James J. Corbett vs. John L. Sullivan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
James J. Corbett
vs.
John L. Sullivan
Tittelkamp VM
Vinner James J. Corbett
Vektklasse Tungvekt
Seier på KO
Varighet 21 runder
Sted New Orleans
År 1892
Dato 7. september

James J. Corbett vs. John L. Sullivan var en boksekamp som ble arrangert i New Orleans den 7. september 1892.

Generelt[rediger | rediger kilde]

Denne kampen har enorm historisk verdi fordi den var “broen” fra “bare-knuckle” perioden over til Queensberry æraen. ”The Boston Strong Boy”, John L. Sullivan var den siste VM-mesteren fra tiden da boksing ble utkjempet med London Prize Ring Rules, og den eneste bokseren som var involvert i VM-kamper fra begge tidsperiodene. ”Gentleman” James J. Corbett var den nye moderne bokseren som baserte seg mer på teknikk og fotarbeid fremfor primitive neveslagsmål. Blant annet var han en pioneer på å utvikle venstre jab-en som et offisielt slag.

Om kampen[rediger | rediger kilde]

Da denne kampen fant sted i 1892 var det praktisk talt den eneste gangen to boksere som tilhørte hver sin æra møttes, ”old vs. new”. Timingen var perfekt for Corbett som var ung, i form og på sitt beste, men Sullivan var overvektig og aldrende etter mange tøffe nevekamper og et mangeårig alkoholmisbruk. Det gikk som det måtte gå, det unge løven, med sin nye teknikk og slagvarianter danset rundt den gamle mesteren og fyrte løs til den gamle løven til slutt segnet om i 21. runde. Sullivan var favoritten blant publikum. Han hadde superstjernestatus i USA og Europa (en av verdens første) og portrettbilder av ham hang på veggen i nærmest hver eneste saloon over hele USA. Folket elsket John L. Sullivan, og folk tilga aldri den unge jyplingen Corbett som reduserte deres helt, ”the Great John L.”, til et blødende ringvrak.

Annen informasjon[rediger | rediger kilde]

Noe av det mest kjedelige ved denne kampen er at Thomas Alva Edison, som nylig hadde tatt patent på filmkameraet, tilbød seg å filme kampen. Problemet var da at kampen måtte foregå inne i Edison’s filmstudio, og da ville det ikke være plass til tilskuere. Sullivan som VM-mester hadde rettighetene til å velge tid, sted og betingelsene rundt kampen og hadde liten tro på at filmen av kampen ville gjøre stor business, noe som skulle vise seg å være en av boksingens største forrentnings-skivebommer. ”Fightfilms”, som det skulle hete i årene fremover, var en gullgruve for alle involverte. Men Sullivan ville heller sikre seg prosentene sine fra billettene publikum kjøpte og avviste Edison’s forsalg bryskt med kommentaren som ble ledd av i mange år fremover: ”There’ll be no moving pictures of my fight!”. For oss som interesserer seg for bokehistorien er dette utrolig synd. Selv om kvaliteten på datidens opptak var en vits i forhold til dagens, er det likevel utrolig synd at Sullivan er den eneste VM-mesteren i tungvekt som det ikke finnes noe filmopptak av mens han var i kamp. Alle detaljer kjent om hans boksestil kjenner vi kun fra artikler, reportasjer og opplysninger fra vitner som satt ringside ved kampene hans. Heldigvis er livet og karrieren hans godt dokumentert, men dersom Edison hadde vært ute med oppfinnelsen sin noen år tidligere, hadde man kunnet se ”the Great John L.” med egne øyne.