Likhalm
Likhalm[1] eller likstrå (norrønt líkstrá)[2][3] var i eldre tider den sengehalmen en avdød hadde ligget på under dødsleiet. Ordet «likhalm» kunne betegne både underlaget i senga som noen hadde dødd i, og halmen som liket ble lagt på før det kom i kista.[4] I dag brukes «likstrå» bare i uttrykket «å ligge på likstrå», det vil si å «ligge lik» på lit de parade («paradeseng», leiet for en avdød).[5]
I flere land var det vanlig at likhalmen ble båret ut og brent før likferden. Skikken går tilbake til førkristen tid og var en sikkerhetsakt for de gjenlevende:[6] En trodde halmen kunne skade og gjøre åkre og dyr ufruktbare.[7] Brenninga kunne også omfatte sengeklær og klærne til den døde.[8] Halmen ble gjerne brent fra et godt synlig sted for å varsle om dødsfallet. I de eldste byforordningene i Norge var det forbudt med åpen ild på gater og bytomter, men tillatt å brenne likhalm.[6] Skikken ble praktisert i Norge til inn på 1900-tallet.[9]
Til likvaka («vaktstua») ble kroppen lagt på et underlag av halm på en benk eller et bord, eventuelt i en ferdig kiste, enten i et avstengt rom i huset, på låven eller stabburet.[10] Noen steder rydda en ikke ut av senga før den døde var stelt og lagt på strå en dags tid etter.[9] For å hedre den døde kunne en komme sammen til drikk og dans («likdans») under likvaka, altså før det egentlige gravølet etter selve begravelsen.[11]
Se også[rediger | rediger kilde]
- Lit de parade, «paradeseng» for avdøde berømtheter
- Likvake, våking over et lik i kista før begravelsen
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Oppslagordet «likhalm» i Det Norske Akademis ordbok
- ^ Oppslagordet «likstrå» i Det Norske Akademis ordbok
- ^ Oppslagsordet «ligstraa» i Ordbog over det danske Sprog 1700-1950
- ^ Christiansen, Reidar Th. (1886-1971) (1946). The dead and the living. Oslo: Aschehoug. s. 39.
- ^ Oppslagsordet «likstrå» i Bokmålsordboka og Nynorskordboka
- ^ a b Birkeli, Emil (1877-1952) (1943). Fedrekult: fra norsk folkeliv i hedensk og kristen tid. Oslo: Dreyer. s. 59.
- ^ Aall, Lily Weiser (1898-1987) (1953). Julehalmen i Norge. Oslo: Norsk folkemuseum. s. 28.
- ^ Preparing for Death, Remembering the Dead, redigert av Tarald Rasmussen og Jon Øygarden Flæten
- ^ a b Hodne, Bjarne (1943-) (1980). Å leve med døden: folkelige forestillinger om døden og de døde. Oslo: Aschehoug. s. 56. ISBN 8203103626.
- ^ Hovdhaugen, Einar (1908-1996) (1981). Vårt møte med døden. Oslo: Samlaget. s. 55. ISBN 8252120261.
- ^ Birkeli, Emil (1877-1952) (1943). Fedrekult: fra norsk folkeliv i hedensk og kristen tid. Oslo: Dreyer. s. 55.