Lateranoverenskomsten
Lateranoverenskomsten av 11. februar 1929 er et konkordat som ble inngått mellom Italia og Vatikanet ved pave Pius XI. Denne sørget for at Vatikanstaten ble opprettet med paven som monark. Avtalen bestemmer Vatikanstatens grenser og en rekke bygninger utenfor disse som er vatikanske eksklaver.
Vatikanet hadde vært en del av staten Italia siden denne ble opprettet i 1870 da den tidligere Kirkestaten ble lagt inn i den nye statsdannelsen. Konkordatet erstattet Garantiloven av 13. mai 1871 som hadde sikret pavens ukrenkelighet innen Vatikanet og gitt ham visse rettigheter, som blant annet retten til eget diplomati og livgarde gjennom Sveitsergarden.
Kirken nektet å anerkjenne Garantiloven da den mente at den måtte være uavhengig av enhver politisk og verdslig myndighet i sitt åndelige virke. Fram til Lateranoverenskomsten ble inngått anså derfor pavene seg som fanger i Vatikanet.
Til minne om denne avtalen som slik begravde en lang og bitter strid, ble hovedgaten til Vatikanet inn mot Petersplassen, Via della Conciliazione, (italiensk: «Forsoningens gate»), anlagt.
Avtalen ble undertegnet av statsminister Benito Mussolini på vegne av kong Viktor Emmanuel III av Italia og av kardinalstatssekretær Pietro Gasparri på vegne av pave Pius XI i Lateranpalasset, og dette siste ga navnet til overenskomsten.
Lateranoverenskomsten ble ratifisert av det italienske parlamentet 7. juni 1929 og ble innarbeidet i den italienske konstitusjonen i 1947.
Avtalebrudd[rediger | rediger kilde]
Da Italia innførte de anti-jødiske lovene i 1938, ble det innført forbud mot ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Vatikanet anså dette som et brudd på Lateranoverenskomsten, da kirken er den myndigheten som regulerer katolikkers inngåelse av ekteskap.
I februar 1944 ble Sankt Paul utenfor murene, som er en eksklave under Vatikanstaten i henhold til Lateranoverenskomsten, angrepet av italienske fascister.
Reservasjon[rediger | rediger kilde]
Den hellige stol meddelte at den fra 1. januar 2009 ikke lenger vil automatisk adoptere italiensk lovgivning, men vurdere hver lov for seg. Det er en åpning i avtalen for at Vatikanet kan reserve seg mot lover som er på kant med kirkens lære, men kirken går i dette tilfeller noe lenger enn dette.