Jainisme
Jainismen (sanskrit: Jain dharma (जैन धर्म), uttalt IPA [ˈdʒeɪ.n]) er en religion som blant sine doktriner har forbud mot all slags vold mot alle levende vesener.
De fleste av dens omkring 4,2 millioner tilhengere[1], som kalles jaina eller jainer, bor i India. De fleste bor i Gujarat (Kathiawarhalvøya) og Rajasthan i vest og Karnataka i sør, med et viktig senter i Sravana Belgola. De to hovedretningene er Svetambara og Digambara, som har sine hovedtyngdepunkt i hhv nordvest og i sør.
Opprinnelse[rediger | rediger kilde]
Jainisme slik den er i dag skriver seg tilbake til den omvandrende asketen Vardhamana Mahavira (599–527 f.Kr.), som jainene regner som den 24. og siste av vadestedsmakerne. Det er uklart hvorvidt Mahavira er en religionsstifter, eller om han reformerte en munkeorden grunnlagt av Parshva – den 23. vadestedsmakeren – ca. 250 år tidligere.[2][3] Selv om jainene mener at alle de 24 vadestedsmakerne (tirthamkara) er historiske personer, er det vanlig å anta at bare de to siste er historiske personer, mens de 22 eldste er mytiske personer.[2][3] Selv om man kunne anta at det er Mahavira som er jainismens hovedperson, er det Parshva som har flest templer oppkalt etter seg.[3]
Jainene anser selv sin religion for å være universelt gyldig, og som noe som alltid har eksistert.[3]
På samme måte «som buddhismen oppsto jainismen i et miljø dominert av den vediske offerkulten og definerte seg selv i stor grad i opposisjon til denne. Den var én av de mange asketiske bevegelsene som blomstret opp i India fra rundt 700-tallet f.Kr.»[3] Jainismen «tok til seg offerkultens symbolikk», på samme måte som upanishadene, men gjorde offeret til et spørsmål om etikk og livsførsel. Jainismen har tidligere hatt stor utbredelse, med tilslutning fra flere herskerdynatier vest og sør i India. En hinduistisk renessanse fra 1000-tallet førte til tilbakegang for jainisme, og dette ble forsterket av at jainene i de følgende århundrene ble forfulgt flere steder i India, båda av shivatilhengere og islamske herskere.[4] Den har liten utbredelse utenfor India.
Lære[rediger | rediger kilde]
Ifølge læren har universet aldri blitt skapt, og det vil aldri opphøre å eksistere. Det er imidlertid ikke uforanderlig, for det gjennomgår svingninger, hvor det går oppover og nedover med universet, og hvor Jainismen selv også forsvinner og gjenoppstår gjennom en syklisk historeforståelse. I løpet av disse svingningene fremstår det forskjellige lærere eller Tirthankaer, som sørger for at religionen blir holdt i hevd. Jainismen kan, i likhet med buddhismen «karakteriseres som en ateistisk religion, i den forstand at den avviser at det skulle eksistere en skapergud slik de abrahamittiske religionene og de teistiske retningene innen hinduismen ser for seg. For selv om guder har en betydelig plass innen jainismen og en rekke guddommer tilbes, er det ikke gjennom disse at frelse kan oppnås. […] et hvert menneskes frelse ligger helt og holdent i dets egne hender»[3].
Jainistene lærer også at virkeligheten består av to evige prinsipper, jiva og ajiva. Jiva består av et ubestemt nummer av åndelige enheter, mens ajiva (ikke-jiva) er materie i alle slags former og alle betingelser for at materie skal eksistere, som tid, rom og bevegelse.
Universet anses å være «formet som et menneske som står med spredte bein og hviler armene på hoftene (derfor kalles det lokapurusa 'verdensmannen'), en form som kan ligne et nøkkelhull. De bebodde delene av univeret utgjør en søyle som strekker seg fra bunnen av denne strukturen helt opp til toppen.»[3] Den nederste delene av strukturene er underverdnene (naraka eller adha-loka), hvor syndere og demoner holder til, den øverste halvdelen rommer oververdner (urdhva-loka) der de dydige gjenfødes som guder. I midtverdenen (madhyaloka) lever menneskene. Øverst finnes de frigjorte sjelenes verden, og det finnes flere underinndelinger.
