Keiser Taizu av Song

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Keiser Taizu av Song
Song Taizu.jpg
Født21. mars 927Rediger på Wikidata
Det yngre Tang-dynastietRediger på Wikidata
Død14. november 976[1] (49 år)
KaifengRediger på Wikidata
Gravlagt GongyiRediger på Wikidata
Ektefelle Empress Xiaohui[2], Wang[2], Song[2]Rediger på Wikidata
Far Zhao HongyinRediger på Wikidata
Mor Dowager DuRediger på Wikidata
Søsken
6 oppføringer
Princess Yanguo Zhang, Princess Chenguo Zhang, Zhao Kuangji, Keiser Taizong av Song, Zhao Tingmei, Zhao KuangzanRediger på Wikidata
Barn
10 oppføringer
Zhao Dexiu, Zhao Dezhao, Zhao Delin, Zhao Defang, Zhao Shi, Zhao Shi(Wife of Wei Xian Xin ), Zhao Shi, 成國公主, 永國公主, 申國公主Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Militær befalingshavende, herskerRediger på Wikidata
Nasjonalitet Song-dynastietRediger på Wikidata

Keiser Taizu av Kina (kinesisk: 太祖), opprinnelig general Zhao Kuangyin (趙匡胤, født 21. mars 927 i Luoyang, død 14. november 976) var den første av keiserne under Song-dynastiet. Hans regjeringstid som keiser varte fra 960 til hans død.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Zhao Kuangyin kom fra en relativt beskjeden familiebakgrunn, og slekten kan ikke spores tilbake med sikkerhet lenger enn til Tang-dynastiets senere år. Hans forfader Zhao Ting (828-874) var en embedsmann i Zhuozhou i Hebei, ikke langt fra der slekten stammet fra. Dennes annen sønn Zhao Ting (851-928) og likeså sønnesønnen Zhao Jing (872-933) var også lokale embedsmen i Hebei.

Zhao Jings sønn Zhao Hongyin (899-956) fulgte ikke forfedrenes fotspor og valgte i stedet en militær karriere. Han ble Zhao Kuangyins far. Zhao Kuangyin var ikke interessert i en klassisk dannelse, og trådte også inn i hæren som offiser. Under Zhou-dynastiets siste år kommanderte han de militære styrker i hovedstadsområdet og var generalinspektør for den keiserlige hær.

Statskupp[rediger | rediger kilde]

Da den siste handlekraftige Zhong-keiseren Shizong døde i 960, etterlot han seg en syv år gammel Zhong-tronarvingen (Hou-Zhou: 951 – 960). Det var da Zhao Kuangyin grep makten ved et statskupp – angivelig var han motvillig, men lot seg overtale av sine soldater. Dermed gikk det siste av de såkalte fem dynastier under. Det avsluttet også den epoke i kinesisk historie som kalles De fem dynastiers og ti kongedømmers tid.

Regjering[rediger | rediger kilde]

Han regjerte så fra 960 til 976, og fikk posthumt navnet Taizu. Han klarte å stabilisere sitt herredømme med en rekke dyktige politiske manøvrer. I stedet for å gå til kamp mot andre generaler fikk ham dem til å overgi sine kommandoer i bytte med høye titler og rundhåndede pensjoner. Han fikk den krigstrette kinesiske befolkningens støtte ved å bygge opp om de konfusianske tradisjonelle verdier, han samlet Kina, fratok militærguvernørene deres makt, sentraliserte den politiske myndighet i keiserhoffet og overførte den administrative forvaltning til sivile. Selv levde Taizu-keiseren et nøysomt liv i pakt med de konfusianske idealer, lyttet til sine ministre og sørget for at skattene ikke ble for høye.

Kaifeng ble hovedstad for et gjenforent Kina; blant Taizu-keiserens bidrag til Kinas samling var gjeninnlemmelsen av den vestlige provinsen Sichuan i 965 ved hjelp av både diplomati og militærmakt. I 975 rykket han sørover, men skulle ikke selv oppleve at det siste av de såkalte ti kongedømmer overgav seg uten kamp (i 978), fordi han selv plutselig døde i 976. Det ble i lang tid etterpå skumlet om at han var blitt snikmyrdet, men det synes vesentlig mer sannsynlig at hans høye alkoholinntak var årsaken. Snikmordlegenden synes være rene spekulasjoner utløst av avviket i den «arvefølgen» som fulgte: Det var ikke Taizus sønn som skulle overta som neste keiser, men hans yngre bror.

Hans mausoleum er i gravkomplekset for det nordlige Song i Gongyi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Roland Habersetzer: Bubishi – An der Quelle des Karatedô. Palisander Verlag, 3. Auflage 2009, ISBN 978-3-938305-00-3. Mit einer Analyse der "32 Formen des Kaisers Song Taizu" (die ursprünglichen Techniken des Tàizǔ Chángquán) durch die Kampfkunstexperten Ōtsuka Tadahiko und Maik Albrecht.
  • Jacques Gernet: Die chinesische Welt. Frankfurt am Main 1997, ISBN 3-518-38005-2.
  • Denis Twitchett, Paul Jakov Smith (utg.): The Sung Dynasty and its Precursors, 907–1279, Part 1 (= Cambridge History of China 5). Cambridge University Press, Cambridge 2009.


Forgjenger:
 ingen 
Keiser av Kina (Song-dynastiet)
(960976)
Etterfølger:
 Taizong