Fonogram

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Lydinnspilling)
Hopp til: navigasjon, søk
Denne artikkelen handler om lydopptak. For å lese om fonogram i betydningen «skrifttegn for språklyd» (i motsetning til ideogram), se bokstav.

Fonogram er et samlebegrep for lydopptak, særlig på lydbærende medier der lyden er spilt inn, lagret og kan avspilles mekanisk, men også på elektroniske og digitale medier. Begrepet er ikke mye brukt utenfor platebransjen. I startet brukte man kun begrepet plate, men ved kassettens inntog ble det ikke dekkende. Etterhvert som ulike nye medier brukes til distribusjon av lyd og musikk, er begrepet blitt mer aktuelt. Likevel er det fortsatt vanlig å snakke om plateselskap og platebransjen.

Ordet fonogram er satt sammen av de greske ordene for «lyd» og «skrift».

Lydopptak er opptak og lagring av lyd ved hjelp av mekaniske eller elektriske apparater, for eksempel fonograf, grammofon, båndopptaker eller datamaskin, innspillinger som siden kan spilles av ved hjelp av de samme eller andre apparater. Lydopptak brukes om selve mediet lyden er lagret på. De eldste kjente bevarte lydopptaka er fra rundt 1860.[1]

Historisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Opptak på voksrull og voksplate[rediger | rediger kilde]

Thomas Edison oppfant sin fonograf i 1877, og spilte inn sin egen stemme med barnerimet «Mary had a little lamb». De første musikkopptakene ble ikke gjort før 1887-1888. Edison brukte sylinderformede voksruller. Ti år senere utviklet Emelie Berliner en nye teknologi hvor plater erstattet voksrullene. Denne metoden bestod til langt utover 1900-tallet. Teknologien på både avspilling og innspilling utviklet seg i flere steg. Fonografen tok opp lyd direkte gjennom en trakt, som ble skrevet inn på voksrull. En rull kunne holde omtrent 2 minutter.

Elektrisk opptak fra 1925[rediger | rediger kilde]

Et stort gjennombrudd var oppfinnelsen av elektrisk opptak, dvs av mikrofonen og forsterkeren. Nå fikk man betydelig bedre kvalitet og frekvensspekter. De første elektriske musikkopptak kom ut på markedet i 1925.

Det har blitt utviklet forskjellige teknikker og apparater for å ta opp lyd. Fonogrammer omfatter lydbærende medier som fonografvalser, voksruller og andre tidlige mekaniske medier der vibrasjonene fra lydbølgene risset et varierende spor i overflaten. Det samme gjelder grammofonplater, det vil si sirkelrunde plater der lyden på samme måte ble risset eller støpt som spor for gjengivelse ved hjelp av en grammofon, altså en analog platespiller.

Fonogram kan også lagres på magnetbånd, elektronisk lagringsmedier som lydbånd og lydkassetter. Det er lange spolebånd av plast og andre materialer som er påført magnetisk jernstøv som med elektronikk i en båndopptaker ordnes i samsvar med lyden. Her omformer, styrer og forsterker elektrisk sttrøm lyden via et såkalt lydhode. Den elektriske kraften og dermed lyden kan også styres av varierende lysstyrke, og dette systemet ble benyttet i lydfilmen, der filmrullen ved siden av bildfene inneholder et visuelt «lydspor» som slipper gjennom og regulerer en lysstråle til et avleserhode.

Vinyl[rediger | rediger kilde]

Fram til krigen ble platene laget av skjellakk, en type voks importert fra India. Under krigen stoppet forsyningen opp, og man måtte finne et alternativ. Man utviklet vinyl, et plastmateriale som viste seg å ha mye høyere kvalitet. Man fikk mye finere riller. Platene fikk plutselig mer plass (long playing – LP), mer enn 20 minutter pr. side. Men viktigere var at med vinyl forsvant skrapingen fra de gamle voksplatene.

Mange av de store internasjonale plateselskapene som finnes i dag, ble startet rundt første verdenskrig. Plate- og musikkbransjen har siden vokst til en svært omfattende masseindustri og hoveddel innenfor underholdningsindustrien. Denne industrien preger hverdagen til mennesker over hele verden og har dannet grunnlaget for utviklingen av den moderne populærkulturen.

Magnetisk lydbånd[rediger | rediger kilde]

Magnetisk lydbånd hadde vært i bruk siden 1930-tallet til film. Under krigen hadde tyskerne utviklet en type lydbånd med høy kvalitet, og dette ble etter krigen standard medium til master for lydinspillinger. Forbrukerne ble tilbudt kassettbånd fra 1963.

Stereo[rediger | rediger kilde]

Stereoopptak ble vanlig fra 1954.

Digitalt lydopptak[rediger | rediger kilde]

Digitalisering av lyd ble eksperimentert med fra slutten av 1960-tallet av telefonselskaper og kringkastingsselskaper. Den første plateutgivelsen (på LP) som brukte en digital master, kom i 1979. CD-platen kom tilslutt i 1982, og erstattet LP-en.

I digitale systemer som CD-er og minidisker er lyden er lagret som mikroskopiske punkter eller hull på en plastplate for optisk avlesning, elektronisk forsterkning og digital prosessering til lyd i et lydanlegg. Fra 1990-tallet er det også blitt vanlig med heldigitale systemer for lydopptak ved hjelp av datateknologi. Det finnes forskjellige dataprogram som kan ta opp og spille av lyd og lagre lydfilene på en harddisk. Det vanligste lydfil-formatet er mp3.

De ulike typene fonogramtypene kan inneholde alle slags lyder. Lydmedier for salg inneholder stort sett musikk, men en kan også finne tale i form av for eksempel språkundervisning og lydbøker. I tillegg brukes lydmediene som lagring av radioprogrammer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]