Komethale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En komethale er strømmer av støv og gass som på grunn av solens strålingstrykk og solvinden blir frigjort fra den ekstremt tynne atmosfæren (komaen) som omgir en komet.

Strømmene av støv og gass danner hver sin adskilte hale som peker i noe ulike retninger. Halen av støv blir igjen i banen etter kometen på en slik måte at det ofte dannes en bøyd hale. Samtidig er ionehalen, som består av gass, alltid rettet bort fra solen siden den i større grad påvirkes av solvinden og det magnetiske feltet. Mens den faste kjernen oftest er mindre enn 50 km i diameter, så kan komaen være større enn solen og ionehalen har blitt observert lengre enn 1 AE (tilsvarende avstanden mellom solen og jorden).[1] Det var fenomenet med at ionehalen alltid var rettet bort fra solen som sterkt bidro til oppdagelsen av solvinden.[2]

Ionehalen dannes som et resultat av den fotoelektriske effekten når solens ultrafiolette stråling påvirker partikler i komaen. Når partiklene har blitt ionisert får de en positiv elektrisk ladning som i sin tur gir opphav til en «indusert magnetosfære» rundt kometen. Kometen og det induserte magnetfeltet danner et hinder for den utslyngede solvindpartiklene. Siden den relative hastigheten mellom solvinden og kometen er høyere enn lydens hastighet, dannes en sjokkbølge foran kometen i solvindens strømningsretning. I denne sjokkbølgen samles en stor mengde ioner som «trer inn» i kometen i feltlinjer og danner en ionehale.[3]

Dersom ladingen i ionehalen er tilstrekkelig, vil de magnetiske feltlinjene trykkes sammen ved et punkt, i le av solvinden, langs ionehalen der en magnetisk omkobling inntreffer. Dette fører til at halen klippes av,[3] og er noe som har blitt observert ved flere anledninger. Et tilfelle var 20. april 2007, da ionehalen til Enckes komet ble kuttet når kometen passerte gjennom et koronamasseutbrudd. Dette ble observert av romsonden Stereo.[4]

Både komaen og halen belyses av solen og blir synlige fra jorden når en komet passerer gjennom det indre solsystemet. Støvet reflekterer sollyset og gassene gløder av ioniseringen. De fleste kometer er for svake til å være synlige uten hjelp av teleskop, men noen enkelte hvert tiår blir lyse nok til at man kan se de med det blotte øye. Nå og da får en komet et stort og plutselig utbrudd av gass og støv, noe som kan få størrelsen på komaen til å vokse kraftig. Dette skjedde med Holmes komet i 2007.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Yeomans, Donald K. (2005). Comet. World Book Online Reference Center.
  2. ^ Biermann, L. (mars 1963). The Plasma Tails of Comets and the Interplanetary Plasma (engelsk). DOI:10.1007/BF00225271.
  3. ^ a b Carroll and Ostlie (1996) An Introduction to Modern Astrophysics, s 864–874, kapittel 21. Addison-Wesley Publishing Company
  4. ^ Angelos Vourlidas, o.fl.. First Direct Observation of the Interaction between a Comet and a Coronal Mass Ejection Leading to a Complete Plasma Tail Disconnection. The Astrophysical Journal Letters, 668:L79–L82, 2007 October 10. DOI:10.1086/522587.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]