Likbrenning
Likbrenning eller kremasjon er en metode for destruksjon av avdødes biologiske rester. Kremasjon kan kombineres med en form for begravelse gjennom nedsettelse av urnen på en gravlund eller askespredning i naturen.
Kremasjon ble opprinnelig utført på store bål, og denne formen er fortsatt vanlig i store deler av verden. I vestlige land utføres kremasjoner i godkjente krematorier.
Religiøse holdninger til kremasjon varierer fra å mene at det er den foretrukne måte (for eksempel hinduisme) til å være forbudt (for eksempel jødedom og bahai).
Kremasjon i Norge[rediger | rediger kilde]
I store deler av bronse- og jernalder var likbrenning vanlig i Norge. Fra 1000-tallet ble det stadig mer uvanlig, fordi kristendommen tradisjonelt har vært negativ til likbrenning.
På 1800-tallet var kremasjon en viktig kampsak for fritenkerbevegelsen i Europa. Det fantes egne likbrenningsforeninger både i Norge, Danmark og Tyskland. Bergens Likbrendingsforening, de første årene ledet av arkitekt Schak Bull, arbeidet for saken fra 1893. Likbrenningsloven (Lov om Ligbrænding) ble innført i Norge 11. Juni 1898.[1] Den var en av Europas mest liberale lover innen dette området. Den sikret også gratis kremasjon for dødsboet. De første årene måtte likevel likene sendes til Göteborg for å kremeres. Bergen fikk Norges første krematorium i 1907. Krematoriet lå på Møllendal og var tegnet arkitekt Schak Bull i 1906.
Av alle som dør i Norge kremeres i dag omkring tredjeparten. I 2008 var andelen 35 prosent.[2]
Lovregulering[rediger | rediger kilde]
I dag reguleres kremasjon i lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven)[3] fra 1996-06-07 og Forskrift til lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven)[4] fra 1997-01-10.
Asken fra dem som blir kremert samles i en askeurne. Den skal normalt settes ned på offentlig kirkegård eller gravplass. Oftest skjer dette i en egen seremoni. En slik seremoni kan gjennomføres med eller uten kirkelig medvirkning.
På 2000-tallet har innføring av strengere utslippskrav for krematorier[5] gjort det nødvendig å oppgradere mange kremtorieanlegg i Norge. En rekke krematorier drev i flere år på dispensasjon med et tak på 200 kremasjoner i året før de ble enten nedlagt eller oppgradert. Det har skjedd en konsolidering av kremasjonsvirksomheten i færre krematorier. Typisk i så måte er situasjonen i Vestfold, der krematorier i fire byer (Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik) er nedlagt, mens det nyåpnede Vestfold krematorium utfører kremasjonstjenester for hele fylket.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Juvkam, Per: Kirkens syn på kremasjon. Artikkel i bladet Kirkegårdskultur 1/1970
- Østigård, Terje: Death in world religions. BRIC Press 2004. Bergen. ISBN 82-7453-059-4 Nettutgave
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Kremasjon». Bergen byarkiv. Arkivert fra originalen 14. juli 2008. Besøkt 14. juli 2008.
- ^ http://www.ssb.no/aarbok/tab/tab-245.html
- ^ «Lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven)». Lovdata. 7. juni 1996. Besøkt 11. oktober 2006.
- ^ «Forskrift til lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven)». Lovdata. 10. januar 1997. Besøkt 25. juli 2013.
- ^ Forurensningsforskriften, kapittel 10, Lovdata. Besøkt 25. juli 2013.