Kanselliskrift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Steintavle fra Huashantemplet (华山庙碑) fra ca. 100 f.Kr.

Kanselliskrift (tradisjonell kinesisk: 隸書, forenklet kinesisk: 隶书, pinyin: Lishu) er en av de fem hovedkategorier innen kinesisk kalligrafi.

Den kinesiske kanselliskrift, også kalt klerkeskrift (clerical script) ble utviklet for å kunne utstede dokumenter raskere enn med annen og mer tidkrevende skriveteknikk.

Hovedkjennetegn er skriftens snorrette horisontale og vertikale linjer og dens tette struktur.

Denne skriften var mer behagelig å utføre enn seglskrift, og den sparte kostbar tid.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Det hevdes ofte, men feilaktig, at kanselliskriften ble oppfunnet eller ble utviklet i begynnelsen av Han-dynastiet, med den mindre seglskriften som forløper. Det er også historiske tradisjoner fra Han-tiden som feilaktig tillegger skapelsen av kanselliskriften til Qin-dynastiet og da til Chéng Miǎo, som skal ha oppfunnet den på oppdrag av keiseren, Qín Shĭhuáng.[1] En annen tradisjonsrik versjon er at at den ble utviklet av regjeringsskrivere, særlig innen retts- og fengselsvesenet.[2]

Men skriftlig materiale som er kommet for dagen ved arkeologiske utgravninger gjør at man vet at alle stadier av kinesisk skrivekunst gjennomgikk perioder med naturlig evolusjon, og ingen av dem er én manns verk. Dette er tilfelle også for klerikal skrift.[3] Videre kan det påvises at skriften slett ikke oppstod i regjeringskretser, men var i almen bruk allerede. Når skriverne under Qin-dynastiet benytter den, skyldes det rett og slett at de fulgte med trenden forøvrig.[4] Arkeologiske oppdagelser av gamle bambus- og trestrimler viser nå klart hvordan en umodnet form for kanselliskrift (proto-clerical på engelsk) allerede var under utvikling i den senere del av de stridende staters tid.

Regelskrift til venstre, kanselliskrift til høyre

Navn[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til det kinesiske navnet for skriften, lìshū, er noe problematisk. Det aktuelle skrifttegnet for betyr slave eller fange som arbeider for staten, og dermed er det dem som trekker den slutning at den ble benyttet av fanger som var satt i arbeid som skrivere.[5] Ellers kunne kan ordet reflektere den lave sosiale status som skriften hadde til å begynne med.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Qiú Xīguī: «Chinese Writing». Oversettelse av 文字學概論 av Mattos og Norman. Early China Special Monograph Series No. 4, 2000. Berkeley: The Society for the Study of Early China and the Institute of East Asian Studies, University of California, Berkeley. ISBN 1-55729-071-7, s. 103, særlig fotnote 28. Qiu gjengir Caì Yōng som sier: «Cheng Miao got rid of ancient (script) and established the clerical script forms».
  2. ^ Dette er hva som oppgis i Hanshu, i følger Táng Lán (唐蘭) 1979.《中國文字學》(上海:上海古籍出版社)。Zhōnggúo Wénzìxué (Kinesisk lingvistikk). Shànghǎi Gǔjí Publishing, s. 165, og Qiu 2000, s.107
  3. ^ Qiu 2000 s.107
  4. ^ Táng Lán 1979, s.165, referert i Qiu 2000, s.107; dette utelukker imidlertid ikke at skrivere, eller til og med nevnte Cheng Miao, var involvert i prosessen. Som Qiu anfører kan Cheng Miao ha spilt en rolle da skriften ble systematisert. Dette kan ha blitt feiltolket som om det var han som hadde skapt skriften (Qiu s. 107), på samme måte som Li Sis standardisering av den allerede eksisterende like seglskriften førte til den feiloppfatning at den var hans verk.
  5. ^ Qiu 2000, s.111