en stridsvogn ble truffet, og at de møtte skjulte tyske anti-tank kanoner, og grunnet at de var i det uvisse hvordan situasjonen på veien foran. Samtidig måtte de sikre den nordlige enden av broen før infanteriet var helt på plass. Ukjent for de ledende stridsvognmannskapene, var at tre tyske Tiger-stridsvogner og to kompanier med infanteri var på vei nedover veien sørover fra Arnhem til Lent. Divisjonen gjenopptok framrykningen omtrent 18 timer senere, ved middagstid i dagslys med forsterkninger fra Nijmegen.<ref name="Saunders_9"/>

Horrocks hevdet at han trengte å holde på styrken sin da troppene hans fortsatt kjempet i Nijmegen og forsyningene kom sakte opp den eneste veien fra Belgia. Coldstream Guards Group slo tilbake et angrep på posisjonen ved Groesbeek, Irish Guards hadde forflyttet seg tilbake sørover til Eindhoven for å møte et nytt angrep, Grenadierene hadde nettopp erobret tilnærmingene til broen med assistanse fra de 82. luftbårne fallskjermtroppene og hadde fem stridsvogner på tvers for å støtte sikringen av nordenden av broen, og Welsh Guards var i reserve for den 82. luftbårne. Irish Guards stridsvogndivisjon som var spredt over 25 km av den sørlige bredden av Waal.<ref name="MargryB"/> Horrocks uttalte: «Jim Gavin, divisjonssjefen, kunne ikke ha hatt noen anelse om den fullstendige forvirringen som hersket i Nijmegen på den tiden, med sporadiske kamper som pågikk overalt, og spesielt på vår ene vei bak der kaos hersket.»<ref>Saunders (2001), s. 188.</ref>

Planen med Operasjon Market Garden var avhengig av en enkelt motorvei som rute for framrykning og forsyninger. Dette medførte en forsinkelse, selv om forsinkelsen ikke var så stor. Et problem var at andre enheter ikke kunne settes inn på andre ruter for å opprettholde framdriften. Brigadegeneral Gavin mente at dette ikke ville ha vært et problem med fast ledelse, selv om han ikke klarte å diskutere sine egne feil med å opprettholde den fastsatte tidsplanen. Historikeren Max Hastings hevdet at forsinkelsene i å bevege seg mot Arnhem var dårlig reflektert av den britiske hæren.<ref>Hastings (2005), s. 54.</ref> Carington uttalte at han ikke møtte noen som «foreslo at vi skulle fortsette til Arnhem.» Historikeren Robin Neillands hevdet at unnlatelsen av Gavins 82. luftbårne i å ta Nijmeganbroen 17. september, var et «stort bidrag til fiaskoen i hele Arnhem-operasjonen, og det vil ikke hjelpe å overføre skylden for denne fiaskoen til britene. eller til kaptein  Carington.»<ref>Neillands, Robin (2007): ''The Battle for the Rhine: The Battle of the Bulge and the Ardennes Campaign 1944'', The Overlook Press, ISBN 978-1585677870; s. 122.</ref>

Forsinkelsen gjorde det mulig for tyskerne å forsterke forsvaret som allerede var etablert ved Ressen (en SS-infanteribataljon, elleve stridsvogner, en infanteribataljon, to 88 mm batterier, tjue 20 mm luftvernskyts og restene av styrkene som kjempet ved Arnhem), støttet av at broen kunne brukes etter dens nordlige ende var blitt erobret. Framrykning til Irish Guards, hindret av myrer som umuliggjorde bevegelser utenfor veien, ble snart stoppet av en fast tysk forsvarslinje. Irish Guards spydspiss hadde ikke krefter til å omgå linjen. 43. divisjon ble beordret til å overta ledelsen, jobbe seg rundt fiendens posisjoner og ta kontakt med de polske luftbårne troppene ved Driel i vest. Den 43. divisjon var 16 km unna, og det var en trafikkork mellom dem og Nijmegen. Det var ikke før dagen etter, fredag, at hele divisjonen krysset elven Waal og begynte sin videre framrykning.

Tyskerne, som tydelig begynte å ta overtaket i Arnhem, fortsatte å motangrep langs veien til XXX korps. Sistnevnte klarte fortsatt å avansere med 101. luftbårne divisjonen. Glidefly leverte forsyninger til 82. luftbårne divisjonen. Omtrent 60% av forsyningene ble gjenvunnet, og 351 av glideflyene ble regnet som effektive, delvis ved hjelp av nederlandske sivile. Det meste av 82. og 101. divisjonen forsterket med britiske stridsvogner, var engasjert i defensive kamper med det formål å holde på motorveikorridoren. Små sammenstøt ble utkjempet langs hele korridorens lengde.

=== Dag 6: fredag 22. september («Den svarte fredag») ===

Tyskerne, på vakt etter mislykkede og dyrebare angrep dagen før, satte inn hard beskytning av de allierte stillingene. Ved slutten av slaget hadde rundt 110 kanoner blitt brakt til Oosterbeek da tyskerne endret til taktikken som hadde fungert så bra ved Arnhembroen. Angrepene var begrenset, utført kun mot bestemte stillinger og til og med individuelle hus. Tallrike velplasserte britiske antitankkanoner forårsaket også tysk motvilje mot å angripe. De overlevende fra 1. luftbårne var i undertall i forholdet til 4 til 1. Den polske 1. fallskjermbrigaden ved Driel, som ikke var i stand til å krysse Rhinen, tvang likevel en omplassering av tyske styrker. I frykt for et polsk forsøk på å gjenerobre Arnhembroen eller, enda verre, et forsøk på å kutte veien mot sør og på den måten fange den 10. SS-panserdivisjonen og blokkere ruten til Irish Guards stridsvogndivisjon til Arnhem, trakk tyskerne 2 400 tropper tilbake fra Oosterbeek. De ble flyttet sør for elven for å engasjere de polske fallskjermjegerne ved Driel, og gjorde angrep  gjennom dagen som hadde liten effekt.

Den britiske 43. Wessex-divisjonen hadde rykket opp for å avlaste Irish Guards stridsvogndivisjon. Elementer fra det 43. tok Oosterhout fra tyskerne 22. september, og erobret deretter Opheusden og Dodewaard dagen etter, men de klarte ikke å presse frontlinjen lenger.<ref> Saunders (2008), s. 116−125.</ref>

Tåken lettet da ledende elementer i 43. divisjon forsøkte å avansere til Driel, og utsatte dem for tysk beskytning. Mens han passerte utkanten av Elst ved De Hoop-krysset, kom et lett infanteri over en kolonne med [[Tiger I]]-stridsvogner fra Schwere Panzer-Kompanie «Hummel». Infanteriet satte opp et bakhold og lyktes i å slå ut fem stridsvogner i en kombinert bruk av miner og bærbart anti-tank våpen kalt PIAT. De ankom Driel i løpet av kvelden.<ref>Saunders (2008), s. 144.</ref> I mangel av fartøy ble det den samme kvelden gjort et mislykket forsøk på å få elementer fra den polske brigaden over elven. Britiske og polske ingeniører på begge sider av Rhinen hadde jobbet gjennom dagen for å improvisere en kryssing ved hjelp av små båter koblet sammen med signalkabel, men kabelen fortsatte å knekke og tvang de polske troppene til å ro sakte over mens de slet med den sterke strømmen. Forsøket ble gjort under fiendtlig observasjon og ild, og bare 52 soldater fra 8. polske fallskjermkompani overlevde å krysse elven før det ble stanset ved daggry.

