Katharine Maria Drexel
| Katharine Maria Drexel | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. nov. 1858[1][2][3][4] Philadelphia[5] | ||
| Død | 3. mars 1955[1][2][3][4] (96 år) Cornwells Heights-Eddington | ||
| Beskjeftigelse | Søster, lærer | ||
| Far | Francis Anthony Drexel | ||
| Mor | Hannah J. Langstroth[6] | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Utmerkelser | National Women's Hall of Fame (2011)[7] Siena Medal (1943) | ||
Katharine Maria Drexel (født 26. november 1858 i Philadelphia i USA; død 3. mars 1955 i Bensalem Township i Bucks County i Pennsylvania i USA) var en amerikansk ordenssøster. Hun er æret som en helgen i den katolske kirken. Hennes minnedag i liturgien er 3. mars.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Katharine Drexel var andre datter av den velstående og velkjente bankmannen Francis Anthony Drexel (20. juni 1824 – 15. februar 1885) og hans hustru Hannah Langstroth. Familien hadde vært i Philadelphia i to generasjoner. Hun var barnebarn av den østerrikske portrettmaleren Franz (Frances) Martin Drexel som innvandre fra Tyrol og ble en fremgangsrik handelsmann.[8]
Katharines filantropiske onkel Anthony Joseph Drexel var grunnlegger av Drexel University i Philadelphia.[9] Hun er fjernt i slekt med First Lady Jacqueline Kennedy Onassis på sin farsside.
Moren døde i Katharinas barndom, og faren giftet seg på nytt. Katharine og hennes storesøster Elizabeth og lillesøster Emma og en halvsøster vokste opp i en velstående og religiøst hjem med veldedige prinsipper. Emma delte jevnlig ut mat og klær hjemme hos folk.[10]
Familien bodde på en 90 mål stor eiendom i Torresdale i Philadelphia ved navn St. Michel til ære for erkeengelen Mikael.[11] Fader James O'Connor var sogneprest ved St. Dominic's i nærliggende Holmesburg i Philadelphia og tjente som kapellan for Society of the Sacred Heart ved deres moderhus i Eden Hall i Torresdale, hvor Katharines tante på morssiden av var moder superior. I 1876 ble han utnevnt til apostolisk vikar i Nebraska, et kirkedistrikt som dekket Nebraska, nordøstre Colorado, Wyoming og deler av Utah, Montana og Dakotaterritoriene. Han ble bispeviet til titulærbiskop av Dibona ved kapellet i Eden Hall.[12]
Biskop Martin Marty, en benediktinermunk, var den som først gjorde Katarina oppmerksom på den elendige situasjonen for de amerikanske indianerne. Han var engstelig for at den amerikanske regjering skulle reversere alle fremskrittene som var foretatt av de katolske misjonene siden de startet i 1884, og etter det tredje Plenumskonsil i Baltimore henvendte han seg til familien Drexel for økonomisk hjelp. Familien foretok en reise til det vestlige USA mens Katarina var ung, og da så de nøden og fattigdommen blant indianerne. Helt siden da hadde hun vært spesielt interessert i de amerikanske indianerne, og hun var sympatisk innstilt til biskopens henvendelse.[8]
I 1886 ble Katharine syk. Legene anbefalte behandling ved et kurbad i Tyskland, så i 1886/87 reiste hun sammen med sine søstre til Europa. Etter at Katharine var blitt frisk, rekrutterte de europeiske prester og nonner til indianermisjonen i USA. Søstrene foretok også en valfart til Roma.Der var hun og søstrene hennes to ganger i audiens hos pave Leo XIII. Da uttrykte Katarina ønske om at paven ville sørge for at det ble grunnlagt en søsterkongregasjon for undervisning av fattige indianerbarn og fargede barn i slummen i USA, og hun sa at hun ville bruke størstedelen av sin formue på en slik grunnleggelse. Men til hennes overraskelse foreslo paven at hun ikke bare skulle vie sin formue til dette viktige anliggendet, men han ba henne også innstendig om vie seg selv til oppgaven og at hun selv skulle grunnlegge en slik søsterkongregasjon.[8][9][13]
Ordenssøster[rediger | rediger kilde]
Hun gikk inn i Sisters of Mercy of Pittsburgh som postulant den 7. mai 1889 og ble ikledd ordensdrakten den 8. november 1889 som søster Mary Katharine.
Sisters of the Blessed Sacrament for Indians and Colored People[rediger | rediger kilde]
I 1891 grunnla hun med støtte fra biskop James O'Connor i Nebraska en ny kongregasjon, Sisters of the Blessed Sacrament for Indians and Colored People, dedikert til evangelisering av indianere og afroamerikanere. Kongregasjonens moderhus, St. Elisabeth ved Philadelphia, ble innviet den 3. desember 1892. Den 12. februar 1891 ble Sr. Mary Katherine den første søsteren som avla sine første løfter. På slutten av 1891 hadde kongregasjonen allerede 28 medlemmer.[14] Den 9. januar 1895 avla søster Mary Katharine sine evige løfter.
Fra 1894 grunnla Sr. Katharine skoler og høyskoler i en rekke byer, med start fra Santa Fe i New Mexico. Den mest kjente stiftelsen er Xavier University of Louisiana i New Orleans. Hun finansierte Mother Loyola, kjødelig søster til og etterfølger etter grunnleggeren Lucy Eaton Smith av Dominican Sisters of St. Catherine de' Ricci, som tok seg av afro-cubanske barn i Havanna på Cuba under og etter den spansk-amerikanske krig. Barna var blitt foreldreløse grunnet krigen, og ingen annen kirke eller statlig enhet var villig til å støtte dem fordi de var fargede barn. I 1942 anerkjente republikken Haiti henne med Honneur et Merite-medaljen, og året etter ble hun mottaker av Sienna-medaljen for det mest karakteristiske bidrag til det katolske liv i USA.[13]
Sisters of the Blessed Sacrament for Indians and Colored People samarbeidet med Bureau of Catholic Indian Missions, Commission for the Catholic Missions among the Colored People and the Indians og andre katolske institusjoner.
