Kalkmaling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kalkmaling er et materiale som brukes til å hvitte eller male murverk eller murpuss.

Til kalkhvitting brukes lesket kalk forynnet med vann til malingkonsistens. Etter gammel tradisjon skulle «kalkmelken» være så tyntflytende at et lag strøket på tommelfingeren lot neglens «halvmåne» forbli synlig. Kalkmelken kan fremstilles av tørrlesket kalk i pulverform, eller helst av våtlesket deigkalk. Den påføres med kalkkost i «villstrøk» i flere tynne strøk.

Best resultat oppnås ved å påføre kalkmelken i flere meget tynne transparente strøk «vått i vått», men slik at hvert strøk får litt tid til å binde før neste påstrøk. Underlaget (puss, naturstein eller teglstein) bør først grunnes med kalkvann. Kalkvann er en vannklar væske mettet med kalk (kalsiumoksid, CaO) som fremstilles ved å la kalkmelk bunnfelle natten over og helle av det klare kalkvannet. Den bunnfelte kalkmelken kan fortynnes til ønsket konsistens før den brukes til de dekkende strøkene. Kalkhvitting herder etter tørking ved opptak av CO2 fra luften og danner CaCO3, kjemisk sett det samme som kalkstein.

Kalkmaling kan tilsettes kalkekte pigmenter for å gi farget kalkmaling. Pigmentmengden må ikke være så stor at den svekker kalkens bindeevne. Noen syntetiske pigmenter (f.eks. prøyssisk blå) reagerer kjemisk med kalken og mister fargen. Tradisjonelt har kalkekte jordfarger basert på jernoksid vært mest brukt til kalkmaling for å oppnå gule og røde farger. En sterk oransjegul kalkfarge fremstilles ved å blande kalkvann eller kalkmelk med jernvitriol.

Kalkmaling er fullstendig diffusjonsåpen og sørger derfor for at fuktighet som trenger inn i murverket rask tørker ut igjen og ikke stenges inne bak tette overflateskikt. Hvitting som påføres på riktig måte er meget varig, smitter lite av, og brytes langsomt ned ved avkritting fra overflaten. Nedslitt hvitting vedlikeholdes ved å børste bort løstsittende kalk, påstryke grunning med kalkvann, og deretter så mange strøk med kalkmelk som er nødvendig får å gi en dekkende overflate.

Kalkhvitting er en teknikk med tradisjon tilbake til Oldtiden. I Norge kom kalk til mørtel i murverk og til hvitting av mur i bruk ved bygging av kirker i middelalderen. Kalkmaleri ble mye brukt til utsmykning i kirker og fornemme hus i middelalderen og på 1600-tallet.

Erstatninger for kalkmaling[rediger | rediger kilde]

Kalkhvitting har særlig vært en aktuelt på murkirker og andre murhus, ofte vernede kulturminner. Fordi teknikken er arbeidskrevende, ble den i løpet av 1900-tallet langt på vei utkonkurrert av andre typer maling. Malinge med sement som bindemiddel har til dels gitt akseptable resultater, ettersom bindemiddelet er en nær «slektning» av kalk. Men sementmaling danner en hardere og mindre diffusjonsåpen hinne og en annen overflatestruktur, og den kan nedbrytes ved å løsne i store flak.

Særlig uheldig erstatninger er malingtyper med organiske bindemidler som olje, akryl, lateks m.fl. Disse er lite diffusjonsåpne og kan føre til oppsamling av fuktighet i mur og puss, som igjen kan føre til frostsprengning. Utseendet er også lite tiltalende, idet overflaten ikke brytes langsomt ned, men flaker av. Den har også en blankere og mindre «levende» overflate enn den absolutt matte kalkmalingen, og blir også fort skitten. Påføring av organisk basert maling kan i første omgang synes rasjonell, men fører senere til større vedlikeholdsproblemer og et mye mer krevende vedlikehold. Kulturminnevernet fraråder derfor bruk av erstatninger for kalkmaling.