Li-Lobanov-avtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Li-Lobanov-avtalen (også kalt den hemmelige sino-russiske traktat, 中俄密约) var en traktat undertegnet 3. juni 1896 i Moskva av utenriksminister Aleksej Lobanov-Rostovskij og finansminister Sergej Witte på vegne av Det russiske rike og visekonge Li Hongzhang på vegne av Kina. Den var en forsvarsallianse mot Japan, som lovet gjensidig støtte i tilfelle et japansk angrep.

Avtalen tillot Russland å styrke sitt nærvær i det nordøstre Kina ved at russisk personell og politi fikk ekstraterritorial jurisdiksjon. Den tillot russerne å benytte kinesiske havner i tilfelle krig, og sikret Kinas samtykke til bygginghen av Den østkinesiske jernbane (en del av den transsibirske jernbane). Jernbanen var nominelt et felles prosjekt, men i realiteten var den finansiert og kontrollert av Russland.

Kina gikk også med på ikke å legge seg opp i russiske troppebevegelser eller ammunisjonslagre, og måtte også tilstå russerne reduserte tariffer.

Litt senere fremsatte Russland et nytt stort krav, og det ved kanonbåtdiplomati i desember 1897. I forbindelse med et russisk flåtebesøk ble Kina nødt til å lease sørspissen av Liaodonghalvøya til Russland og til å tillate byggingen av en jernbanelinje derfra som knyttet an til den russiske hovedlinjen.

Byggingen av russiske jernbaner i Kina var med på å forøke det antifremmede sinne blant kineserne, og bidrog til utblåsningen under bokseropprøret i 1900.

Den russiske politiske og økonomiske dominans over de kinesiske nordvestområder som Li-Lobanov-avtalen åpnet for, vedvarte til 1904.