Latino Sine Flexione

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Latino Sine Flexione (forkortelse LSF – på norsk: Latin uten bøyinger) er et kunstig internasjonalt hjelpespråk som seinere blei omdøpt til Interlingua. Fordi det også finnes et annet kunstig språk med navnet Interlingua, skiller planspråklitteraturen dem ofte ved å føye til forkortelsene Interlingua/LSF og Interlingua/IALA.

Matematikeren Peano dekonstruerer Latin[rediger | rediger kilde]

Språket ble offentliggjort av den kjente italienske matematikeren Giuseppe Peano (1858 – 1932) i fagbladet han redigerte: Rivista di Matematica (Tidsskrift for matematikk) årgang 8, nr. 3, oktober 1903, sidene 74-83, i en artikkel med tittelen De Latino Sine Flexione, Lingua Auxiliare Internationale.

Peano begynte på klassisk latin. Dette språket, sa han, var i vanlig internasjonalt bruk til slutten av 1700-tallet, men i dag fant mange det altfor vanskelig.

Peano fortsatte med å hevde at alle de vanskelige bøyingene i Latin ikke var nødvendige for å uttrykke seg. I resten av artikkelen argumenterte han for at de var unødvendige alle sammen, og sluttet samtidig å skrive dem i teksten, en etter en. Til slutt sto han igjen med et språk som besto av gloser fra klassisk latin og fra moderne vitenskapelig språkbruk, bygd på gresk og latin, og der alle grammatikalske bøyninger for kasus, kjønn, tid, entall-flertall osv så langt som mulig var erstattet med preposisjoner eller adverb.

Siste del av artikkelen var også skrevet på dette nylatinske språket – Latino Sine Flexione.

Fra Latino Sine Flexione til Interlingua[rediger | rediger kilde]

Navnet blei etterhvert erstattet med Peanos Interlingua eller bare Interlingua. Det virker som om dette navneskifet skjedde før 1910.

Peano kom også til å tilnærme seg Akademi internasional de lingu universal (Det internasjonale akademi for det universelle språket) som før hadde skapt kunstspråket Idiom Neutral. Dette var en fortsettelse av det opprinnelige Volapük-akademiet Kadem Bevunetik Volapüka, valgt på Volapüks verdenskongress i München i 1887, som etter bruddet i 1890 hadde brutt med Volapük-bevegelsen, og hadde skifta navn i 1898. I 1908 skifta det navn igjen, til Academia pro Interlingua. Peano blei valgt til president, og akademiet utvikla seg til å bli en propagandaorganisasjon for hans språk.

Et språk for spesielt interesserte[rediger | rediger kilde]

En del vitenskapelige verker kom på Interlingua/LSF, det viktigste var Peanos eget matematiske hovedverk, Formulario Mathmatico (1908). Interlingua/LSF blei dermed ett av de nokså få kunstige språk som har vært i praktisk bruk.

Det var et blant flere nokså like, nylatinske kunstspråk som ble diskutert blant tilhengerne av ideen om et verderdensspråk på 1920-og 30-tallet, ved sida av Ido, Occidental (i dag kjent som Interlingue), Novial og et par andre, alle sammen nokså mye i skyggen av det mye større og raskt voksende Esperanto.

Interlingua/LSF oppnådde kanskje i denne perioden å få noen hundre tilhengere.

LSF i nyere tid[rediger | rediger kilde]

Etter den andre verdenskrig sank interessen, og Interlingua/LSF forsvant fra offentligheten.

Internett har betydd en liten renessanse for Peanos språk. Både Peanos egne skrifter, andre gamle Interlingua/LSF-tekster og noen nyskrevne tekster fins på nettet.

Språket blir nå Latino Sine Flexione igjen for å unngå forvekslinger med det nyere og mer kjente Interlingua/IALA. Europeano er et annet moderne navn som enkelte nå bruker på Interlingua/IALA.

Den historiske betydninga til LSF[rediger | rediger kilde]

Peanos Latino Sine Flexione – Interlingua representerte et gjennombrudd for to ideer som kom til å prege verdensspråk-bevegelsen på første del av 1900-tallet:

  • Både Schleyer (som skapte Volapük) og Zamenhof (alias Doktoro Esperanto) mente at det nye kunstige verdensspråket skulle være for alle: For fattig og rik, også for enkle bønder og arbeidere uten skolegang. Og for alle folk i verden: Ikke bare for sofistikerte franskmenn og amerikanere, men også for kinesere, afrikanere og russiske jøder i ghettoen.
  • Peano derimot, sa klart og tydelig at hans språk var for eliten i Vesten og spesielt vitenskapsfolk og andre med høy utdannelse. Språket skulle tilpasses deres kunnskaper og behov. De kunne bl.a. mange fremmedord som bygde på Latin, derfor var Latin et godt utgangspunkt for et hjelpespråk for dem. De samme ideene kom til å stå sterkt blant de som skapte andre kunstspråk etter ham, som Ido, Occidental og Interlingua/IALA.
  • Peanos andre sentrale ide var å ikke skape noe nytt språk fra grunnen av, men å forenkle et allerede eksisterende, naturlig språk. Dette er forsøkt flere ganger seinere med utgangspunkt i forskjellige andre språk. Det mest kjente eksemplet er Basic English, ei forenkla form for engelsk som bl.a. blei støttet av Churchill under den andre verdenskrigen, på et tidspunkt da det så ut som om noen allierte regjeringer kunne gå inn for å støtte Esperanto.

Språkeksempel: Fader vår på Interlingua/LSF[rediger | rediger kilde]

Patre nostro, qui es in celos,
que tuo nomine fi sanctificato.
Que tuo regno adveni;
que tuo voluntate es facto
sicut in celo et in terra.
Da hodie ad nos nostro pane quotidiano.
Et remitte ad nos nostro debitos,
sicut et nos remitte ad nostro debitores.
Et non induce nos in tentatione,
sed libera nos ab malo.
Amen.


Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]