Khosrau og Shirin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Shirin ved kilden. Behzādskolen, 1479. Nizami-Muzeum i Baku (museum for aserbajdsjansk litteratur).

Khosrau og Shirin er et epos fra ca år 1200, kjent fra den persiske dikter Nizāmi.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Historien bygger på en historisk hendelse men Nizami utvikler den svært fritt. Den er av pre-islamsk[1] persisk opphav og kan spores for eksempel til det store episk-historiske dikt Shahnameh, da forlengst en romantisert utbrodering av sannheten.[2] Historien utvalgt fra Shahnameh av Nezami var kommisjonert av og dedikert til den selsjukkiske sultan Toghril II, atabegen Muhammad ibn Eldiguz Jahan Pahlavan og hans bror Qizil Arsalan. Den er på omtrent 6.500 strofer.

Historien beskriver kjærligheten mellom den persiske storkongen Khosrau II til Shirin, en prinsesse som stammet fra Khusistan. Etter at den unge prinsesse og prins hadde forelsket seg, skulle det gå mange år før de giftet seg. Særlig Khosrau må gjennom en modningsprosess og gjennomleve en rekke andre forbindelser, før han blir verdiget ekteskap med sin Shir. Shirin blir derimot skildret som dyden i egen person, og hun er entydig den sterkere part.

Svært godt kjent er det kapittel i eposet der billedhuggeren Farhād blir ulykkelig og uavvendelig forelsket i Shirin. Khosrau gir ham derpå som oppgave å bygge et pass gjennom fjellet ved Bisotun, bare ved hjelp av en øks. Styrket av sin store kjærlighet overlever Farhād dette harde og farefulle arbeid, og dermed viser han seg som den Shirin mer verdige og passende kjære. Da sender Khosrau Farhād den falske melding at Shirin er død. Nå ser ikke Farhād noen grunn til å leve lenger, og styrter seg ned i en slukt i fjellet.

Farhād-skikkelsen ble i senere versjoner og etterligninger av eposet gjort til en hovedskikkelse - derfor er det også versjoner av det ved navn Farhad og Shirin. Og «Farhad» ble et eksemplarisk forbilde for den umenneskelige ytelse og det selvløse arbeide.

Nizāmis epos kan også leses på et filosofisk nivå.[trenger referanse] Her er Shirin symbolet på den rene kjærlighet («kjærligheten i deg selv», og Khosrou må først erkjenne erotikk (hans første hustru Maria) og estetikk (hans andre hustru Shakkar, «sukker») som forstadier til den sanne kjærlighet (Shirin, «søt»). På stilistisk nivå er fremfor alt soloppgangene og solundergangene blitt berømt - ved hjelp av dem gir dikteren en forutanelse om de påfølgende begivenheter.[trenger referanse]

Enkelte nøkkelscener, som en der Shirin forelsker seg i et bilde av Khosrau, ble til yndete motiver for persiske miniatyrmalerier.[trenger referanse]

Gjendiktninger, gjenbruk og misbruk[rediger | rediger kilde]

Eposet ble til forbilde for mange persiske, tyrkiske og indiske diktere. Det dreier seg om rene gjendiktninger med samme navn, eller med nye navn, med endring av forløp, og til og med som popmusikk og som en Bollywood-komedie fra 2012 - Shirin Farhad Ki Toh Nikal Padi.[trenger referanse] Selv den sovjetiske propaganda brukte historien, og betjente seg av idealet om «arbeideren» Farhad.[trenger referanse]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Tysk oversettelse[rediger | rediger kilde]

  • Chosrau und Schirin. Übers. v. Johann Christoph Bürgel. Manesse, Zürich 1980. ISBN 371751590X

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ P. Chelkowski: «Nezami's Iskandarnameh», i Colloquio sul poeta persiano Nizami e la leggenda iranica di Alessandro magno, Roma, 1977.
  2. ^ «ḴOSROW O ŠIRIN – Encyclopaedia Iranica». Iranicaonline.org. Besøkt 23. mars 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]