Johan Georg Sigholt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Johan Georg Sigholt
Født3. oktober 1804
Støren
Død9. november 1849 (45 år)
Fredriksvern
Beskjeftigelse Marineoffiser
Nasjonalitet Norge

Johan Georg Sigholt (født 3. oktober 1804 på Berg i Støren, død 9. november 1849 i Fredriksvern) var en norsk marineoffiser. Han begikk selvmord etter å ha blitt dømt i høyesterett på grunn av en tvist med offiserskollegene sine på Fredriksvern.

Liv[rediger | rediger kilde]

Johan Georg Sigholt var sønn av Peter Lorentz Sidelmann Sigholt (død 1835), tollinspektør i Kristiansand, og Maren Anna Wittrup. Han var elev ved Sjøkadettinstituttet i Fredriksvern og ble i 1824 utnevnt til sekondløytnant i marinen. I 1832 avanserte han til premierløytnant. Fra 1831 til 1835 tjenestegjorde han i den franske marinen, på en eskadre i Middelhavet. I 1840 ble han lærer ved Sjøkadettakademiet, og i 1842 båtfører på statens dampskip «Nordcap». I 1845 ble han forfremmet til kapteinløytnant.

Sigholt-saken[rediger | rediger kilde]

Som offiser kom Sigholt på kant med nesten alle de andre offiserene i Fredriksvern. Det ble satt ut rykter om ham, blant annet at han «drev unaturlig usedelighet».[1] På grunn av stridighetene ble han satt under tiltale for en ti år gammel sak, men ble frifunnet ved dom i høyesterett 7. juni 1847. Da han samme år var blitt innstilt som kommandør på skonnerten «Vale», holdt offiserene hemmelige møter for å diskutere om Sigholt var kvalifisert for denne oppgaven. Da møtene ble kjent, utfordret Sigholt flere navngitte offiserer til duell. Offiserene avslo utfordringen og insisterte på at Sigholt burde etterforskes. I 1848 sendte Sigholt derfor inn flere anmeldelser av sine over- og underordnede offiserer til sine overordnede. Marinedepartementet bestemte at anmeldelsene ikke skulle forfølges, mens Sigholt selv derimot ble tiltalt for en overkrigskommisjon. 30. april 1849 dømte denne Sigholt til seks måneders festningsarrest og til å betale saksomkostningene. Saken ble anket til høyesterett, som 8. november samme år bekreftet dommen. Sigholt begikk selvmord dagen etter.

Sigholt-saken vakte oppsikt over hele Norge, og ble omtalt i mange aviser. Av opposisjonen ble saken brukt for å angripe ledelsen av militærvesenet. Jarlsberg og Laurvigs Amtstidende skrev etter Sigholts død at han «faldt som Offeret for den militære Despotisme», og at «Høiesteret har dømt ham, men Folket frikjender ham!»[2] Presten i Fredriksvern, William Sverdrup, som talte i Sigholts begravelse, ble irettesatt av biskopen og Kirkedepartementet, fordi offiserene i Fredriksvern tolket talen hans som rettet mot dem. Sverdrup ble senere nektet forfremmelse inntil han gikk av i 1865. Senere statsminister Johan Sverdrup, som på denne tiden var sakfører i Larvik, var også involvert i saken, ettersom han bisto Sigholt med råd i forkant av den første rettssaken i 1847.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Sigholt ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden for å ha reddet en del av besetningen på det forliste russiske linjeskipet «Ingermanland» utenfor Kristiansand.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Koht (1918), s. 78.
  2. ^ Koht (1918), s. 79.

Litteratur[rediger | rediger kilde]