Laodikea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For havnebyen i Syria, se Latakia
Laodikeia (lengst i sørøst) på et kart overÅpenbaringsbokens syv menigheter
Romerske ruiner i Laodicea.

Laodikea ved Lykos (gresk: Λαοδίκεια πρὸς τῷ Λύκῶ; latin: Laodicea ad Lycum; osmantyrkisk: Lâdik) var en by i Frygia i Lilleasia, ved Lykos, en bielv til Maiandros. Byen lå nær Hierapolis og Kolossai.

Historie[rediger | rediger kilde]

Byen ble grunnlagt på 200-tallet f.Kr. av den seleukidiske konge Antiochos II, som navngav den etter sin hustru Laodike. Omkring 190 f.Kr. ble byen erobret av kong Eumenes II av Pergamon, og år 133 f.Kr. kom den i romersk eie. I den romerske keisertiden var den en meget rik handelsby, selv om den i 88 f.Kr. ble erobret av Mithridates den store og flere ganger ble ødelagt av jordskjelv. I særdeleshet var den berømt for den fine ull som områdets får gav, og for sin ullindustri.

Jesu tid var den også kjent for sin legemiddelstilvirkning og sin medisinske utdannelse. Den laodikenske Zeus ble dyrket viden omkring byen, og stod høyt i anseende.

Omtale i Bibelen: Kristendommen fikk tidlig innsteg i Laodikeia, og Paulus skrev til byens kristne kirkemenighet et brev (Kol. 4,16). Det er uklart om dette brev nå finnes. Visse forskere mener at det er det samme brev som nå heter Efeserbrevet,[1] mens andre hevder at så ikke er tilfelle.[2] Laodikeia er en av de syv kirker i Åpenbaringsboken: ifølge 3,14-22 hadde forsamlingen i Laodikea som følge av sin rikdom blitt lunken i sin kristendom og blitt verdsliggjort.

Et kirkemøte ble avholdt i Laodicea cirka 363-364.

Under de bysantinske keiserne vedvarte Laodikeias rikdom, men i 1402, under krigen mot osmanene, ble den ødelagt av tyrkerne.

Ruinby[rediger | rediger kilde]

Byen er nå en samling ruiner fra romertiden og senere, blant annet et amfiteater, et gymnasium og en akvedukt. Ruinene ligger i den tyrkiske provinsen Denizli, nær byen Eskihisar.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ For eksempel Theodore Beza, Novum Testamentum, cum versione Latina veteri, et nova Theodori Bezæ; James Ussher, Annales Veteris et Novi Testamenti samt de moderne forskerne John Lightfoot, Fenton John Anthony Hort m.fl.
  2. ^ Se N. A. Dahl, Theologische Zeitschrift 7 (1951); W. G. Kummel, et al., Introduction to the New Testament.