Liji

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Liji, Riteboken
Gjentrykket versjon i Östasiatiska Museet, Stockholm.

Liji, eller Riteboken (tradisjonelle tegn: 禮記, forenklede: 礼记, pinyin: Lǐjì) er en av De konfucianske klassikere. Den beskriver de sosiale omgangsformer, gamle riter og hoffseremonier under Zhou-dynastiet. Originalteksten antas å ha vært sammensatt av en rekke av Konfucius' disipler og etterfølgere under De stridende staters tid.

Teksten ble grundig overarbeidet under det tidlige Han-dynastiet i det første århundre f.Kr. av Dai De (Dai senior) og hans nevø Dai Sheng (Dai junior). Dai juniors versjon, som ble inndelt i 49 kapittel, er den som er overlevert til vår tid og som regnes som den autoritative versjon. Dai seniors versjon er bare kjent fra fragmenter.

Den opprinnelige tittel på verket var antagelig Lijing (Ritesklassikeren), men ble antagelig endret til Liji for å kunne skjelne bedre mellom de konfucianske klassikere og de konfucianske bøker. Fragmenter av den ellers tapte Musikk-klassikeren gjenfinnes i Lijis kap. 19.

Boken inneholder også to andre kapitler som antas opprinnelig å ha blitt kompilert av de tidligste av Konfucius' disipler: Den store lærdom (kap. 42), og Læren om middelveien (kap. 31). Disse to «bøker» inngår som separate enheter i den samling som kalles konfucianismens fire bøker.

Et utdrag i James Legge's oversettelse lyder:[1]

The disciple Zeng said, «I have heard your instructions on the affection of love, on respect and reverence, on giving response to (the minds of) our parents, and on making our names famous. I would venture to ask if (simple) obedience to the orders of one's father can be pronounced filial piety.»
The Master replied; «What words are these! What words are these! Anciently, if the Son of Heaven had seven ministers who would remonstrate with him, although he had not right methods of government, he would not lose his possession of the kingdom. If the prince of a state had five such ministers, though his measures might be equally wrong, he would not lose his state. If a great officer had three, he would not, in a similar case, lose (the headship of) his clan. If an inferior officer had a friend who would remonstrate with him, a good name would not cease to be connected with his character. And the father who had a son that would remonstrate with him would not sink into the gulf of righteous deeds. Therefore when a case of unrightsous conduct is concerned, a son must by no means keep from remonstrating with his father, nor a minister from remonstrating with his ruler. Hence, since remonstrance is required in the case of unrighteous conduct, how can (simple) obedience to the orders of a father be accounted filial piety?»


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Plakett ved Östasiatiska museet, Stockholm, Boksamlingen. James Legge: The Chinese Classics, Bd. 1, S. 22–34. Clarendon Press, Oxford 1893. Mange opptrykk, blant annet BookSurge, 2000, ISBN 1-4021-8486-7.