Jacob Henry Sarratt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jacob Henry Sarratt
Fødtca. 1772[1]Rediger på Wikidata
LondonRediger på Wikidata
Død6. november 1819Rediger på Wikidata
LondonRediger på Wikidata
Beskjeftigelse SjakkspillerRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og IrlandRediger på Wikidata
Sarrats angrep
Chessboard480.svg
a8 svart tårn
b8 svart springer
c8 svart løper
d8 svart dronning
e8 svart konge
f8 svart løper
g8 svart springer
h8 svart tårn
a7 svart bonde
b7 svart bonde
c7 svart bonde
e7 svart bonde
f7 svart bonde
g7 svart bonde
h7 svart bonde
d5 svart bonde
d4 hvit bonde
f4 hvit løper
a2 hvit bonde
b2 hvit bonde
c2 hvit bonde
e2 hvit bonde
f2 hvit bonde
g2 hvit bonde
h2 hvit bonde
a1 hvit tårn
b1 hvit springer
d1 hvit dronning
e1 hvit konge
f1 hvit løper
g1 hvit springer
h1 hvit tårn
Stilling etter 1.d4 d5 2.Lf4[2]

Jacob Henry Sarratt (født rundt 1772; død 6. november 1819 sannsynligvis i London) var den ledende britiske sjakkspilleren rundt århundreskiftet 1700-1800.

Bare få av Sarratts partier er bevart, så det er vanskelig å vurdere spillestyrken hans. Betydningen hans beror først og fremst på innsatsen som lærer og sjakkbokforfatter. William Lewis regnes som hans beste elev.

Virke[rediger | rediger kilde]

Sarratt gav ut flere klassiske sjakkverk av forfattere som Pedro Damiano, Ruy Lopez, Alessandro Salvio, Orazio Gianutio og Gustavus Selenus. Publikasjonene var overflatisk bearbeidet og fikk dårlig omtale av enkelte av tidens kritikere,[3] men Sarratts innsats sørget for at de for lengst glemte sjakkbokforfatterne ble dratt fram i lyset igjen. Med sin forkjærlighet for de gamle mestrenes kombinasjonsspill forsøkte Sarratt å løse opp den stivnede posisjonelle skolen fra Philidors tid.

Sarratts hovedverk er den ambisiøse A Treatise on the Game of Chess (1808), sjakkhistoriens første systematiske lærebok. Med assistanse av eleven Lewis ble en grundig omarbeidet utgave utgitt posthumt i 1821, og flere utgaver kom ut fram til 1828. Åpningspillet vies mest oppmerksomhet, og av de undersøkte åpningene vakte Sarratts utførlige bemerkninger om Muzio-gambiten i kongegambit størst interesse.

Sarrat bidro med viktige bidrag til å standardisere sjakkreglene. Han kritiserte den gjengse praksis i London om at den spilleren som ble satt patt vant partiet.[4] De britiske sjakkspillerne besluttet seg snart for å følge den internasjonalt anerkjente regelen om at patt betyr remis.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]