Mens mye av korridoren var klart kontrollert av allierte, var det fortsatt tyske motangrep langs dens lengde. I løpet av natten før angrep to blandede panserformasjoner på hver side av riksveien mellom Veghel og Grave.

=== Dag 7: Lørdag 23. september ===

Tyskerne hadde funnet ut hva polakkene forsøkte å gjøre, og de brukte resten av dagen på å prøve å avskjære britene i deres nordlige brohode fra elvebredden. Britene klarte å holde fast og begge sider led store tap. Tyskerne angrep også polakkene på sørsiden for å holde dem fast, men flere stridsvogner ankom fra XXX korps og det tyske angrepet ble beseiret. Båter og ingeniører fra den kanadiske hæren ankom også den dagen, og ved en annen overgang over elven denne natten landet 150 tropper fra den polske 3. fallskjermbataljonen på nordbredden av Rhinen.

Mot sør ble flere tyske angrep fra deres posisjon over veien stoppet, men veien ble fortsatt avskåret. XXX korps sendte deretter en enhet fra Irish Guards stridsvogndivisjon 19 km sørover og tok over kontrollen av veien igjen. Resten av styrken mot nord fortsatte å vente på at infanteriet skulle rykke opp, fortsatt bare noen få kilometer sør for Arnhem.

Den 325. glidefly infanteriregimentet<ref>[https://www.ww2-airborne.us/units/325/325.html «The 325th Glider Infantry Regiment (GIR) during World War II»], ''WW2 Airborne US''</ref> kunne endelig gi forsterkning til 82. luftbårne, opprinnelig planlagt til 19. september, og selv om den umiddelbart var 75 % effektiv, kom den alt for sent til å påvirke slaget i denne sektoren.

=== Dag 8: Søndag 24. september ===

En annen tysk styrke avskjæret veien sør for Veghel og satte opp forsvarsposisjoner for natten. Det var ikke klart for de allierte på dette tidspunktet hvor mye av en trussel dette representerte, men hovedmålet med Operasjon Market Garden, det vil si de alliertes kryssingen av Rhinen, ble forlatt denne dagen og beslutningen om å gå over til defensiven med en ny frontlinje i Nijmegen. Ikke desto mindre ble det søndag kveld gjort et forsøk på å forsterke 1. luftbårne divisjon med 4. bataljon, Dorsetshire-regimentet. To kompanier ble satt over elven, men plasseringen av kryssingspunktet var dårlig informert og gjorde faktisk landgang inn blant tyske stillinger. Fragmentert av deres landgang og umiddelbart nedkjempet, var resultatet at av de 315 mennene som krysset elven var det kun 75 som nådde fram til Oosterbeek. Resten ble tatt til fange. På grunn av denne feilen ble det besluttet å trekke den 1. luftbårne divisjonen ut av brohodet på nordsiden av Rhinen.

=== Dag 9: Mandag 25. september ===

Ved daggry mottok 1. luftbårne divisjon sine ordre om å trekke seg tilbake over Rhinen; dette ble kalt Operasjon Berlin. Dette kunne ikke gjøres før det ble kveld, og i mellomtiden slet divisjonen med å overleve. Isteden for deres forsiktige utmattelsestaktikk fra de foregående dagene, dannet tyskerne to potente SS-kampgrupper og gjorde et betydelig framstøt langs en smal front i den østlige sektoren. De lyktes i å bryte gjennom den tynne frontlinjen og en tid var divisjonen i fare. Angrepet møtte økende motstand da det presset seg dypere inn i de britiske linjene og ble til slutt brutt opp av et kraftig bombardement av 64. Medium Regiment.<ref>[https://www.pegasusarchive.org/arnhem/war_64med.htm «64th Medium Regiment RA»], ''The Pegasus Archive''</ref>

Ved å bruke alle knep for å gi tyskerne inntrykk av at deres posisjoner var uendret, begynte den første luftbårne divisjonen sin tilbaketrekning klokken 22.00. Britiske og kanadiske ingeniørenheter fraktet troppene over Rhinen, dekket av den polske 3. fallskjermbataljon på nordbredden. Tidlig neste morgen hadde de trukket tilbake 2 398 overlevende, og latt 300 mann overgi seg på nordbredden ved første lys, da tysk beskytning gjorde det umulig å berge dem.<ref>[https://www.pegasusarchive.org/arnhem/war_23rce.htm «23rd Field Company, RCE»], ''Pegasus Archive''</ref> Av omtrent 10 600 menn fra 1. luftbårne divisjon og andre enheter som kjempet nord for Rhinen, hadde 1 485 blitt drept og 6 414 ble tatt til fange, hvorav en tredjedel ble såret.

Mot sør angrep den nyankomne 50. (Northumbrian) infanteridivisjonen tyskerne som holdt motorveien og sikret den innen neste dag. Det tyske brohodet på øya omfattet på dette tidspunktet landsbyene Elden, Elst, Huissen og Bemmel, sistnevnte ansett som den viktigste. Elst gikk imidlertid tapt den 25. september etter flere dager med bitre gatekamper med tropper fra 43. Wessex.<ref>Saunders (2008), s. 264.</ref> I mellomtiden ble landsbyen Bemmel erobret av 5. [[East Yorkshire Regiment]] samme dag.<ref> Barnes (1999), s. 154.</ref>

=== Videre kamp, 26.–28. september ===
[[Fil:The British Army in North-west Europe 1944-45 B10435.jpg|thumb|Amfibiske lastebiler, [[DUKW]], transporterer forsyninger over elven Waal ved Nijmegen, under jernbanebroen hvis sentrale spenn ble brutt av tyske [[Kampsvømmer|froskemenn]] ved bruk av flytende miner, 28. september 1944.]]

Den 26. september krysset tyskerne deretter Rhinen med en bataljonsstyrke og klarte å få et lite brohode ved Randwijk. Dette ble bare delvis holdt av rekognoseringstropper fra 43. Wessex, men etter å ha sett tyskerne ble snart forsterket av tropper fra Royal Hampshire Regiment og Somerset Light Infantry med ekstra støtte fra stridsvogner fra den 8. pansrede brigaden. Deres intensjon var å ta ut veien på dikene nær Randwijk som ble brukt av tyskerne til å ferge overfartene.<ref> Ford (2018), s. 91-92.</ref> Til tross for innblandingen fra Luftwaffe, klarte britene å tvinge tyskerne ut etter siste kamper i landsbykirken – Hampshires tok 150 krigsfanger. Det tyske brohodet sør for Neder Rijn ble effektivt ødelagt.<ref>Delaforce (2018), s. 166–167.</ref> De følgende to dagene forsøkte 6. og 7. Green Howards å erobre Baal og Haalderen, to landsbyer både nordøst og øst for henholdsvis Bemmel. Dette var imidlertid en fiasko. Sør for Haalderen, ved bredden av Waal-elven, lå en rekke teglverk hvor de høye skorsteinene ble brukt som tyske observasjonspunkter, hvorfra de dirigere artilleriild.

