Konversasjonalisering
Konversasjonalisering er en språkvitenskapelig betegnelse på at måter å snakke på som typisk er forbundet med den private sfæren, får gjennomslag i offentlige kontekster[1] Samtaleformene informaliseres, og får en mer hverdagsspråklig form.[2] Å simulere hverdagssnakk i institusjonelle sammenhenger på denne måten kan være et uttrykk for likeverd[3], og på den måten undergrave asymmetrien mellom samtaledeltagerne.
Begrepet ble lansert av Norman Fairclough[3].
Eksempler på konversasjonalisering kan være når Trond Giske slår av en vits fra talerstolen i Stortinget, eller når kassadamen i butikken spør «blir det kakebaking i kveld, da, eller?» når du kjøper mel, sukker og egg.
Begrepet kan også brukes i større skala. I et noe lengre tidsperspektiv kan vi si at samtaler i offentlige rom de siste femti årene har gjennomgått en konversasjonalisering. Dette kan vi blant annet se gjennom endringer i språkbruk som at høflige tiltaleformer som De og Dem mer eller mindre har falt bort til fordel for du, som tidligere var forbeholdt private samtaler mellom godt kjente samtalepartnere.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gøril Thomassen (2005). Den flerbunnete treningssamtalen: En studie av samtaler mellom pasient og student fra sykepleier- og medisinerutdanning. Trondheim: NTNU. s. 10. ISBN 82-471-6993-2. [Doktorgradsavhandling]
- ^ Per Linell og Per-Anders Forstorp (1998). Samtal pågår. Dialogiska perspektiv på svenska mediadebatter. Stockholm: Carlsson Bokförlag. s. 37.
- ^ a b Srikant Sarangi og Malcolm Coulthard (2000). Discourse and Social Life. London, New York: Longman. s. 12.