Kulten i Det gamle testamentet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kulten i Det gamle testamentets tekster (altså trosutøvelsen man møter i teksten) betegner normalt en «sosial tilbedelse gjennom ritualer».[1] Kulten er et sentralt fenomen. I faglitteratur er ordet et begrep for totaliteten av religiøst liv knyttet til for eksempel i tempelet i Jerusalem, helligsteder osv. i Det gamle testamentet. I forskningen regner man med at kulten i Det gamle testamentet er spesielt knyttet til det prestelige miljø som står bak deler av Det gamle testamentet.

Kultens sentrale kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Det er tre (fire) sentrale aspekter ved kulten i Det gamle testamente:[trenger referanse]

  • det hellige sted (f.eks. Jerusalem)
  • den hellige tid
  • (formidleren av det hellige)
  • den hellige handling

Den hellige handling (kultsituasjonen) har i seg selv tre viktige aspekt:[trenger referanse]

  • det som sies: en myte som åpenbarer og forteller om verdens, folkets og gudenes opprinnelse
  • det som skjer: et dramatisk forløp eller rituale som avsluttes med
  • det som sees eller vises: et symbol eller et ord

Det som skjer i kulten er ikke en privat handling, og er en sosial gruppeopplevelse av en guddom eller det guddommelige (det numinøse).[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ van der Leeu, G.: Phänomenologie der Religion, Tübingen 1956
  2. ^ McKenzie, J.L.: A Theology of the Old Testament, London 1974

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]