Fra 28. september og utover gjorde det tyske 2 fallskjermgegerkorps (''II Fallschirmkorps'') en rekke angrep fra området Klever Reichswald i [[Nordrhein-Westfalen]] mot de allierte stillingene øst for Nijmegen. Disse angrepene var en forberedelse til et mye større motangrep planlagt av Bittrich. Forsinkelser i forberedelsene til 2. SS-panserkorps betydde imidlertid at disse ble slått tilbake ettersom de ikke fikk tilstrekkelig støtte fra 12. SS-korps, selv om de utførte noen lokale avledningsangrep over Neder-Rijn mot Doorwerth og Wageningen, også disse ble slått tilbake.<ref> Buckley (2013), s. 232.</ref>

Hitler beordret at Nijmegen-broene skulle ødelegges, i håp om at forsyningene og forsterkningene til de allierte ville bli hemmet, og for å muliggjøre et tysk motangrep for å ta brohodet tilbake. Ulike forsøk på å ødelegge begge broene viste seg å være en kostbar fiasko, særskilt for Luftwaffe, som satte i gang mange tokt; en dag ble førtiseks jagerfly skutt ned av RAF og luftvernkanoner. Ikke desto mindre satte et forsøk fra tre grupper på fire tyske froskemenn fra Marine Einsatzkommandos av gårde fra 10 km oppstrøms fra Nijmegen-broene for å plassere eksplosiver under dem. Froskemennene brukte deretter elvestrømmen i et forsøk på å komme tilbake til sine linjer.<ref>Beevor (2018), s. 147.</ref> Operasjonen var en delvis suksess − jernbanebroen ble sprengt, et spenn klarte å løsrive seg fra en seksjon og falt ned i elven, noe som gjorde den totalt ubrukelig, men veibrua ble bare lettere skadet da sprengladningene var dårlig plassert. Av de tolv tyske sabotørene ble tre drept, syv ble tatt til fange, og kun to klarte å vende tilbake til linjene sine.<ref> [https://books.google.com/books?id=ELw2AQAAIAAJ «Operations affecting Nijmegen bridges»], ''The Royal Engineers Journal''. '''64'''. Institution of Royal Engineers: 36. 1950.</ref> Broene ble imidlertid reparert, om enn midlertidig − Royal Engineers var i stand til å spenne over en Bailey-bro både over jernbanebroen og den skadede delen av veibroen.<ref> Joiner (1990), s. 239.</ref>

== Tap ==
[[Fil:Airborne grave, Arnhem 1945.jpg|thumb|Graven til en ukjent britisk soldat i Arnhem, fotografert etter frigjøringen 15. april 1945.]]
XXX korps fikk noe færre enn 1 500 ofre, noe som står i sterk kontrast til de 8 000 ofrene som ble påført 1. luftbårne divisjon. Ved flere anledninger tok enheter fra det flankerende britiske korpset kontakt med fallskjermjegere før enheter av XXX korps, og kjempet videre for å gi dem støtte til slutten av operasjonen. Den høyere kostnadene til 101. luftbårne divisjon gjenspeiler realiteten at i tillegg til å kjempe med de lokale tyske forsvarerne, måtte de også bekjempe tyske tropper som trakk seg tilbake fra framrykningen til XXX korps.

{| class="wikitable" align="center"
|-
! Tap
! Totalt
! I alt
|-
| align="center" | Nederlandske sivile
| align="center" | 500{{efn|Ryan hevder at sivile tap i Arnhem-området var mindre enn 500, mens han hadde hørt om opptil 10 000 drepte, sårede eller fordrevne sivile i området til Operasjon Market Garden.{{sfn|Ryan|1999|p=457}}}}
| align="center" | 500
|-
| align="center" | [[Annen armé (Storbritannia)|Annen armé]] og<br />1. luftbårne divisjon
| align="center" | 11 784–13 226{{efn|I følge Ellis utgjorde tapene for Annen armé (unntatt 1. luftbårne divisjon) 3 716 mann fra 17.–26. september.{{sfn|Ellis|Warhurst|2004|p=56}} Ryan opplyser at totale britiske tap utgjorde 13 226: 1. luftbårne divisjon (herunder også polske styrker og glideflypiloter), 7 578; RAF-piloter og tap av mannskap, 294; XXX korps, 1 480, mens de støttet operasjoner av VIII og XII korps resulterte i 3 874 ofre.{{sfn|Ryan|1999|p=457}} VIII korps personale har beregnet sine tapene til 663 mann.{{sfn|Jackson et al.|1945|p=156}} Michael Reynolds har kommet til et noe annet tall enn Ryan for de luftbårne tapene; 1 446 menn fra 1. luftbårne divisjon og glideflypiloteregimentet ble drept mens 6 414 ble tatt til fange. Videre ble 97 polakker drept og ytterligere 111 tatt til fange.{{sfn|Reynolds|2001|p=173}}}}
| align="center" rowspan="2" | 15 326–17 200
|-
| align="center" | [[XVIII luftbårne korps]] (US)
| align="center" | 3 542–{{sfn|Ellis|Warhurst|2004|p=56}} 3 974{{sfn|Ryan|1999|p=457}}{{efn|82. luftbårne korps: 1 432. 101. luftbårne korps: 2 118. Glideflypiloter og mannskap: 424.{{sfn|Ryan|1999|p=457}}}}
|}

Tyske tap er vanskeligere å fastslå på grunn av ufullstendige registreringer. Rundstedt ga et offisielt tall på 3300, men dette har blitt utfordret av historikere. Konservative anslag varierer fra 6 400 til 8 000 drepte og sårede.<ref name="Reynolds_173–174"> Reynolds (2001), s. 173–174.</ref><ref name="Badsey_85"> Badsey (1993), s. 85.</ref> Kershaw listet opp den tyske slagordenen, med mellom 6 315 og 8 925 ofre.<ref> Kershaw (2004), s. 339–340.</ref> I boken ''A Bridge Too Far'' (1974) av Cornelius Ryan estimerte forfatteren at 7 500 til 10 000 ekstra ofre enn de som ble oppgitt av Rundstedt, for en endelig total på 10 800–13 300 tap.<ref> Ryan (1999), s. 599.</ref> Et samtidig avhandling fra britiske [[21. armégruppe]] hevdet at 16 000 tyskere ble tatt til fange under Operasjon Market Garden. Rapporten hevdet også at 159 tyske fly og 30 stridsvogner eller selvgående kanoner ble ødelagt under operasjonen.<ref> Staff (1945), s. 32.</ref>{{efn|Historiker Cornelius Ryan skrev at «fullstendige tyske tap forblir ukjente, men at innrømmet tap i Arnhem og Oosterbeek kom til 3 300 herunder 1 300 døde» og «Jeg vil konservativt anslå at [tyske] [[Armégruppe B]] mistet minst ytterligere 7 500–10 000 mann, hvorav kanskje en fjerdedel var drept.»{{sfn|Ryan|1999|p=457}} Michael Reynolds skrev at «nøyaktige detaljer om tyske tap eksisterer ikke», og de utgjorde rundt 6 400 basert på forskningen til Robert Kershaw. Kershaw estimerte at 2 565 tyskere ble drept nord for nedre Rhinen og ytterligere 3 750 gikk tapt i kamp rundt korridoren til XXX korps.{{sfn|Reynolds|2001|p=173–174}} Stephen Badsey skrev at «andre beregninger plasserer [tyske tap] ved 2000 døde og 6000 sårede»{{sfn|Badsey|1993|p=85}}}}

