Livets vei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fronten desember 1941
Amerikansk propagandafilm om Livets vei, 1943.
Et damplokomotiv ved Petrokreposts banegård, opprettet til minne for jernbanearbeidere ved Livets Vei.

Livets vei, russisk Доро́га жи́зни, doroga zjizni, var en isvei over innsjøen Ladoga som Sovjetunionen benyttet under beleiringen av Leningrad, da aksemaktene hadde avskåret alle landveier til byen.

Den ble benyttet vintermånedene i 19411944, mens byen under beleiringen var omringet av Heeresgruppe Nord og de finske styrker.

Veien er i dag en del av UNESCOs Verdensarvsliste [1].

Beleiringen av Leningrad varte i 29 måneder, fra 8. september 1941 til 27. januar 1944. De tyske styrker omringet byen sammen med de finske styrker. Over en million innbyggere i Leningrad omkom under beleiringen på grunn av sult, stress, kulde og bombardementer.[2]

Livets Vei ble første gang benyttet 2. november 1941, da den første konvoi av sleder trukket av hester fraktet forsyninger til byen. Kort etter begynte lastbiler å ta veien i bruk. Via Livets Vei kunne vitale forsyninger bli brakt frem til byen, og sivile kunne bli evakuert til det sovjetisk-kontrollerte område på den motsatte kyst.[2] Under vinteren 1941–42 var Livets Vei i bruk i 152 daget, helt frem til 24. april.[3]

Omkring 514.000 av byens innbyggere, 35.000 sårede soldater, industrielt utstyr fra 86 fabrikker og enkelte museumsgjenstander ble evakuert fra Leningrad under den første vinter med beleiring.[4] Selv om veien var beskyttet av antiluftskytsartilleri på isen og jagerfly i luften, ble lastebilkonvoiene konstant utsatt for angrep fra tysk artilleri og fly, noe som gjorde reisen farlig.[2] Noen som hadde overlevd turen på Livets Vei, døpte derfor ruten «Dødens vei».

Det totale antall mennesker som flyktet via Livets Vei under Leningrads beleiring, var omkring 1,3 millioner, hvorav størstedelen var kvinner og barn som tog turen til fots.

I 1942 ble en rørledning til transport av olje bygget gjennom Ladogasjøen. Dens lengde var 29 km,[4] hvorav 21 km var over 12,5 meter nede i vannet.

I vinteren 19421943 ble Livets Vei tatt i bruk igjen,[5] startende med at hestetrafikken begynte den 20. desember 1942. Motorkjøretøyer ble satt inn 24. desember. Konstruksjonen av en isjernbane på 30 kilometers lengde begynte også i desember 1942.

Operasjon Iskra var en sovjetisk storoffensiv av tropper fra Leningrad og Volkhov-fronten som begynte om morgenen den 21. januar 1943. Etter voldsomme kamper seiret den røde armé i den fremskutte tyske sone og hen til den sørlige del av Ladoga-sjøen. Den 18. januar 1943 møtte frontene hverandre og åpnet derved en korridor til den beleirede by. Straks begynte både lastebiler og togvogner å bringe forsyninger inn til Leningrad.

Leningrad var stadig et mål for i hvert fall delvise angrep såvel som artilleribombardementer, inntil en sovjetisk offensiv brøt igjennom de tyske linjer den 27. januar 1944.

For den heroiske motstand innbyggerne ydet, ble Leningrad som den første by beæret med tittelen helteby i 1945.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Saint Petersburg and Related Groups of Monuments
  2. ^ a b c Moisejenko A. (23. juni 2006). «The mistery of the "Road of Life"» (russisk). KP.ru. Besøkt 11. juni 2008. 
  3. ^ I.V. Maksimov (1982). «Дорога жизни» (Russian). Besøkt 26. april 2008. 
  4. ^ a b «Филиал музея "Дорога Жизни"» (russisk). Arkivert fra originalen 22. mai 2008. Besøkt 11. juni 2008. 
  5. ^ Den store sovjetiske encyklopedi.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]