Kulten i Det gamle testamentet
Kulten i Det gamle testamentets tekster (altså trosutøvelsen man møter i teksten) betegner normalt en «sosial tilbedelse gjennom ritualer».[1] Kulten er et sentralt fenomen. I faglitteratur er ordet et begrep for totaliteten av religiøst liv knyttet til for eksempel i tempelet i Jerusalem, helligsteder osv. i Det gamle testamentet. I forskningen regner man med at kulten i Det gamle testamentet er spesielt knyttet til det prestelige miljø som står bak deler av Det gamle testamentet.
Kultens sentrale kjennetegn[rediger | rediger kilde]
Det er tre (fire) sentrale aspekter ved kulten i Det gamle testamente:[trenger referanse]
- det hellige sted (f.eks. Jerusalem)
- den hellige tid
- (formidleren av det hellige)
- den hellige handling
Den hellige handling (kultsituasjonen) har i seg selv tre viktige aspekt:[trenger referanse]
- det som sies: en myte som åpenbarer og forteller om verdens, folkets og gudenes opprinnelse
- det som skjer: et dramatisk forløp eller rituale som avsluttes med
- det som sees eller vises: et symbol eller et ord
Det som skjer i kulten er ikke en privat handling, og er en sosial gruppeopplevelse av en guddom eller det guddommelige (det numinøse).[2]