== Etterspill ==
=== Tysk motangrep ===
[[Fil:17-pdr anti-tank gun near Nijmegen Bridge.jpg|thumb|En britisk [[Ordnance QF 17-pdr|17-punds panserkanon]] beskytter veivollen på «Øya», nord for veibro ved Nijmegen. De allierte klarte å slå tilbake den tyske motoffensiven fra 30. september til 8. oktober.]]

Feltmarskalk Walter Model forsøkte å gjenvinne brohodet i Nijmegen i et forsøk på å begrense den allierte offensiven og drive dem bort fra Betuwe, også kjent som «Øya». Bittrich ledet II SS Panzer Korps i motoffensiven med sikte på å gjenerobre Nijmegen og dens broer. Britiske styrker besto nå av 43. Wessex, de 50. Northumbrian divisjonene assistert senere av det amerikanske 101. og støttet av XXX korps artilleri.<ref> Saunders (2008), s. 278, 308.</ref> Linjen som ble holdt av de allierte var øst for hovedveien Nijmegen–Arnhem, linjen gikk gjennom Elst, Bemmel og like vest for Haalderen ned til Waal-elven. Fra og med 30. september angrep tyskerne med en viss støtte fra stridsvogner den allierte linjen. Noe terreng ble vunnet og i løpet av de neste dagene fortsatte de sine angrep. Innen 3. oktober hadde tyskerne blitt slått tilbake og led store tap i prosessen, blant annet mange av de tunge stridsvognene.<ref> Tucker-Jones & Caddick-Adams (2020), s. 227–228.</ref><ref> [https://books.google.com/books?id=bFTefWXPUggC ''Professional Journal of the United States Army'']. Command and General Staff School. 1956. s. 97.</ref>

Britiske styrker fra 50. divisjon begynte deretter et motangrep 4. og 5. oktober, og gjenerobret det meste av det tapte terrenget, og erobret også landsbyene Bemmel og Haalderen, noe som ga ekstra styrke til å holde brohodet. 10. SS-divisjon led så store tap at den ikke var i stand til å utføre noe støtte.<ref> Saunders (2008), s. 341.</ref>

Tyskerne gjorde en siste innsats, denne gangen mot den amerikanske 101. divisjon, som hadde avløst den 43. Wessex rundt Randwijk, Driel og Opheusden. Den 116. panserdivisjon ble slått tilbake ved Driel og ble tvunget til å trekke seg tilbake 5. oktober. Dagen etter forsøkte tyske 363. [[Volksgrenadier]]-Division å ta Randwijk og Opheusden fra amerikanerne, og en bitter kamp ble utkjempet for besittelsen av sistnevnte. Opheusden lå i grus og ble snart et ingenmannsland, mens de allierte sto fast. Den tyske 363. divisjon ble selv utslettet i kampene.<ref>Tucker-Jones & Caddick-Adams (2020), s. 230.</ref>

7. oktober ble Arnhem-broen endelig bombet og ødelagt av [[Martin B-26 Marauders]] fra 344. bombegruppe i [[United States Army Air Forces|amerikanske flyvåpen]]. Tyskerne var nå ute av stand til å frakte tungt utstyr over elven, og tyskerne var heller ikke i stand til å gjennomføre ytterligere angrep.<ref name="Middlebrook_449"> Middlebrook (1995), s. 449.</ref>

Von Rundstedt ga tillatelse til Model å forlate brohodet i Arnhem, og som dermed ble redusert til små utposter. I november oversvømmet tyskerne også «øya».<ref>Tucker-Jones & Caddick-Adams (2020), s. 231.</ref>

=== Debatt om alliert strategi og taktikk ===
Operasjon Market Garden har forblitt kontroversiell av flere grunner. Den militære operasjonen var resultatet av en debatt om strategien på de høyeste nivåene av den allierte kommandoen i Europa. Flere analyser i etterkrigstiden har derfor undersøkt alternativene som ikke ble tatt, som å prioritere å sikre munningen til elven [[Schelde]] og dermed åpne havnen i [[Antwerpen]]. Men [[Bernard Law Montgomery|Montgomery]] insisterte på at første kanadiske hær skulle først rydde de tyske garnisonene i [[Boulogne]], [[Calais]] og [[Dunkerque]] selv om havnene ble skadet og ikke ville være farbare på en stund. Admiral [[Andrew Browne Cunningham|Cunningham]] advarte om at Antwerpen ville være «like nyttig som [[Timbuktu]]» med mindre ankomsten ble ryddet, og admiral [[Bertram Ramsay|Ramsay]] advarte [[Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force|SHAEF]] (Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa) og Montgomery om at tyskerne ganske enkelt kunne blokkere elvemunningen til Schelde.<ref> Beevor (2015), s. 20−23.</ref> De franske havnene mot [[den engelske kanal]] ble «resolutt forsvart» og Antwerpen var den eneste løsningen. Men tyskerne forsterket sine garnisoner på øyene, og kanadierne som fikk «12 873 ofre i en operasjon som dermed kunne ha blitt oppnådd med liten kostnad hvis de ble taklet umiddelbart etter erobringen av Antwerpen (...) Denne forsinkelsen var en alvorlig motgang for den allierte oppbygningen før vinteren nærmet seg.»<ref>Beevor (2012), s. 634.</ref>

==== Optimistisk planlegging ====
Historiker Antony Beevor sa i 2021 at «Market Garden var en veldig dårlig plan, helt fra begynnelsen.»<ref> Garner, Tom (2021): [https://www.historyanswers.co.uk/history-of-war/antony-beevor-on-market-garden-it-was-a-very-bad-plan-right-from-the-start/ «Antony Beevor: “Market Garden was a very bad plan, right from the start”»], ''History of War''.</ref> Blant de kontroversielle aspektene ved planen var nødvendigheten av at alle de viktigste broene ble erobret. Terrenget var også dårlig egnet for oppdraget til XXX korps.<ref name="Hastings_36"/> Brereton hadde beordret at broene langs ruten til XXX korps rute skulle erobres overraskende med et fullstendig «tordenskrall».<ref> Ryan (1999), s. 106.</ref>

Det har blitt spørsmål ved beslutningen om å slippe 82. luftbårne i fallskjerm på Groesbeekhøydene, flere kilometer fra Nijmegenbroen, ettersom det resulterte i en lang forsinkelse i erobringen. Browning og Gavin vurderte å holde en defensiv blokkeringsposisjon på høyden som en forutsetning for å holde motorveikorridoren. Gavin favoriserte generelt å akseptere at det innledningsvis ville bli store tap ved å komme så nært målene som mulig i overbevisningen om at hvis landingsfeltet lå lengre unna ville sjansen for suksess være lavere. Kombinert med 1. luftbårne divisjons forsinkelser i Arnhem, som lot Arnhembroen være åpen for trafikk til klokken 20.00, fikk tyskerne vitale timer for å skape et forsvar på Nijmegenbroen.

