Mandora

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mandora avbildet i Marin Mersenne Harmonie Universelle (Paris 1636)
Liten lutt/mandora.
Hans Oth, Nürnberg ca. 1450.

Mandora (fransk Mandore luthée) brukes om en rekke forskjellige historiske luttinstrumenter.

I renessansetiden betegnet navnet en liten fire- eller femkors lutt som kan ha vært forløperen til mandolinen.

I overgangen til rokokkoen betegnet mandora en sekskors lutt, i sjeldne tilfeller med to eller tre ytterlige basskor, med en mensur på ca. 70 cm og stemt slik:

F – G – c – f – a – d' eller G – A – d – g – h – e'

Førstnevnte ble i Böhmen også kalt calichon eller galichon.

Kort før år 1800 skjedde det en gjensidig utveksling mellom mandora og gitar. Gitaren som fram til da var blitt stemt som en fem-strengs barokkgitar i reentrant tuning: e' – h – g – d' – a overtok mandoraens stemming og den sjette strengen, mens mandoraen på sin side overtok gitarens enkeltstrenger i stedet for kor. En senere trinn i denne utviklingen av mandoraen er den såkalte gitarlutten.

Mandoramusikk ble notert i tabulatur.

Komponister[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ernst Gottlieb Baron: Historisch-theoretisch und practische Untersuchung des Instruments der Lauten; Nürnberg, 1727
  • Dieter Kirsch: Die Mandora in Österreich zur Bestimmung eines Lautentyps des 18. Jahrhunderts. Vom Pasqualatihaus 4 (1994), S. 63–81
  • Josef Klima: Gitarre und Mandora, die Lauteninstrumente der Volksmusik. ÖMz 18 (1963), S. 72–7?
  • Rudolf Lück: Zur Geschichte der Basslauten-Instrumente Colascione und Calichon. DJbM 5 (1960), S. 67–75
  • A. Koczirz: Zur Geschichte der Mandorlaute. Die Gitarre 2 (1920/21), s. 21–36
  • Ernst Pohlmann: Laute, Theorbe, Chitarrone. Bremen, 1968 (1982)
  • James Tyler: The mandore in the 16th and 17th centuries. I Early Music, Vol. 9, No. 1, Oxford University Press, 1981, s. 22–31 + 416