Man’yōgana

Man'yōgana (japansk: 万葉仮名) er et gammelt tegnoppsett for å bruke kinesiske tegn i japansk skrift. Oppsettet var det første som ble brukt for å representere japansk fonetisk. Det er ikke sikkert når oppsettet ble brukt for første gang, men det var i bruk fra midten av det 7. århundret i Nara-perioden.

Selv om tekster som bruker dette systemet også kan bruke kinesiske tegn for deres meningsinnhold, refererer man'yōgana kun til slike tegn når de blir brukt for å representere en fonetisk verdi. Disse verdiene ble hentet fra moderne kinesisk uttale. For eksempel, tegnet 木 ("tre") kunne representere både /mo/ (basert på mellomkinesisk [məwk]), eller /ko/ (alt. /kW/).^[1]

Forenklede versjoner av man'yōgana utviklet seg senere til de moderne tegnsystemene hiragana og katakana.^[1]^[2]

Bruk

Man'yōgana bruker kanji for de fonetiske egenskapene tegnene har, og ikke de semantiske. Det fantes ikke noe standardsystem for valg av kanji; ulik kanji kunne bli brukt for å representere samme lyd, vilkårlig valgt av forfatteren. Mot slutten av det 8. århundret var 970 kanji i bruk for å representere de 90 forskjellige mora i japansk.^[3] For eksempel ble diktet Man'yōshū 17/4025 skrevet slik:

Man'yōgana	之乎路可良	多太古要久礼婆	波久比能海	安佐奈藝思多理	船梶母我毛
Katakana	シオジカラ	タダコエクレバ	ハクヒノウミ	アサナギシタリ	フネカジモガモ
Moderne	志雄路から	ただ越え来れば	羽咋の海	朝凪したり	船梶もがも
Romanisert	Shioji kara	tadakoe kureba	Hakuhi no umi	asanagi shitari	funekaji mogamo

I diktet blir lydene mo (母, 毛) og shi (之, 思) representert med to ulike tegn. Selv om alle partikler og de fleste ord er representert fonetisk (f.eks. 多太 tada, 安佐 asa) blir ordene ji (路), umi (海) og funekaji (船梶) fremført med semantisk, snarere enn lydmessig fortegn.

Referanser

^ ^a ^b Bjarke Frellesvig. «6.1.2 Kana (hiragana, katakana, hentaigana)». A History of the Japanese Language. Cambridge University Press. s. 157–59. ISBN 978-1-139-48880-8. Besøkt 7. april 2020.
^ Janet Shibamoto Smith (1996). «Japanese Writing». I Peter T Daniels & William Bright. The World's Writing Systems. Oxford University Press. s. 209–14. ISBN 978-0-19-507993-7.
^ Joshi, R. Malatesha; Aaron, P. G. (2006). Handbook Of Orthography And Literacy. Routledge. s. 483. ISBN 978-0-8058-5467-1.

Galleri

Tabell med katakana og de man'yōgana de er hentet fra. De strekene som ble brukt for å utvikle katakana er markert med rødt
Utviklingen av hiragana fra man'yōgana

[Frellesvig2010-1] Bjarke Frellesvig. «6.1.2 Kana (hiragana, katakana, hentaigana)». A History of the Japanese Language. Cambridge University Press. s. 157–59. ISBN 978-1-139-48880-8. Besøkt 7. april 2020.

[Daniels1996-2] Janet Shibamoto Smith (1996). «Japanese Writing». I Peter T Daniels & William Bright. The World's Writing Systems. Oxford University Press. s. 209–14. ISBN 978-0-19-507993-7.

[3] Joshi, R. Malatesha; Aaron, P. G. (2006). Handbook Of Orthography And Literacy. Routledge. s. 483. ISBN 978-0-8058-5467-1.

[1]

[2]

[3]