I Arnhem valgte planleggerne i RAF hvor landingsfeltene skulle være, og nektet å plassere dem for nært byen på nordsiden av broen på grunn av luftvernskyts ved Deelen. Et annen passende landingsfelt like sør for broen ble avvist ettersom den ble antatt å være for myrlendt for å lande glidefly som hadde styrkens tunge utstyr. Imidlertid ble det samme landingsfeltet valgt for den første polske brigaden i den tredje flyavgangen. Urquhart kom med innvendinger til planleggerne i RAF, som var uberørte, selv da han informerte dem om at troppene og glideflypilotene var villige til å ta den risikoen som måtte lande nærmere målene. Urquhart gjorde det beste ut av RAFs avgjørelse, og dermed var de tre fremste landingsfeltene 8–10 km fra broen, mens den fjerde var 13 km unna.<ref>Buckingham, William F. (2019): ''Arnhem: The Complete Story of Operation Market Garden 17-25 September 1944'', Amberley Publishing, 1. utg., ISBN 978-0-7524-3187-1; s. 12–13, 85–86</ref><ref>Hibbert (2003), s. 40–45.</ref>

==== Værforholdene ====
En prekær tidsplan uten å ta hensyn til værforholdene resulterte i at 101. luftbårne divisjon var uten artilleri i to dager, 82. luftbåren uten artilleri i en dag og uten sitt glideflyinfanteriregiment i fire dager, og den britiske 1. luftbårne divisjon uten 4. brigade til den femte dagen. Jo mer tid det tok å fullføre nedslipp fra luften, jo lenger tid måtte hver divisjon vie styrker til å forsvare landingssonene, noe som svekket deres offensive kraft.

==== Prioritering av operasjonen ====
Flere uker før planen tok form, hadde britene erobret Antwerpen og byens viktige havneanlegg. Denne handlingen hadde potensialet til å forkorte tidsforbruket til de allierte forsyningslinjer sterkt og nedkjempe general [[Gustav-Adolf von Zangen]]s 15. armé på 80 000 mann på sørsiden av Scheldes elvemunning. I stedet rømte Von Zangens menn, med det meste av deres tunge utstyr, også deres artilleriet, med båt til halvøya [[Zuid-Beveland]] i [[Zeeland]], kun 24 km forbi Antwerpen. I stedet, fordi prioritet på forsyninger gikk til Market Garden, stanset den første kanadiske hæren ved Antwerpen og kjempet deretter det kostbare slaget ved Schelde i oktober. I kjølvannet av Market Garden ble ikke havnen i Antwerpen satt i drift før 28. november. Innen 1. oktober ventet over 240 allierte forsyningsskip, som ikke var i stand til å losse lasten på grunn av begrensede havnefasiliteter på det europeiske fastlandet.

==== Tapte muligheter ====
Broen ved Arnhem var ikke den eneste krysset over Rhinen. Hadde planleggingen av Market Garden innsett at en ferge var tilgjengelig ved Driel, kunne britene ha sikret seg den i stedet for Arnhem-broen. Ettersom de var et kortere stykke unna deres vestlige landingssoner, kunne 1. fallskjermbrigade ha konsentrert seg om å holde Oosterbeek-høydene, i stedet for en bataljon lenger unna ved veibroen; i dette tilfellet var Arnhem «en bro for mye». Et kontrasterende syn er at angrepet inn i Arnhem var ment å erobre jernbanebroen, [[flytebro]]en og veibroen; at jernbanebroen ble sprengt rett foran Frosts 2. fallskjermbataljon, flytebro en hadde blitt deaktivert ved fjerning av flere seksjoner og at dette etterlot bare motorveibroen intakt.<ref>Neillands (2007), s. 132.</ref>

Hypotetisk sett, hadde XXX korps presset nordover, kunne de ha kommet til sørenden og sikret den (hadde Irish Guards stridsvogndivisjon sendt mer enn fem Sherman-tanks over broen ved Nijmegen og hadde de ikke senere blitt stoppet av den tyske posisjonen ved Ressen), la veien være åpen for en annen kryssing mot nord på et annet punkt. Det var mindre mulighet for å ankomme med Frosts styrke intakt. Oppfatningen om «mangel på ryggrad» forårsaket en viss bitterhet på den tiden blant medlemmer av både britiske 1. luftbårne og amerikanske 82. luftbårne. Som det var, gjenopptok ikke XXX korps framdriften til Arnhem den kvelden, men snarere atten timer senere.

Sjefen for XXX korps tok til orde for en annen framgangsmåte. Omtrent 25 km mot vest var en annen bro ved Rhenen, som han spådde ville være uten forsvar, all grunn tysk innsats som ble rettet mot Oosterbeek. Dette var sant, men korpset fikk aldri fullmakt til å ta broen; hvis den hadde gjort det, er det nesten sikkert de ville ha krysset uimotsagt inn på baksiden av de tyske linjene. På dette tidspunktet ser det ut til at Montgomery var mer opptatt av de tyske angrepene på Market Gardens lange «hale».

[[Fil:Sosabowski Browning.jpg|thumb|General Sosabowski (venstre) med general Browning.]]

Gjennom hele operasjonen ble tatt dårlige valg, og muligheter som kunne ha blitt utnyttet ble oversett. Sjefen for glideflyregimentet hadde bedt om at en liten styrke med glidefly skulle landsettes på sørsiden av broen ved Arnhem for raskt å erobre den, men det ble nektet. Dette var overraskende i lys av det faktum at den britiske 6. luftbårne divisjon i Normandie hadde brukt en slik militærtaktikk som kalles ''coup de main'', det vil si et raskt angrep som er avhengig av fart og overraskelse for å nå målet i et enkelt slag,<ref> [https://www.dictionary.com/browse/coup%20de%20main «coup de main»], ''Dictionary.com''.</ref>  for å erobre Pegasus-broen. I Storbritannia tryglet sjefen for den britiske 52. (Lowland) infanteridivisjonen, hvis tropper skulle bli flydd inn på en erobret flyplass, sine overordnede om å la en brigade fly inn med glidefly for å hjelpe generalmajor Urquharts fastlåste styrker.<ref> Ryan (1999), s. 482.</ref> Browning avslo tilbudet, ettersom «situasjonen er bedre enn du tror» og bekreftet på nytt hans intensjon om å fly inn 52. divisjon til Deelen flyplass som planlagt.<ref> Brereton (1946), s. 354.</ref> Dette var sannsynligvis heldig, ettersom landinger med glidefly på ubeskyttede landingssoner foran øynene til en våken fiende kunne ha resultert i katastrofe. Det var en annen flyplass i nærheten av Grave og det 52. (Lowland) infanteridivisjon kunne ha blitt landet der, slik det første lette panservernbatteriet gjorde den 26. september.<ref>Otway (1990), s. 271.</ref> Sosabowski, den polske sjefen for 1. fallskjermbrigade, var forberedt på å prøve et farlig landsetting gjennom tåken, men ble igjen nektet.<ref>[https://www.liberationroute.com/fr/pois/466/the-poles-of-driel The Poles of Driel], ''Liberation Route Europe''</ref>

