Hopp til innhold

Kronstadt-opprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Enheter fra Den røde armé under angrep på Kronstadtfestningen i mars 1921.
Kart fra 1888
Slagtsckipene Petropavlovsk og Segastopol i Kronstadts havn (1921)

Kronstadt-opprøret (russisk: Кронштадтское восстание; Kronsjtadtskoje vosstanije) var et opprør av sovjetiske matroser og soldater i den russiske havnebyen Kronstadt ved Petrograd i begynnelsen av mars 1921.[1] Opprøret ble slått ned av styrker som var lojale til bolsjevik-regimet. Kronstadt, som ligger på øya Kotlin i Finskebukta, forsvarte den tidligere hovedstaden Petrograd (nå St. Petersburg), som base for russiske østersjøflåten. I seksten dager i mars 1921 reiste opprørere i Kronstadts marinefestning seg i opposisjon til den sovjetiske regjeringen de hadde bidratt til å konsolidere. Ledet av Stepan Petritchenko var det det siste store opprøret mot bolsjevikstyret på russisk territorium under den russiske borgerkrigen.[2]

Misfornøyd med retningen av den bolsjevikiske regjeringen, krevde opprørerne – som Lev Trotskij selv tidligere hadde lovprist som «revolusjonens pryd og stolthet» – en rekke reformer: reduksjon i bolsjevikmakten, nyvalgte sovjet (råd) for å også omfatte sosialistiske og anarkistiske grupper, økonomisk frihet for bønder og arbeidere, oppløsning av de byråkratiske regjeringsorganene som ble opprettet under borgerkrigen, og gjenoppretting av borgerrettigheter for arbeiderklassen.[3] Trotskij ville senere hevde at holdningene og den sosiale sammensetningen til sjøfolkene ved Kronstadt hadde endret seg i løpet av borgerkrigen. Han argumenterte også for at den isolerte plasseringen av marinefestningen ville ha gjort det mulig for økonomi å flyte mellom Kronstadt- og emigrantene fra den hvite armé.[4] Trotskij signerte ordren om å knuse opprøret som skisserte en rekke operasjonelle tiltak, herunder også en advarsel til sjømennene om å stoppe opprøret i forkant av et angrep fra den røde armé. Imidlertid deltok han ikke personlig i de militære operasjonene eller undertrykkelsen som ble organisert av Feliks Dzerzjinskij.[5] Ifølge den russiske historikeren Vadim Rogovin hadde arrangørene av Kronstadt-opprøret etablert kontakt med emigrantkretser i Vest-Europa som eksillederen Viktor Tsjernov, som ba om oppløsning av den sovjetiske regjeringen.[6] Stepan Petritchenko selv ville senere forsøke å bli med i den hvite hæren, men ble avvist på grunn av sitt tidligere bolsjevikiske medlemskap.[7]

Overbevist om at reformene var populære og hadde folkets støtte som de kjempet for (som de delvis forsøkte å gjennomføre under opprøret), ventet sjømennene ved Kronstadt forgjeves på støtte fra befolkningen i resten av landet og avviste hjelp fra emigrantene. Selv om offisersrådet gikk inn for en mer offensiv strategi, opprettholdt opprørerne en passiv holdning mens de ventet på at regjeringen skulle ta det første skrittet i forhandlingene. Derimot inntok myndighetene en kompromissløs holdning, og stilte et ultimatum som krevde betingelsesløs overgivelse 5. mars. Da denne perioden var utløpt, raidet bolsjevikene øya flere ganger og undertrykte opprøret 18. mars etter å ha skutt og fengslet flere tusen opprørere.[8][9]

