Koli-infeksjon hos sau

Koli-infeksjon omfatter flere sykdommer forårsaket av bakterien E. coli. Dette er vanlige sykdommer blant unge lam. Aller vanligst er blodforgiftning, kalt koliseptikemi eller kolisepsis. Andre typer er slevelam (engelsk betegnelse: Watery mouth), kolidiaré og betennelse i ledd og hjerne hos 3-8 uker gamle lam. Hos søyer kan E. coli også gi jurbetennelse og abort.

E. coli omfatter flere stammer av bakterier der noen lever i tarmen og også kan finnes naturlig i sauens miljø, mens andre stammer gir sykdom hvis de får etablert seg i tilstrekkelige mengder. I tilfellet med blodforgiftning er det sykdomsfremkallende stammer som trenger gjennom tarmen, neseslimhinnen eller navlen rett etter fødsel, mens hos slevelam skyldes sykdommen de naturlig forekommende kolibakteriene.

Koliseptikemi

Blodforgiftning er den vanligste formen for koli-infeksjon. Lam i Norge er mest utsatt de første tre dagene, mens det for lam i utlandet er mer vanlig å bli angrepet i 2-3 ukers alder. Det finnes også spredte tilfeller i Norge av lam som angripes i tre-fire ukers alder. Disse har da gjerne fått koliseptikemi som følge av koli-diaré.

Sykdommen skyldes at E. coli bakterier har invadert kroppen, oftest gjennom munn eller navle. Lammene er friske ved fødselen men blir så funnet døde uten tidligere symptomer. Viss symptomer rekker å vise seg vil dette gjerne vere slapphet, uvilje til å die, feber og kramper. Man kan forsøke å behandle med antibiotika, men behandling er oftest nytteløst. Under obduksjon vil man se at hele lammet er cyanotisk, det vil si blå-lilla farge på organene grunnet oksygenmangel. Ofte er lever og milt opphovnet og man vil kunne finne E. coli bakterien i de fleste organer. Den vanligste E. coli typen man finner i norske lam er O78 men dette kan variere.

Kolidiaré

Ved kolidiaré fester sykdomsfremkallende varianter av E. coli seg på tarmens slimhinner og skiller ut giftstoffer som gir diaré. Hos lam er dette typisk K99-antigen typen av E. coli. Den første leveuken er mest kritisk for lammet, men koli-diaré kan også slå til i 2-3 ukers alder. Sykdommen kan vise seg som et problem i en hel besetning og alvorlige utbrudd kan vere kombinasjoner av flere bakterier, virus og parasitter. Diaré generelt er ellers den vanligste sykdommen hos lam i den første leveuken.

Symptomer

Symptomene vil vere diaré-symptom, med gul rennende avføring, uttørking og avmagring. Uttørkingen kan vise seg ved at lammet får innsunkne øyne og at skinnet blir skrukkete. Stiv gange og krum rygg er også symptomer.

Behandling

Antibiotika brukes til å slå ned bakteriene. Kroppsvarm elektrolyttløsning, det vil si sukker og saltløsning, brukes for å hindre uttørking. Det anbefales at lammet får dette i tillegg til melk for å hindre at de sulter i hjel.

Slevelam

Nyfødte lam har nøytral pH i løypemagen, noe som gjør at bakterier som lammet får i seg fra skitne spener og jur eller fra nærmiljøet, ikke drepes av magesyre men får formere seg. Når disse bakteriene dør frigis giftstoffer som fører til endotoksemisk sjokk. Dette forverres av at nyfødte lam har vanskelig for å kvitte seg med giftstoffene og har lav tarm-motilitet.

Symptomer

Slevelam (watery mouth) rammer nesten bare lam som er under tre dager gamle. Navnet viser til at lammet har spytt som renner fra munnvikene og skum rundt leppene. Vel å merke er dette spytt, ikke mageinnhold eller drøv. Forsiktig risting av lammet vil kunne gi en raslelyd som har den engelske betegnelsen rattle belly. Sykdommen vil oftest ende med døden om den ikke behandles.

Behandling

Slevelam er ikke i stand til å fordøye melk og skal ikke ha dette før de er blitt bedre. Lammets helse kan støttes ved at de sondefôres med kroppsvarm elektrolyttløsning. Veterinær kan gi betennelsesdempende midler og det kan også vere aktuelt med klyster. I rekonvalesensperioden må man følge opp at søya tar seg av lammet og at det tar til seg melk.

Forekomst av koli-infeksjoner

Statistikk for norske obduserte lam viser at forskjellige koli-infeksjoner er den vanligste dødsårsaken for norske lam om våren. Ser man på slevelam isolert, er det usikkert hvor stor forekomsten er i Norge, men i Storbritannia blir sykdommen ansett som et stort problem. I ekstreme tilfeller kan nesten hvert tredje lam i flokken omkomme. Problemene er størst i besetninger med intensiv drift. Trillinger har tre ganger så høy risiko enn andre lam for å bli slevelam, trolig på grunn av for dårlig tilgang til råmelk.

Forebygging av koli-infeksjoner

God hygiene er viktig. Skitne jur og spener kan føre til at lammene får i seg E. coli gjennom munnen når de dier. Fuktige og tilskitnete gulv og vegger bør også unngås, bruk godt med strø. Arne Maurtvedt (Saueboka, 1989) nevner at lamming utendørs kan vere en løsning på hygieneproblemet men moderne sauefjøs vil trolig kunne innredes med bedre løsninger, nyfødte lam trenger et miljø som er både rent og tørt. Pensling med jod på navlen til nyfødte lam vil kunne forebygge blodforgiftning.

Synnøve Vatn trekker fram råmelken som det viktigste forebyggende tiltaket. Lammet er ikke selvforsynt med antistoffer før i 2-3 måneders alder og er avhengig av å få antistoffer gjennom melken. Råmelk inneholder også enzymer og hormoner som er viktig for at tarmfunksjonen skal komme i gang. Spesielt viktig er det at lammet får i seg melk rett etter fødselen, da det slutter å ta opp antistoffer gjennom tarmen etter bare 24 timer. Et lam på 5kg bør få i seg en liter råmelk det første døgnet. Dette kan om nødvendig gis i mindre porsjoner med sonde eller flaske.

På grunn av melken blir gode morsøyer som er friske, produserer melk og har god morsatferd viktige for å unngå koli-infeksjon. Hvis søyen har mastitt bør lammene få melk fra en frisk søye. Det er en fordel at dette er søyer som har oppholdt seg i samme miljø som lammene nå er i, slik at antistoffene stemmer overens med smittestoffene i miljøet.

Mulige behandlinger av komplikasjoner ved blodforgiftning

Forskning ved Universitetet i Tromsø har påvist at injisering av metylenblått og inhalering av nitrogenmonoksid kan motvirke sepsis hos sau. Sepsis er en tilstand som oppstår når kroppen overreagerer på blodforgiftning.

Litteratur

• Arne Maurtvedt (redaktør), Saueboka, 1989 Landbruksforlaget. ISBN 82-529-1219-2