Market Garden var en risikabel plan som krevde vilje til å spille på taktisk og operasjonelt nivå. Dessverre var den detaljerte planleggingen og ledelsen som kreves på disse nivåene ikke alltid til stede. 1. luftbårne divisjon, den minst erfarne i å jobbe som en hel divisjon, fikk det vanskeligste målet. Etter Beevors syn reflekterte dette både britenes ønske om å fortsette å bli sett på som en likeverdig partner av USA i krigsinnsatsen og det faktum at etter USAs mening ville de ikke lenger stå for at amerikanske tropper ble plassert i den mest risikable posisjonen under britisk kommando. Som sådan representerte det den politiske nødvendighetens triumf over den militære virkeligheten at på dette tidspunktet (i motsetning til i Nord-Afrika) var amerikanske styrker bedre på slagmarken enn utslitte og overspente briter.<ref> Beevor (2018), kapittel 1.</ref>

Unnlatelsen av å la 82. luftbårne divisjonen Nijmegenbroen så tidlig som mulig var en stor feil. XXX korps ble også kritisert for sin manglende evne til å holde operasjonens tidsplan. Det mest bemerkelsesverdige eksemplet på dette var onsdag 20. september, da Nijmegenbroen endelig var blitt erobret og elementer fra Irish Guards stridsvogndivisjon, etter å ha krysset broen, stoppet umiddelbart opp for natten for å hvile, fylle drivstoff og ruste opp igjen. XXX korps ble forsinket ved Son av en bro som var revet, og igjen ved Nijmegen (etter å ha ankommet innenfor maksimal tidsestimat, og etter å ha kompensert for forsinkelsen med å bygge en midlertidig Baileybro ved Son). Den ledende enheten til XXX korps, Irish Guards stridsvogndivisjon, ble ledet av en sjef (Allan Adair) som Montgomery hadde forsøkt å fjerne før [[invasjonen i Normandie]], men som ble blokkert på grunn av Adairs popularitet. Gavin angret på at han ga divisjonens viktigste oppgaver (Groesbeek-ryggen og Nijmegen) til 508. infanteriregiment i stedet for sitt beste regiment, Tuckers 504. infanteriregiment.

==== Etterretningssvikt ====
I motsetning til de amerikanske luftbårne divisjonene i området, ignorerte britiske styrker ved Arnhem den lokale nederlandske motstanden. Det var en grunn til dette: Storbritannias spionnettverk i Nederland var blitt grundig og beryktet kompromittert – det såkalte ''[[Englandspiel]]'' (også omtalt som «Operasjon Nordpol»),<ref>[https://codenames.info/operation/nordpol-i/ «Operation Nordpol (i)»], ''Codenames''</ref> som først ble oppdaget i april 1944, derfor sørget britisk etterretning for å minimere all sivil kontakt. Amerikanske enheter, uten denne dårlige erfaringen, benyttet seg derimot av nederlandsk hjelp. Som ting viste seg, kunne kunnskap om Driel-fergen eller om undergrunnens hemmelige telefonnett ha endret resultatet av operasjonen, spesielt ettersom alliert radioutstyr sviktet, og de måtte stole på budbringere. Sistnevnte ville gitt XXX korps og Airborne High Command kunnskap om den alvorlige situasjonen ved Arnhem.

Etter krigen oppsto det påstander om at den nederlandske motstanden faktisk var blitt penetrert. En høytstående nederlandsk offiser som hadde jobbet med kontraetterretning ved [[Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force|Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa]] (SHAEF), oberstløytnant [[Oreste Pinto]], ga ut en populær bok, ''Spy Catcher'' (1952), delvis memoar og delvis en håndbok i kontraetterretning. Pinto, som hadde gjort seg bemerket i [[første verdenskrig]] for sin andel i å avdekke spionen [[Mata Hari]], hevdet at en mindre skikkelse i den nederlandske motstanden, [[Christiaan Lindemans]] (kallenavnet «King Kong») hadde vært en tysk agent og hadde forrådt Operasjon Market Garden til tyskerne.<ref> Laurens (1971), s. 168–169.</ref> Lindemans ble arrestert i oktober 1944, men begikk selvmord på sin celle i 1946, mens han ventet på rettssak. I 1969 konkluderte den franske journalisten og historikeren Anne Laurens med at Lindemans hadde vært en dobbeltagent.<ref> Laurens (1971), s. 180–181.</ref>

==== Hyllest til allierte soldater ====
Eisenhower skrev til Urquhart: «I denne krigen har det ikke vært noen enkelt opptreden fra noen enhet som har inspirert meg mer eller begeistret mer min beundring enn de ni dager lange handlingene til divisjonen deres mellom 17. og 26. september.»<ref> [https://www.pegasusarchive.org/arnhem/RepLetters.htm «Letter, Eisenhower to Urquart»], oktober 1944. ''Pegasus Archive''</ref>

Montgomery spådde at «i årene som kommer vil det være en stor ting for en mann å kunne si: ’Jeg kjempet ved Arnhem’.»<ref> Montgomery (1958), s. 298.</ref>

Krigskorrespondent for [[CBS]], [[Bill Downs]], som ble tildelt Montgomerys militære kampanje siden invasjonen i Normandie, i et berømt utsagn om Nijmegen at det var «...et enkelt, isolert slag som rangerer i storhet og mot med Guam, [[Slaget om Tarawa|Tarawa]], [[Omaha Beach]]... en historie som burde fortelles til blåsing av valthorn og trommer for mennene hvis tapperhet gjorde det mulig å erobre denne kryssingen over Waal-elven.»<ref>Megellas, James (2007): ''All the Way to Berlin: A Paratrooper at War in Europe''. Random House LLC; s. 165.</ref>

=== Debatt om utfallet ===
==== Samtidige ====
Både Churchill og Montgomery hevdet at operasjonen var nesten eller bortimot 90% vellykket, selv om i Montgomerys tvetydige aksept av ansvar for fiaskoen skyldte på mangel på støtte, og også viste til [[slaget ved Schelde]] som ble utført av kanadiske tropper som ikke var involvert i Market Garden.

