Jainismen (bok)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mahaviras fødsel, illustrasjon fra 1300-tallet.

Jainismen er en bok i Bokklubbens serie Verdens Hellige Skrifter, redigert av Jens Wilhelm Borgland og utgitt i 2011. Boken inneholder tekster fra svetambararetningen innen jainismen.

Jainismen er en religion som oppsto i India omkring 450 f.Kr., etter at den omvandrende asketen Vardhamana reformerte en munkeorden grunnlagt av Parshva ca 250 år tidligere.[1] Jainene tror at både mennesker, dyr og planter har sjel, og av respekt for alt levende er mange vegetarianere og pasifister. Det finnes om lag 4,2 millioner jainer i India, og et mindre antall utenfor India.

De mest kjente jaintekstene kommer fra svetambarajainismen, som kaller sin kanon av hellige tekster for siddhānta eller āgama. Kanon består av 45 tekster, fordelt i følgende grupper: 12 angaer, 12 upangaer, 7 cheda sutraer, 4 mula sutraer, 10 prakirnakaer og to culika sutraer. Summen er 47, men det er likevel 45 som er den angitte antallet.[2]

Denne boken inneholder for det første kanoniske tekster fra svetambararetningen: Kalpasutra, Uttaradhyayana sutra og Sutrakrtanga sutra. I tillegg inneholder boken en del folkelige, ikke-kanoniske tekster som også er fra svetambararetningen: historier fra kommentarlitteraturen til Uttaradhyayana sutra, og Historien om Carudatta fra Vasudevahindi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Per Kværne og Kari Vogt. Religionsleksikon. Cappelen akademisk forlag, 2002 ISBN 82-02-19667-1
  2. ^ Jens W. Borglands innledning til Jainismen, 2011.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]