Kvinneaksjonen for selvbestemt abort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kvinneaksjonen for selvbestemt abort var et aksjonsutvalg på midten av 1970-tallet. Det besto av Nyfeministene, Norsk Kvinneforbund, Kvinnefronten og Norsk Kvinnesaksforening som skulle organisere kampen for å sikre kvinners rett til selvbestemt abort i Norge.[1] Målet var å opprette lokale kvinneaksjoner rundt i landet og danne motvekt til den nylig opprettede Folkeaksjonen mot selvbestemt abort. Kvinneaksjonen ble stiftet den 19. juni 1974.

Bakteppe for aksjonen[rediger | rediger kilde]

Norge fikk sin første abortlov i 1960 under Einar Gerhardsens tredje regjering og denne innebar en avkriminalisering av abort, og rett for at norske kvinner kunne få innvilget abort under visse forutsetninger. Hver kvinne måtte søke til en lege som deretter kunne søke videre til en abortnemnd bestående av to leger. Senere dokumentasjon viste at søknadene ble behandlet svært ulikt i ulike deler av landet. Abortdebatten ble intensivert av at Arbeiderpartiet satte selvbestemt abort på programmet etter et benkeforslag på landsmøtet i 1969. Høyresiden og særlig Kristelig Folkeparti argumenterte sterkt i mot enhver liberalisering. Fra 1970 satte kvinnebevegelsen stadig mer preg på debatten.

Organisering og aktivitet[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen var det få organiserte kvinnegrupper og aksjonen måtte basere seg på nyoppstartede grupper med liten erfaring. Kvinnefronten dannet ryggraden hadde flest grupper rundt i landet og dannet da ryggraden i det politiske arbeidet.

Kvinneaksjonens aktiviteter var hovedsakelig sentrert til Oslo og Trondheim. Her opprettet aktivistene abortstands og delte ut løpesedler og drev informasjonsarbeid.

En av de større aksjonene fant sted 3. september 1974 da tusen mennesker hadde møtt fram på Universitetsplassen for å høre appeler til støtte for selvbestemt abort. Senere statsminister Gro Harlem Brundtland var blant appellantene.

Kvinneaksjonen ga ut informasjonsheftet ”Hva betyr selvbestemt abort” etter å ha mottatt økonomiske bidrag fra Arbeiderpartiet og Sosialistiske legers forening. Første opplag på 100 000 ble distribuert på kort tid.

Ny abortlov og etterspill[rediger | rediger kilde]

Selvbestemt abort ble nedstemt i Stortinget under behandling av Stortingsmelding nr. 51. Et av SV’s medlemmer, Otto Hauglin, stemte mot loven ut fra samvittighetshensyn. I januar 1975 ble abortretten utvidet til å gjelde sosiale indikasjoner. Det innebar at kvinnens økonomiske situasjon kunne være grunnlag for abortvedtak. Skuffelsen etter disse lovbehandlingene splittet kvinnebevegelsen og Kvinneaksjonen ble oppløst. Kvinnefrontere mente at de andre organisasjonone hadde godtatt den nye loven, noe de selv var sterk uenige i. Kvinnebevegelsen fortsatte deretter aktivismen gjennom sine egne organisasjoner.

Loven om selvbestemt abort ble vedtatt våren 1978 etter at venstresiden vant valget. Antall aborter per år har siden da ligget stabilt rundt 15 000.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Kampdager - Om Kvinnefront». www.kampdager.no. Besøkt 5. juni 2017. 

Kilder[rediger | rediger kilde]