Churchill hevdet i et telegram til Jan Smuts 9. oktober det

<blockquote>
«Når det gjelder Arnhem, synes jeg du har fått stillingen litt ut av fokus. Kampen var en avgjort seier, men den ledende divisjonen, som med rette spurte om mer, ble gitt et hugg. Jeg har ikke vært plaget med noen følelse av skuffelse over dette og er glad for at sjefene våre er i stand til å ta denne typen risiko. [Risiko] ble rettferdiggjort av den store premien som var så nær i vår grep... Rydding av elvemunningen Schelde og åpning av havnen i Antwerpen hadde blitt forsinket på grunn av støtet mot Arnhem. Deretter ble det gitt førsteprioritet.»<ref> Churchill, Winston (1954): ''The Second World War: Triumph and Tragedy'', bind VI. London: Cassell & Co.; s. 174, 175.</ref>
</blockquote>

I 1948 skrev Eisenhower at «Angrepet begynte bra og ville utvilsomt vært vellykket bortsett fra inngrepet fra dårlig vær.» [188] Eisenhower ble isolert i hovedkvarteret i Granville i [[Manche]], som ikke engang hadde radio- eller telefonforbindelser, slik at hans ansatte var stort sett uvitende om detaljene i operasjonen. General [[Walter Bedell Smith|Bedell Smiths]] innvendinger ble børstet til side av Montgomery, det samme var de fra Montgomerys stabssjef Freddie de Guingand som dro til England på sykefravær.

Ansvaret for feilen «begynte med Eisenhower og utvidet seg til Montgomery, Brereton, Browning og, på bakkesiden, Dempsey og Horrocks, som ingen av dem ... oppildne stridsvognenhetene sine mens det fortsatt var tid til å ha erobret og holde Arnhembroen». Den amerikanske militærhistorikeren Carlo Winthrop D'Este bemerket at Montgomerys innrømmelse av feil var unik: «den eneste innrømmelsen av feil fra en senior alliert kommandant».<ref> D'Este (2002), s. 624.</ref>

Montgomery hevdet at Market Garden var «90% vellykket» og sa:

<blockquote>
«Det var en dårlig feil fra min side – jeg undervurderte vanskelighetene med å åpne innfartene til Antwerpen... Jeg regnet med at den kanadiske hæren kunne gjøre det mens vi skulle mot [[Ruhr]]. Jeg tok feil ... Etter mitt – fordomsfulle – syn, hvis operasjonen hadde vært forsvarlig støttet fra begynnelsen, og gitt de flyene, bakkestyrkene og de administrative ressursene som er nødvendige for jobben, ville den ha lykkes til tross for mine feil, eller det ugunstige været, eller tilstedeværelsen av 2. SS panserkorps i Arnhem-området. Jeg forblir Market Gardens ikke angrende talsmann.»<ref> Montgomery (1958), s. 243, 298.</ref>
</blockquote>

En bemerkelsesverdig nederlandsk reaksjon, gitt av prinsgemal [[Bernhard av Nederland]], var:

<blockquote>
«Mitt land vil aldri igjen ha råd til luksusen av en ny Montgomery-suksess.»<ref> Ryan, Cornelius (1974): ''A Bridge Too Far'', Popular Library.</ref><ref>Hull, Michael D. (februar 2023): [https://warfarehistorynetwork.com/article/montgomerys-bridge-too-far/ «Montgomery’s Bridge Too Far»], ''Warfare History Network''</ref>
</blockquote>

==== Senere vurderinger ====
Den amerikanske offisielle historien til kampanjen etter krigen, skrevet av Charles MacDonald, uttalte at operasjonen «oppnådde mye av det den var utformet for å oppnå. Likevel, ved krigens nådeløse logikk, var Market Garden en fiasko.»<ref name="MacDonald_198"> MacDonald (1963), s. 198.</ref> Operasjonen klarte ikke å etablere et brohode over elven Neder Rijn (Nedre Rhinen) og snu den nordlige flanken av [[vestvollen]]. MacDonald uttalte at et framspring 105 km dyp var blitt opprettet i de tyske linjene. Denne skapte en konstant trussel mot et alliert utbrudd mot nord og viste seg å være fordelaktig da den 21. armégruppen begynte påfølgende operasjoner. Mens en kollaps av det tyske militæret i Nederland ikke var et formelt mål for operasjonen, skrev MacDonald at «få ville benekte at mange allierte befal hadde båret håpet», men operasjonen klarte heller ikke å realisere dette.<ref name="MacDonald_198"/> Den offisielle britiske historien til kampanjen bemerket at operasjonen mislyktes, men vant «et verdifull framspring og et brohode over Waal.»<ref> Ellis, Lionel Frederic (1968): [https://books.google.no/books?id=StRmAAAAMAAJ&pg=PA51&lpg=PA51&dq=%22a+valuable+salient+and+a+bridgehead+over+the+Waal%22&source=bl&ots=GnBbDo5P0K&sig=ACfU3U3xyE2ve0LNSrVzhPlK5Hb4r04TnQ&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwiflLiEpJWHAxUOQVUIHSTIDwgQ6AF6BAgoEAM#v=onepage&q=%22a%20valuable%20salient%20and%20a%20bridgehead%20over%20the%20Waal%22&f=false ''Victory in the West: The defeat of Germany''], H.M. Stationery Office; s. 51</ref> Den offisielle historien innrømmet at disse «ikke hadde noen umiddelbar effekt på de allierte framrykking inn i Tyskland.»<ref name="Ellis&Warhurst_50–51"> Ellis & Warhurst (2004), s. 50–51.</ref> Den tyske offisielle historien uttalte at «I form av de alliertes opprinnelige mål var operasjonen en total fiasko»; den klarte ikke å avskjære de tyske styrker i Nederland, klarte heller ikke å flankere vestvollen og satte stopper for enhver mulighet for at krigen kunne ende før slutten av året. Årsakene til disse feilene oppgis primært å ha vært dårlig terreng, dårlige værforhold og mangelfull etterretning. Historien innrømmet imidlertid at de tyske motmålene («å hindre de allierte troppene sør for Neder Rijn og ødelegge dem der») heller ikke ble oppfylt.<ref>Boog, Horst; Krebs, Gerhard; Vogel, Detlef (2006): ''Germany and the Second World War: Volume VII: The Strategic Air War in Europe and the War in the West and East Asia, 1943-1944/5'', Clarendon Press, ISBN 978-0198228899; s. 669</ref>

Den amerikanske forfatteren Rick Atkinson skrev at mens «en femtedel av Nederland hadde blitt frigjort ... ville resten tåle ytterligere ni måneder med okkupasjon», noe som resulterte i 16 000 sivile dødsfall. Atkinson uttalte at terrenget som ble erobret «førte ingen steder», og at operasjonen ikke klarte å nå sine mål på grunn av «en episk brøler [av] dårlig planlegging med mangelfull etterretning, tilfeldig henrettelse og likegyldig generalskap».<ref>Atkinson (2013), s. 287–288.</ref> Carlo D'Este skrev at «Det som hadde begynt med stor optimisme hadde blitt til en militær katastrofe», og at til tross for heltemotet ved Arnhem-broen, klarte operasjonen «ikke å etablere et brohode nord for Rhinen». D'Este hevdet at dette resulterte i et dødpunkt gjennom vinteren, som så lange utmattende kamper som oppnådde lite betydelig territorium og forårsaket store tap.<ref>D'Este (1994), s. 302–303.</ref>