Søster Katharine Drexel korresponderte med den portugisiske ordensgrunnleggeren Luiza Andaluz. De var fjernt beslektet på morssiden.[15]
Sr. Katharine ble gjenvalgt flere ganger som generalsuperior for Sisters of the Holy Sacrament. År for år visiterte Moder Katherine sine grunnleggelser, oppmuntret og begeistret sine søstre for innsatsen og ga dem alle et medrivende eksempel. Først da hun som 76-åring i 1935 fikk et alvorlig hjerteattakk under en omfattende visitasjon av misjonene i vest, måtte hun innstille de anstrengende reisene til alle husene i kongregasjonen. Men hun fortsatte å lede den som generalsuperior med forbløffende energi, offervilje og fromhet til 1937. Da utnevnte hun en ny superior og trakk seg tilbake til Cornwells Heights. Hun ville trekke seg ut av ledelsen fullstendig, men søstrene valgte henne til generalvikar og utnevnte henne til prima soror («førstesøster»), en passende tittel for en grunnlegger. I 1941 ble 50-årsjubileet for grunnleggelsen og hennes løfteavleggelse feiret, og pave Pius XII sendte henne et takkeskriv. Resten av sitt lange liv levde hun tilbaketrukket i bønn. I 1945 døde hennes søster Louise, og hun arvet alle inntektene fra Drexel-fondet. Hun brukte dem til nye grunnleggelser i California, Indiana, Louisiana og andre stater i sør og vest.[8]
Død[rediger | rediger kilde]
Da Katharine Maria Drexel døde den 3. mars 1955, hadde hun grunnlagt 145 katolske misjoner, 12 skoler for indianere og 50 for fargede, spesielt i regioner vest og sør i USA. Samtidig gjorde hun en hel generasjon av katolske amerikanere klar over disse minoritetenes behov.[8]
Hun døde i Cornwells Heights i Pennsylvania, over 96 år gammel, omgitt av et stort og solid ry for hellighet.[8]
Hun er gravlagt i «Katherine Drexel Shrine» i forstaden Bensalem til Philadelphia. Hennes kiste ble båret av seks menn; to indianere, to svarte og to hvite. Det er beregnet at hun i løpet av sin levetid brukte 12 millioner dollars på arbeidet for indianere og fargede. Til slutt hadde hun ikke igjen noen penger å testamentere bort, og Drexel-fondet gikk til de veldedige formålene som var spesifisert i farens testamente. Disse inkluderte ikke noen av hennes mange prosjekter, som alle var påbegynt etter den tid.[8]
Helligkåring[rediger | rediger kilde]
Sr. Katharine ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 20. november 1988 og helligkåret den 1. oktober 2000.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Tarry, Ellen (1958): St. Katharine Drexel: Friend of the Oppressed. New York: Farrar, Straus and Cudahy, Inc.
- «Mother Katharine Drexel and the birth of Xavier University». The Times Picayune. 20. desember 2017. - By a contributing writer.
- McGuinness, Margaret (2023): Katharine Drexel and the Sisters Who Shared Her Vision. New Jersey: Paulist Press.
- Bresie, Amanda: Veiled Leadership: Katharine Drexel, the Sisters of the Blessed Sacrament, and Catholic Race Relations. Catholic University of America Press, 2023.
- Hubert Lenz, Lydia Moser: Heilige Katharine Drexel, Nenzing 2007.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Saint Katharine Drexel, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Saint-Katharine-Drexel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, oppført som Saint Katharine Drexel, GeneaStar person-ID drexels[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GCatholic.org, GCatholic person ID 67240[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Ökumenisches Heiligenlexikon, oppført som Katherine Maria Drexel, Ökumenisches Heiligenlexikon ID K/Katherine_Maria_Drexel.html[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 12. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.womenofthehall.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g Per Einar Odden: Den hellige Katarina Drexel (1858-1955), katolsk.no, 22. februar 2000, 23. juni 2003, lest 25. mars 2024.
- ^ a b Hoy, Suellen (2004). «Lives on the Color Line: Catholic Sisters and African Americans in Chicago, 1890s-1960s». U.S. Catholic Historian. 22 (1): 67–91. JSTOR 25154892.
- ^ «The Other Drexel: Louise Drexel Morrell». Catholic Historical Research Center of the Archdiocese of Philadelphia (engelsk). 9. april 2010. Besøkt 3. januar 2023.
- ^ «St. Katharine Drexel». Besøkt 3. februar 2024.
- ^ «San Francisco Call 28 May 1890 — California Digital Newspaper Collection». cdnc.ucr.edu. Besøkt 3. februar 2024.
- ^ a b «Mother Katharine Drexel Devoted 65 Years of Life to God and Man». The Xavier Herald. 1. mars 1955. s. 1.
- ^ Hubert Lenz, Lydia Moser: Heilige Katharine Drexel, Nenzing 2007, s. 30.
- ^ Dina Maria Batalha Henriques. Ser educado, ser educador. A dimensão filosófica, ética e pedagógica da obra de Luiza Andaluz. Coimbra. s. 27. «Dissertation an der Universidade de Coimbra»