Johan Gadolin
| Johan Gadolin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. juni 1760[1][2][3][4] Åbo (Åbo og Björneborgs län, Sverige)[2][5][6] | ||
| Død | 15. aug. 1852[2][3][4][7] (92 år) Virmo (Storfyrstedømmet Finland, Det russiske keiserdømmet)[2] | ||
| Beskjeftigelse | Kjemiker, fysiker, mineralog, geolog, universitetslærer | ||
| Utdannet ved | Uppsala universitet | ||
| Doktorgrads- veileder | Torbern Bergman | ||
| Far | Jakob Gadolin[2] | ||
| Barn | Jakob Algot Gadolin[8] Nils Anders Gadolin | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Medlem av | Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Kungliga Vetenskapsakademien Vitenskapsakademiet i St. Petersburg | ||
| Utmerkelser | 4. klasse av Sankt Vladimirs orden[9] 3. klasse av Sankt Vladimirs orden[9] 2. klasse av Sankta Annas orden[9] | ||
Johan Gadolin (født 5. juni 1760 i Åbo, død 15. august 1852 i Virmo) var en svensk og senere finlandsk kjemiker, fysiker og professor ved Kungliga Akademien i Åbo 1798-1822. Han oppdaget i 1794 grunnstoffet yttrium og har fått grunnstoffet gadolinium oppkalt etter seg.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Johan Gadolin var sønn av Jakob Gadolin og Elisabeth Browallius, datter av Johan Browallius og Elisabeth (Kippius) Ehrenholm. I 1775 begynte han å studere kjemi, først i Åbo og siden, under Torbern Bergmans ledelse, i Uppsala, hvor han i 1782 ble utnevnt til filosofie magister. Han var nær venn med Johan Gottlieb Gahn og Carl Wilhelm Scheele.
Sine første selvstendige arbeider offentliggjorde han i 1784 i disputasen De theoria caloris corporum specifici, om legemers absolutte varme. Takket være disse arbeidene ble Gadolin i 1785 utnevnt til extra ordinarie professor (en ubetalt posisjon) ved det filosofiske fakultetet i Åbo. I 1786-1788 gjorde Gadolin en utenlandsreise, hvor han blant annet utførte, sammen med Adair Crawford, en serie forsøk over isens spesifikke og latente varme, som han etter sin hjemkomst ytterligere utvidet med en mengde nye forsøk. Disse ble offentliggjort i 1792. De verdiene for vannets og isens latente og spesifikke varme, som han der meddelte, var de nøyaktigste bestemmelsene av disse konstantene til da, og hadde stor verdi.
Under den påfølgende tiden utgav Gadolin mange avhandlinger som viste stor selvstendighet og hadde stor innflytelse på samtidens forskning, spesielt den om forbrenningens natur (Einige Bemerkungen über die Natur des Phlogiston, i Crells «Annalen», 1788), som ennå på det første tiåret av 1800-tallet ble dekket selv av Jacob Berzelius.
Av stor vekt er hans studier av et mineral ifra Ytterby gruve («Undersökning av en svart tung stenart ifrån Ytterby stenbrott i Roslagen», Vitenskapsakademiets handlinger, 1794), hvor han oppdaget et nytt grunnstoff, yttrium. 1794 utgav han Inledning til chemien.
Gadolin ble i 1790 valgt som medlem av Kongelige Vitenskapsakademiet. I 1798 ble han utnevnt til kjemiprofessor. Fire år senere tok han avskjed fra professoratet, men hadde fortsatt noen år ansvar for universitetets mineralsamling.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Biografiskt lexikon för Finland, «Johan Gadolin», Biografisk leksikon for Finland ID 4560-1416928957166[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Svenskt biografiskt lexikon, «Johan Gadolin», Svensk biografisk leksikon-ID 14634[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 1121[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id gadolin-johan, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ ESBE / Gadolin, Iogann[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Гадолин Юхан, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6640fxj, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Svenskt biografiskt lexikon, «Jacob Gadolin», Svensk biografisk leksikon-ID 14633[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c The National Biography of Finland, Kansallisbiografia-ID 2621[Hentet fra Wikidata]