Religionen er kjent for sine asketer som følger en meget streng levemåte. I jainismen «ligger et ideal om fordringsløshet der det å forlate hus og familie og bli en omvandrende asket fremheves som den beste livsformen og veien til frelse»[3]. De ønsker ikke å skade noe levende vesen, og de går ofte så langt som å feie foran seg med en kost mens de går omkring slik at de ikke skal tråkke på noe insekt. Ikkevoldsprinsippet gjør at de fleste er vegetarianere. Innen Shvetambara-retningen er både menn og kvinner asketer. Innen Digambara-retningen er de aller fleste asketer menn. Munker kalles ''muni eller sādhu, nonner kalles sādhvī eller āryikā. Lekfolkene (srāvaka eller upāsaka) bærer religionen gjennom almisser til munkene og gjennom donasjoner som finansierer templer og statuer. Jainismens ideal om askese «har ført til at det er munkene og nonnene som anses å være de som utøver jainismens lære fullt ut.»[3]
Skillet mellom svetambara- og digambararetningene gjelder i hovedsak bare munkene, ikke vanlige troende.[2] De to retningene er ikke enige seg imellom om når skillet mellom dem oppsto. Svetambaraene mener at skillet oppsto 609 år etter Mahaviras død (han antas å ha levd 599–527 f.Kr.), mens digambaraene mener at det skjedde 160 år etter Mahaviras død. Kildene til de to retningenes historie er imidlertid fra hhv 400-tallet og 900-tallet, og kan ikke regnes som gode historiske kilder. Skillet ble endelig formulert i år 79.[2] De to retningene har sitt kjerneområde i hver sin del av India: svetambara i delstatene Gujarat og Rajasthan i nordvest, og digambara i delstaten Karnataka i sørvest.[2] De læremessige ulikhetene mellom de to retningene er forholdsvis små, og gjelder i første rekke spørsmål om livsførsel, men det er også meningsforskjeller om hellige tekster, om Mahaviras biografi og om den oppvåknedes egenskaper. Svetambaramunker går kledd i hvite klær, og tigger sin mat i skåler, mens digambaramunker er enda mer asketiske: de går nakne omkring, og bruker ikke skåler for å tigge eller spise, men får maten rett i hendene.[3] Nakenheten er noen steder mer å regne som et tradisjonelt ideal, ettersom det er forbudt flere steder.
Tekster[rediger | rediger kilde]
De mest kjente jaintekstene kommer fra svetambarajainismen, som kaller sin kanon av hellige tekster for siddhānta eller āgama. Kanon består av 45 tekster, fordelt i følgende grupper: 12 angaer, 12 upangaer, 7 cheda sutraer, 4 mula sutraer, 10 prakirnakaer og to culika sutraer. Summen er 47, men det er likevel 45 som er den angitte antallet. Inntrykket av kanondannelsen er i vesten preget av den versjonen som den tyske indologen Georg Bühler (1837-98) presenterte på 1800-tallet og som hans kollega Albrecht Weber publiserte i 1883-85. Det er mulig at tekstkanon er mindre stabil gjennom historien enn Bühler og Weber kan gi inntrykk av.[3]
Utdrag fra svetambara-tekstene Kalpasutra, Uttaradhyayana sutra og Sutrakrtanga sutra er oversatt til norsk i antologien Jainismen, 2011.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Antallet tilhengere varierer mellom ulike kilder. Den indiske folketellingen i 2001 sier 4,2 millioner, i tillegg kommer et lite, men ukjent antall utenfor India. Borgland (2011) sier 5 millioner totalt; Kværne/Vogt (2002) sier 2,6 millioner; mens Store norske leksikon sier 6 millioner (1999).
- ^ a b c d e Per Kværne og Kari Vogt. «Jainismen» I: Religionsleksikon. Cappelen akademisk forlag, 2002 ISBN 82-02-19667-1
- ^ a b c d e f g h i j k Jens W. Borglands innledning i boka Jainismen, 2011, i serien Verdens Hellige Skrifter.
- ^ Jainismen i Store norske leksikon