Krigen mot narkotika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Krigen mot narkotika (engelsk: The War on Drugs) er et begrep som ble brukt om en kampanje mot ulovlig narkotikabruk i USA. Kampanjen omfattet blant annet forbud som håndheves ved hjelp av militær assistanse og inngrep. Målet med kampanjen var å begrense og redusere den ulovlige narkotikahandelen. I dag kan ikke kampanjen tilskrives å ha hatt noen negative effekter på omsetningen av illegale rusmidler. Samtidig som straffenivået og arrestasjoner har gått kraftig opp har omsetningen og bruken av illegale rusmidler økt.

Historie[rediger | rediger kilde]

1970-årene[rediger | rediger kilde]

President Richard Nixon erklærte «krig mot narkotika» (engelsk: war on drugs) den 18. juni 1971, da han under en pressekonferanse uttalte at narkotika var «folkefiende nr. 1». 

Under en tale til Kongressen den foregående dagen (17. Juni), skildret Nixon hvordan utfordringen med narkotikamisbruk hadde utviklet seg til å bli en nasjonal krisesituasjon. Dette begrunnet presidenten med et eksempel fra New York, hvor antallet døde av narkotika hadde økt fra 200 i 1960 til over 1000 i 1970 (The American Presidency Project).[trenger referanse] En annen viktig årsak til Nixons avgjørelse om å henvende seg til kongressen og folket, var misbruken som rammet mange veteraner fra krigen i Vietnam. Ifølge Nixon var landets innsats for liten for å kunne møte problemet på en effektiv måte, tross i narkotikamisbrukens ødeleggelse av liv, familier og samfunn. Dersom narkotikatrusselen i landet ikke ble utryddet, mente president Nixon at narkotikaproblemet med tiden ville ødelegge USA. På bakgrunn av dette spurte han kongressen om nye 155 millioner dollar for tiltak.[trenger referanse] Medregnet denne summen ville 371 millioner dollar stå til rådighet for bekjempelse av narkotikamisbruk i landet (The American Presidency Project).[trenger referanse]

I denne tidsepoken ankom mesteparten av narkotikaen USA gjennom Latin-Amerika. Colombia produserte store mengder mengde kokain, mens mye marihuana passerte den meksikanske grensen.

1980-årene[rediger | rediger kilde]

Da president Gerald Ford og hans regjering tok over makten i 1974 ble krigen mot narkotika ført i bakgrunnen. Dette snudde derimot da Ronald Reagan kom til makten i 1981. Krigen mot narkotika ble igjen ført frem i lyset, nå med enda større oppmerksomhet enn før. Forskjellen fra de tidligere stadiene av kampanjen var Regans mer omfattende bruk av makt for å bekjempe problemet. Den nye presidentens tiltak var en reaksjon på crack kokain-epidemien som oppstod i USA. Crack-kokain er en form for kokain som kan røykes. Dette narkotiske middelet ble svært utbredt i amerikanske byer.

Etter Regan fratrådte i 1989, kom George H.W. Bush til makten. Samme året tok han et nytt steg i krigen mot narkotika. Under hans regjering ble det annonsert en ny strategi for bekjempelsen. Denne strategien hadde en pengeramme på 7,86 milliarder dollar (Davenport, 2011).[trenger referanse]

1990-årene[rediger | rediger kilde]

På 1990-tallet tok krigen mot narkotika en ny vending. Fokuset rettet seg nå mot lovovertredelser ved bruk av marihuana. Færre ble arrestert for besittelse av kokain og heroin, mens antall arresterte for besittelse og salg av marihuana økte. I 1996 hadde marihuana overgått heroin og kokain som det «primære målet» for krigen. Denne utviklingen fortsatte, og antallet arrestasjoner i forbindelse med marihuana økte i forhold til andre narkotiske midler. Tidligere hadde krigen mot narkotika vært ensbetydende med en kamp mot heroin og kokain, narkotika som ble regnet som farlig, tung og verdifull. Som en følge av det nye fokuset fikk krigen kallenavnet ”Krigen mot marihuana” (King og Mauer, 2006).

2000-årene[rediger | rediger kilde]

«Krigen mot marihuana» fortsatte inn i det nye århundre. Mellom 1990 og 2002 økte antallet arrestasjoner for ulovlig salg og besittelse av marihuana med 113 prosent (King og Mauer, 2006).[trenger referanse] 

I likhet med andre presidenter satte Barack Obama sitt preg på krigen mot narkotika da han ble valgt til president i 2008. I 2010 lanserte Obama og hans regjering en ny strategi for å bekjempe den ulovlige narkotikabruken og dens konsekvenser. Denne tilnærmingen avslår tanken om valget mellom de to motstående alternativene «krig mot narkotika» og lovliggjøring av narkotika, som tidligere har vært presentert for samfunnet. Obamas alternativ er basert på forskning som forteller at avhengighet av narkotika er en psykisk sykdom som både kan forebygges og behandles. På bakgrunn av dette fokuserer strategien i hovedsak på forebygging av misbruk, behandling og veien tilbake til samfunnet. Basert på erfaring og kunnskap fra strategien lansert i 2010, har Obama og hans regjering videreutviklet og formet en ny nasjonal strategi for bekjempelse av narkotika. Den nye planen for narkotikabekjempelse ble introdusert i 2013, og har som mål å fornye og reformere den nasjonale narkotikapolitikken (The White House, 2013).

Omfang[rediger | rediger kilde]

I løpet av de siste 40 årene har krigen mot narkotika kostet USA over 1 billion dollar.[trenger referanse] I 2009 betalte de amerikanske skattebetalerne et bidrag på 51 millioner dollar, en sum som tilsvarer 169 dollar per barn, kvinne og mann i landet (Drug Policy Alliance).[trenger referanse] Prisen for en innbygger i et fengsel er i gjennomsnitt 78,95 dollar per dag (The House I Live In).[trenger referanse]

Krigen mot narkotika har ført til en vidtrekkende og økende fengsling med bakgrunn i narkotikakriminalitet. Den svært omfattende kampanjen har ført til mer enn 45 millioner arrestasjoner.[trenger referanse] Dette har bidratt sterk til økningen av landets fengselstall som har økt med 705 prosent fra 1973 til 2009 (The House I Live In).[trenger referanse]

I Norge[rediger | rediger kilde]

Krigen mot narkotika har blitt kritisert av en rekke fagpersoner i Norge, deriblant sosiologiprofessor Willy Pedersen, professor Hedda Giertsen, høyesterettdommer Ketil Lund, kriminolog Nils Christie, jusprofessor Johs. Andenæs og professor Paul Larsson. Johs. Andenæs uttalte allerede i 1990-årene at: «Norges narkotikapolitikk kan være århundrets største feilinvestering i straff.»[trenger referanse]

I dag er de fleste fagpersonene i Norge uenige i forbudspolitikken.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]