Leise

Dette neumede manuskript av Petruslied, Unsar trothîn hât farsalt, gjengir den eldste kjente Leise

Leise er en diktart innen det germanske språkområde, fortrinnsvis brukt innen gudstjenestelivet, og er oppkalt etter gjentagelsen av det greske ordet «eleison» som var blant de få greske uttrykk inntatt i den katolske latinske liturgi.

Leisen ble utviklet fra begynnelsen av 1000-tallet med utgangspunkt i litaniene, der liturgen påkaller Gud og forsamlingen svarer Kyrie, eleison! (Herre, miskunne deg). Den ble utskilt til en enstrofet sang.

En leise ble sunget på deltagernes språk, til forskjell fra latinen som var gjengse i øvrig under gudstjenesten. I Norden sang man ofte en leiser innskutt mellom strofene i kirkelige sanger på latin, for eksmpel In dulci jubilo. Senere er slik blandning av språk blitt kalt makaronisk. Leisen forekom også som ferdleise, som anvendes på korstog og pilegrimsferder. Uthi Gudz Namn nu rese wij er en slik reisesang. En annet eksempel är påskeleisen Jesus Christus han är worden.

Svenske eksempler på leiser

• nr. 336 Uthi Gudz Namn nu rese wij i 1695 års psalmbok
• nr. 164 Jesus Christus han är worden i 1695 års psalmbok

Litteratur

• Walter Lipphardt: Die Anfänge des deutschen Kirchenliedes. I: Musik und Altar 12 (1960), s. 73 ff.
• Walter Lipphardt: Die mittelalterlichen Leisen. I: Musik und Altar 15 (1963), s 167–173 og 16 (1964), s. 20–24, 74–79, 176–181.
• Bernhard Schmid: Deutscher Liturgiegesang. I: Hans Musch (utg.): Musik im Gottesdienst. Band 1: Historische Grundlagen, Liturgik, Liturgiegesang. 5. Auflage. ConBrio, Regensburg 1993, ISBN 3-930079-21-6, S. 359–474, her s. 365–367.