David Fraser skrev at Market Garden var en strategisk fiasko,<ref> Fraser (1999), s. 348.</ref> mens Stephen Ashley Hart uttalte at operasjonen var «delvis mislykket», og at Montgomery «umiddelbart rekonstituerte britiske [[Annen armé (Storbritannia)|Annen armé]] slik at den kunne sette i gang Operasjon Gatwick, en østlig skyvekraft ment å nå Rhinen nær Krefeld». Operasjon Gatwick ble senere implementert som Operasjon Veritable<ref>[https://codenames.info/operation/gatwick/ «Gatwick | Operations & Codenames of WWII»], ''Codenames.info''</ref> Dette andre forsøket ble kansellert på grunn av «den prekære tilstanden ... og unnlatelsen av å fjerne fiendens flanketruende framspring ved Venlo».<ref>Hart (2007), s. 78, 170.</ref> Michael Reynolds skrev at «Med krigen fortsatt i gang, var det uunngåelig at Market-Garden ville bli presentert for det britiske og amerikanske folket som en seier», men uttalte «I virkeligheten var det en strategisk fiasko» som ikke klarte å oppnå de ønskede målene. Reynolds mente at det «førte ingen steder og skulle vise seg å bli ekstremt kostbart i de kommende månedene», og at «De syv [britiske befalene] som er mest direkte involvert ... bærer ansvaret for feilen i operasjonen. Det er også klart at mens tyske befal var forberedt på å ta alle nødvendige tiltak og risikere å vinne kampen, til og med å bruke menn utrente i bakkekrigføring, var deres britiske motstandere det [ikke]».<ref>Reynolds (2001), s. 174.</ref>

Milton Shulman skrev at den «luftbårne operasjonen hadde oppnådd noen nyttige resultater» ved å drive en kile inn i den tyske posisjonen og «derved isolere den tyske femtende armé nord for Antwerpen ved den første fallskjermhæren på østsiden av bulen. Denne segregeringen fra resten av den tyske fronten kompliserte forsyningsproblemet til den femtende armé, som ble tvunget til å stole på de dårligere kryssinger over elvene Maas og Waal vest for den allierte gjennomtrengingen.» Shulman uttalte at terrenget som ble erobret «fungerte som en viktig base for påfølgende operasjoner mot tyskerne på Rhinen», sørget for at de allierte styrkene opprettholdt initiativet, tvang tyskerne til å forbli på defensiven og sørget også for at de ikke kunne samle nok styrker til et motangrep mot Antwerpen, og uttalte at sjefen for den tyske femtende armé kalte tapet av broer og terreng som «en stor forlegenhet for oss».<ref> Shulamn, Milton (2017): ''Defeat in the West'', Independently published, ISBN 978-1521722541; s. 210</ref>

Chester Wilmot uttalte at det terrenget som ble erobret var «av enorm taktisk verdi», noe som fjernet «trusselen om et øyeblikkelig motangrep mot Antwerpen; strategisk var det imidlertid i fare for å bli en blindgate, med mindre brohodene over Maas og vestvollen kunne raskt utnyttes.»<ref name="Wilmot_523">Wilmot (1997), s. 523.</ref> Imidlertid bemerket Wilmot at operasjonen ikke klarte å nå sine faktiske mål, og at Montgomerys påstand om en 90 prosent suksess «er vanskelig å støtte, med mindre suksessen til operasjonen bare bedømmes i form av antall broer som som ble erobret.» Med henvisning til sjefen for den første fallskjermhæren, uttalte Wilmot at været var den viktigste medvirkende årsaken til at operasjonen mislyktes.<ref name="Wilmot_523"/> John Warren skrev at «krigens største luftbårne operasjon» hadde «endt i fiasko», som hadde sett «alle mål unntatt Arnhem ... vunnet, men uten Arnhem var resten som ingenting.»<ref>Warren (1956), s. 146.</ref> Gerhard Weinberg skrev at «På slutten av ti dager med bitre kamper … forsøket på å ’sprette over’ [Rhinen] hadde mislyktes med en knapp margin i møte med ... Tysklands motstand»<ref> Weinberg (1994), s. 701–702.</ref>

=== Påfølgende kamper i Nederland ===
[[Fil:WWIIEurope68.jpg|thumb|Frontlinjen i Nederland etter Operasjon Market Garden.]]

Etter at Operasjon Market Garden ikke klarte å etablere et brohode over Rhinen, begynte allierte styrker offensiver på tre fronter sør i Nederland. For å sikre frakt til den vitale havnen i Antwerpen avanserte de nordover og vestover, og den kanadiske første hæren tok elvemunningen til Schelde i slaget ved Schelde.<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 109–127.</ref> Allierte styrker avanserte også østover i slaget ved Overloon (operasjon Aintree) for å sikre bredden av Maas som en naturlig grense for den etablerte framspringet. Dette angrepet på det tyske brohodet vest for Maas nær [[Venlo]] var for de allierte en uventet langvarig affære, som også omfattet slaget ved Overloon.<ref>Ellis & Warhurst (2004), s. 158–162.</ref> Etter at operasjon Aintree var fullført, ble operasjon Pheasant (frigjøringen av nordlige Brabant) lansert 20. oktober, som bidro til operasjon Market Garden utvidet seg vestover og resulterte i frigjøringen av [[’s-Hertogenbosch]].

I februar 1945 avanserte allierte styrker i operasjon Veritable fra Groesbeek-høydene som ble tatt under Market Garden, og inn i Tyskland,<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 253–277.</ref> og krysset Rhinen i mars under [[operasjon Plunder]].<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 279–294.</ref> Som et resultat av operasjon Plunder ble byen Arnhem endelig befridd (også kjent som operasjon Quick Anger) av Første kanadiske korps 14. april 1945 etter to dager med kamper.<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 313–315.</ref> En overgivelse av de gjenværende tyske styrkene vest i Nederland ble signert 5. mai.<ref> Ellis & Warhurst (2004), s. 416–420.</ref>

=== Hungersnød i Nederland ===
* Hovedartikkel: [[Hungersnøden i Nederland 1944-1945]]
En tragisk konsekvens av operasjonens fiasko var den nederlandske [[hungersnød]]en 1944–45, også kjent som «Sultvinteren». Under slaget gikk nederlandske jernbanearbeidere, oppfordret av den nederlandske regjeringen i London, til streik for å hjelpe det allierte angrepet. Til gjengjeld forbød Tyskland mattransport, og vinteren etter sultet mer enn tjue tusen nederlandske borgere i hjel.<ref>[https://www.ohsu.edu/school-of-medicine/moore-institute/dutch-famine-birth-cohort «The Dutch Famine Birth Cohort»], ''OHSU''</ref>

== Fotnoter ==
{{Notelist|30em}}

== Referanser ==
<references />

[[Kategori:Allierte operasjoner under andre verdenskrig]]