Jean Buridan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Expositio et quaestiones i Aristoteles De Anima av Jean Buridan (1362?)

Jean Buridan, også kjent under den latinske navneformen Johannes Buridanus (født ca 1295 i Béthune sør for Lille i Frankrike, død 1356), var en fransk logiker og filosof, utdannet i Paris.

Han ble rektor 1327 i Paris. At han skulle ha blitt fordrevet fra byen for en kjærlighetsaffære med den franske dronningen er med sikkerhet en myte ettersom han hadde en høy stilling i byen mellom 1348 og 1358.

Buridan begynte sin forskning med å undersøke treghet i et legeme fra et fysisk perspektiv, men gled vel mer over til å undersøke den fra en rent psykologisk synsvinkel. Hans kanskje mest kjente vitenskapelige bidrag var en ny bevegelseseteori som brøt med den etablerte aristoteliske, ifølge det var luft satt i bevegelse som drev kastede eller skutte prosjektiler framover. Buridan mente at dette var feil og innførte i stedet begrepet impetus og hevdet at dette var en kraft fra f.eks. en bueskytters hånd som via buestrengen ble overført til pilen. Det som svekket impetus og som til slutt fikk pilen til å falle ned var ifølge Buridan luftens friksjon. Denne teori ble alment akseptert ved de store europeiske lærestoler og holdt stillingen som den ledende teori om bevegelse et stykke inn på 1600-tallet. Impetus var et stort skritt på vei mot prinsippet Newton beskrev som inerti og mot Newtons treghetslov.

For astronomien foreslo han at også himmellegemene hadde impetus, siden de ikke møtte noen motstand kunne dette forklare deres bevegelser. Dette var et av de første forsøk på å anvende samme fysiske lover innenfor som utenfor månens bane. Galileo Galilei var vel kjent med Buridans teorier og eksperimenter da han begynte sitt eget arbeide.

Han forfattet Summula de dialectica eller Compendium logic (Paris, 1487), og skrev også Politikk, Etikk og andre verk i sann aristotelisk ånd, men han holdt seg unna teologi.

Trass i at han var beundrer og etterfølger av William av Ockham, var Buridan en konsekvent nominalist og egnet seg derfor særlig mye til etiske og psykologiske spørsmål, der han utviklet en karakteristisk forening av skeptisisme og dogmatisme. Han forsvarte nominalismen men tok avstand fra Ockhams ytterligheter. Han ble berømt for sine undersøkelser av den fri vilje, men hans verk inneholder mer av kreative forklaringer enn av klare fastleggelser, så det er utifra dem vanskelig å si om han var determinist eller indeterminist. Hans psykologi tillot ikke at beslutninger ble fattet uten at de var forståndsmessig velmotivert avveide.

Han gav oss aforismen om Eselet mellom høystakkeneBuridans esel (i hans tekster var det egentlig hunder) – eselet som av ubesluttsomhet sulter i hjel mellom to identisk like høystakker. At menneskets valg bestemmes av hva som det oppfatter som å være det større gode, fører til at et menneske som stilles mellom to like attraktive alternativer kommer til å forsmekte i evig ubesluttsomhet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Michael Nordberg: Den dynamiska medeltiden, Stockholm, 1984.
  • Marcello Landi: «Un contributo allo studio della scienza nel Medio Evo. Il trattato Il cielo e il mondo di Giovanni Buridano e un confronto con alcune posizioni di Tommaso d'Aquino», i Divus Thomas 110/2 (2007) 151-185.
  • Christopher M. Linton: Eudoxus to Einstein. A History of Mathematical Astronomy, Cambridge, 2004, s. 115.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]