Begge sider led skader på nivå med borgerkrigens dødeligste slag. Det amerikanske konsulatet i Vyborg estimerte 10 000 bolsjeviker døde, sårede eller savnet, herunder 15 kongressdelegater. Finland ba Russland om å fjerne likene på isen, i frykt for en folkehelsefare etter tiningen. Det er ingen pålitelige rapporter om de døde på opprørernes side, men en rapport anslo 600 døde, 1000 sårede og 2500 fengslede, selv om flere ble drept som hevn ettersom slaget avtok.[10] Stilt overfor utsiktene til summariske henrettelser, krysset rundt 8000 flyktninger fra Kronstadt, for det meste soldater,[11] inn i Finland innen en dag etter Kronstadts fall, omtrent halvparten av opprørsstyrkene. Petrichenko og medlemmer av Kronstadts revolusjonskomité var blant de første som flyktet, med 800 som ankom før overfallet var slutt.[12] Sjømennenes siste handlinger var å sabotere Kronstadts forsvar ved å fjerne deler av våpen og utstyr. Mannskapene på krigsskipene, da de oppdaget at opprørslederne hadde desertert, adlød ikke deres kommando om å ødelegge skipene og arresterte i stedet sine offiserer og overga seg til bolsjevikene.[13]

Tilhengere så opprørerne som revolusjonære martyrer mens myndighetene så opprørerne som «agenter for ententen og kontrarevolusjonen». Det bolsjevikiske svaret på opprøret forårsaket stor kontrovers og var ansvarlig for desillusjonen av flere opprinnelige tilhengere av det bolsjevikiske regimet, som anarkisten Emma Goldman. Mens opprøret ble undertrykt og opprørernes politiske krav ikke ble oppfylt, tjente det til å framskynde implementeringen av den nye økonomiske politikken, som erstattet krigskommunismen.[14][15]Ifølge Lenin var krisen den mest kritiske bolsjevikene ennå hadde møtt, «utvilsomt farligere enn Denikin, Judenitsj og Koltsjak til sammen».[16]

Kronstadt-opprøret var den siste store russiske buntarstvo – de landlige, tradisjonelle, spontane, førindustrielle opprørene.[2] Den tydeliggjorde et autoritær drag i den bolsjevikiske tilnærmingen der krisetiltakene fra borgerkrigstiden aldri opphørte.[17] Selv om opprøret ikke virket avgjørende eller innflytelsesrikt på den tiden, symboliserte det senere et vendepunkt i russisk historie som vendte seg bort fra frihetlig sosialisme og mot byråkratisk undertrykkelse og det som skulle bli stalinistisk totalitarisme, Moskvaprosessene og den store utrenskningen.[18]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Raskolnikov, F.F.: «Kronstadt and Petrograd in 1917», Marxists.org
  2. ^ a b Guttridge, Leonard F. (2006): Mutiny: A History of Naval Insurrection. Naval Institute Press. ISBN 978-1-59114-348-2; s. 174.
  3. ^ «Kronstädter Aufstand», Berliner Institut für kritische Theorie – InkriTpedia
  4. ^ Trotsky, Leon: Hue and Cry Over Kronstadt (1938), Marxists.org.
  5. ^ Rogovin, Vadim Zakharovich (2009): Stalin's Terror of 1937–1938: Political Genocide in the USSR. Mehring Books. ISBN 978-1-893638-04-4.
  6. ^ Rogovin, Vadim Zakharovich (2009): Stalin's Terror of 1937–1938: Political Genocide in the USSR. Mehring Books. ISBN 978-1-893638-04-4; s. 361.
  7. ^ Avrich, Paul (14 juli 2014): Kronstadt, 1921. Princeton University Press. ISBN 978-1-4008-5908-5; s. 95.
  8. ^ «Kronstadt Uprising - Seventeen Moments in Soviet History», Seventeen Moments in Soviet History
  9. ^ «The Kronstadt Uprising» (timetable), The Anarchist Library
  10. ^ Avrich (1970), s. 210–211.
  11. ^ Avrich (1970), s. 215.
  12. ^ Avrich (1970), s. 209.
  13. ^ Avrich (1970), s. 209–210.
  14. ^ Chamberlin (1987), s. 445.
  15. ^ Phillips, Steve (2000): Lenin and the Russian Revolution. Heinemann. ISBN 978-0-435-32719-4; p. 56.
  16. ^ Hosking, Geoffrey (2006): Rulers and Victims: The Russians in the Soviet Union. Harvard University Press. ISBN 9780674021785; p. 91.
  17. ^ Avrich (1970), s. 229.
  18. ^ Avrich (1970), s. 228.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kronstadt-opprøret&oldid=24690595»